Den britiske pressens troverdighet står på spill i etterforskningen av telefonavlytting og korrupsjon. Redaktør Toby Young i The Spectator, og blogger for The Daily Telegraph, mener det er alvorligere at ytringsfriheten er i fare.
Siden november er ti journalister i The Sun blitt arrestert mistenkt for ulovlig telefonavlytting og bestikkelser. Alle er løslatt, og eieren Rupert Murdoch har sagt at de kan beholde jobben fordi de er uskyldige inntil det motsatte er bevist. Men i samme e-post til staben uttalte 80-åringen at «News Corp vil følge loven» og at «alle bevis som blir funnet vil bli overlevert politiet, ikke fordi vi har plikt til det, men fordi det er det rette å gjøre.»
Bevisene som er overlevert Scotland Yard inkluderer ca. 300 millioner e-poster, fakturaer, utgiftsskjemaer, bankkonti og telefonregistre fra News of the World, The Sun, The Times og The Sunday Times.
Svart dag
– Hvis identiteten til konfidensielle kilder som er blitt betalt av journalister blir kjent gjennom denne politioperasjonen, er det en svart dag for ytringsfriheten, mener journalist Toby Young, redaktør i The Spectator og blogger for The Daily Telegraph. Han sier til Journalisten at han tror sterkere lover som regulerer pressen, vil drepe tabloidene.
– Det er ille for demokratiet, fordi tabloidene er en viktig kilde til nyheter om politikere og offentlig politikk som leserne deres lite sannsynlig vil få andre steder.
Journalister i Murdochs britiske avisarm News International føler seg forrådt. Journalistenes fagforening NUJ sier medlemmene deres er kastet til ulvene og har engasjert advokatene Geoffrey Robertson og John Hendy. – Murdoch er ikke juridisk forpliktet til å overlevere bevis for uetiske metoder i avisene sine til politiet, har Robertson uttalt.
Tim Crook, professor i mediejus og sjefsforeleser ved Goldsmith universitet i London, sier Robertson har rett og påpeker at journalister har lovfestet rett til å beskytte konfidensielle kilder under Police & Criminal Evidence Act av 1984. – Materialet skulle bare ha blitt overlevert etter en rettslig ordre. Overlevering av slik informasjon kan kun rettferdiggjøres av en etterforskning av virkelig alvorlige forbrytelser. Å betale funksjonærer for informasjon som har offentlighetens interesse faller etter min mening ikke i den kategorien. Andre kan argumentere mot det, sier Crook.
– Journalistene etterforskes for korrupsjon. Mener du det er forsvarlig å betale offentlige tjenestemenn for opplysninger om saker som har stor offentlig interesse?
– Personlig, ja. Skjønt når det gjøres – hvis den som avslørte det blir tatt eller avdekket, vil han eller hun stå i en mye svakere stilling.
Godtar kildebetaling
Også Toby Young mener at hensikten kan hellige midlene.
– Journalister skal ikke tiltales for å betale offentlige funksjonærer for informasjon som har offentlig interesse, sier han. Young påpeker at noen av de arresterte Sun-journalistene etterforskes for ha betalt en funksjonær fra Forsvarsministeriet som avslørte hvor dårlig utstyrt Storbritannias styrker i Afghanistan er:
– Det er, etter enhver målestokk, en story som har offentlig interesse.
Selv Guardian-journalist Marina Hyde mener dette er en gråsone og sier Daily Telegraphs avsløring av politikeres snusk med frynsegoder i 2009 neppe hadde sett dagens lys uten iallfall indirekte betaling til noen.
– Journalister vet at for å holde god kontakt med folk på offentlige kontorer må de smøre dem litt. Jeg tror ikke de ser på det som bestikkelser, sier hun, men hevder at The Guardian aldri betaler for historier.
– Der tror jeg vi er nokså alene i britisk presse. Det er et godt prinsipp, og dessuten har vi ikke budsjett til det.
Granskning
Parallelt med politietterforskningen har en gransking av pressens arbeidsmetoder og etikk pågått i London siden november. Høringen ble beordret av statsminister David Cameron 6. juli 2011 i kjølvannet av avlyttingsskandalen, og ledes av høyesterettsdommer Sir Brian Leveson. Den behandler pressens forhold til allmennheten, politiet og politikere.
En rekke kjendiser har vitnet. Granskningen begynte på grunn av forargelsen over avlyttingen av den drepte skolejenta Millie Dowlers telefon. Trakasseringen av kjendiser samt pårørende i andre kriminalsaker har vært olje på ilden. Skuespilleren Jude Law ble avlyttet over fire år, Harry Potters forfatter J.K. Rowling fant brev fra pressen i sin lille datters skoleveske, skuespilleren Sienna Miller sier hun ble jaget i nattemørke gater av flokker på 10–12 voksne menn, og «fordi de hadde kamera, var det ikke ulovlig».
Spekulasjoner
Kate og Gerry McCann, foreldrene til toårige Madeleine som forsvant i Portugal i 2007, var gjenstand for over 100 spekulative artikler i aviser i Express-gruppen. De saksøkte og vant i 2008 en erstatning på 550.000 pund. Da Express-gruppens eier Richard Desmond vitnet for Leveson, var hans forsvar: «Ok, 38 av våre artikler om Madelein var feilaktige. Men hva med de 65 som var riktige?»
Den negative publisiteten har fått Murdochs News International til å inngå forlik med over 50 saksøkere. Det har kostet dem 120 millioner pund i erstatningsutbetalinger og advokathonorarer. 50 nye saker er i anmarsj, og fem har ikke godtatt forlik. Blant dem er sangeren Charlotte Church, hvis rettssak betimelig innledes samtidig som Murdoch- avisa utvider med søndagsutgave for å fylle tomrommet etter NoW.
Marina Hyde mener det bemerkelsesverdige ved høringen så langt er at ingen virkelig store kjendiser har vitnet.
– Hvor er talentshow-vertene, TV-kokkene, de store stjernene? De har ikke vitnet fordi de fremdeles er så avhengige av å opprettholde et godt forhold til pressen. X Factor-sjef Simon Cowell skal ha sagt at han ikke vil vitne fordi disse menneskene er vennene hans. Well, quite. Han har tjent uhyre bra på sitt forhold til tabloidene, sier Hyde.
Slyngler vant friheten
Professor Tim Crook mener høringen er skadelig for Storbritannia. Han sier den offentlige fordømmelsen av avlyttingen av Dowlers telefon var så stor at en uavhengig granskning var uunngåelig, men det ville vært mye bedre om media hadde tatt initiativet til en egen granskning og forslag til reformer.
Crook viser til at England har en lov som gir beskyttelse for journalister og deres kilder som går tilbake til opplysningstiden. Den radikale 1700-tallspolitikeren John Wilkes ble fengslet etter å ha utfordret kong Georg IIIs rett til å la hjemmet hans ransakes uten en rettsordre.
– Wilkes var en løgner og en slyngel, sier Crook. – Pressefriheten ble vunnet av kjeltringer, pornografer og slyngler, ikke av biskoper i redaktørstoler.
Det verste utfallet ville bli omfattende lovgivning med lovgiveren utnevnt av politikere. Hvis politiet håndhever de lovene for aggressivt, er det ille for pressefriheten, mener Toby Young.
Marina Hyde mener derimot at pressens sviktende evne til selvregulering bare kan motarbeides om journalister vet at de risikerer å miste jobben eller bli saksøkt eller bøtelagt om de benytter ulovlige og uetiske metoder.
– Jeg er i økende grad dessverre enig i at vi trenger en lovfestet regulering av pressen. Press Complaints Commission (PCC), (det britiske motsvaret på Pressens Faglige Utvalg) er en stor vits. Det må en sterkere instans med større makt til, sier hun.
Borgerkrig
Crook ser det hele som en politisk borgerkrig mellom middelklasserespektabiliteten i sentrums- og venstreorienterte fullformataviser og de populære, for det meste høyreorienterte, arbeiderklasse-tabloidene.
Fagforeningen NUJ tar på sin side til orde for en «samvittighetsklausul» for journalister, tenkt som rettesnor og støtte om de skulle bli presset til å benytte uetiske arbeidsmetoder. Young har liten tro på det.
– Journalistikk vil aldri bli et fullstendig respektabelt yrke, hovedsakelig fordi det er umulig å få en god story uten et visst element av bedrag. La oss se det i øynene, mange av de beste journalistene har moralen til en kloakkrotte. Likevel, uten dem ville vi ikke ha visst halvparten så mye om spilloppene til våre politiske herrer.
