Denne artikkelen er over fem år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
– Man er nødt til å ha noe regi, selv om det er en dokumentar man lager.
Det sier regissør i NRK Troms, Helga Bones, etter at hun fikk spørsmål om hun gjorde endringer i forkant av dokumentarserien 113 for å lage «god TV», noe hun avviser.
Samtidig vil alle valg en gjør når en lager en dokumentar, være en form for regi, mener hun.
«Virkeligheten sterk nok»
Journalisten skrev tidligere denne uka om NRK-serien, og at ambulansefagarbeiderne ble satt sammen i makkerpar i forkant av opptakene, som ifølge ambulansefagarbeider Maja Louise Lauritsen var for å lage god TV.
Det stilte fotojournalist Fredrik Naumann seg kritisk til. I en kommentar på Facebook skrev han:
«Er det vanlig i TV-dokumentarer at man endrer hvem som jobber sammen for å få «god TV»? Hvor mye annet av virkeligheten er jazzet opp for å få «god TV» i denne serien?».
Etter svar fra Bones stilte Naumann videre spørsmål om endringene ble gjort av hensyn til dramaturgien, eller av rent praktiske hensyn. Der er det en viktig forskjell, mente fotojournalisten:
«Virkeligheten er sterk nok i helsetjenesten, og med den unike tilgangen dere har fått er det pussig om man likevel har følt et behov for å justere på den».
Regissør Bones forsvarer valget om å sette sammen makkerpar med at det ble tatt av praktiske og logistiske årsaker, som at dokumentarteamet måtte være mange steder samtidig. Likevel introduserer de også nye personer gjennom serien, forteller hun – hele 22 personer blir fulgt ute på oppdrag, i tillegg til de som jobber på AMK og akuttmottaket.
– Vi måtte ta noen valg om hvem vi ville følge, fordi vi måtte finne en praktisk måte å få dokumentert yrket på. Det var krevende å dekke hendelser fra så mange hold og å holde oversikten, sier hun til Journalisten.
Annonse
Fem steder samtidig
I løpet av de tre månedene med opptak var det fem ulike lokasjoner som skulle filmes samtidig. Regissøren og fotografene som jobbet med serien var plassert på AMK-sentralen, hos ambulansetjenesten i Tromsø, ambulansetjenesten i Finnsnes, på helikopterbasen og på akuttmottaket. Til sammen jobbet ni fotografer med serien.
Samtidig som at Bones hadde regi og holdt oversikt over alle de ulike, jobbet hun til en hver tid ute på opptak sammen med en fotograf.
Da opptaksperioden var over satt de igjen med veldig mye råmateriale, av de rundt 100 ulike hendelsene de hadde fått samtykke fra pasienter til å filme.
– Det sier seg selv at vi måtte gjøre et utvelgelse, sier Bones.
Derfor tok de for eksempel med ei trafikkulykke midt på Tromsø-brua, og et oppdrag der en pasient har svært kraftige smerter, som var et vanskelig oppdrag.
– Det var viktig for meg å velge oppdrag som til sammen viser en stor bredde, der vi ser yrket fra så mange sider som mulig. Vi ville ta med oppdragene som var mest ulike hverandre for å speile yrket best mulig.
Mer i TV-tradisjonen
Universitetslektor Bernt Eide ved Oslomet. Foto: Øystein Lieystein Lie
Universitetslektor Bernt Eide ved fotojournalistikkutdanninga på Oslomet, ser ikke at det å sette opp makkerpar er til seriens fordel, men mener likevel det er et uskyldig inngrep sammenliknet med andre TV-serier fra virkeligheten.
Ifølge Eide har TV-tradisjonen i mye større grad lagt opp til iscenesettelse og inngrep i handlinga enn hva fotojournalistikken har gjort, kanskje fordi TV-mediet ligger tettere opp til underholdningsbransjen. Serien 113 mener han likevel ser ut til å være laget mer i en fotojournalistisk tradisjon.
– Den er etter min mening et stort steg i riktig retning, men jeg syns hovedregelen bør være at man ikke skal gjøre slike inngrep i det hele tatt, sier Eide.
Her står det blant annet at fotografer ikke må bidra til å endre eller påvirke hendelser, med intensjon:
– At fotografen kan påvirke situasjonen med sin tilstedeværelse er noe alle forstår, og ikke til å unngå. Men det er fint at det her presiseres at man ikke skal bevisst søke å endre situasjonen.
Eide skulle gjerne sett at det fantes en slik plakat også i Norge, da han mener Vær varsom-plakaten er for lite spesifikk når det kommer til fotojournalistikken.
