Argumenter mot TV-dekning

Sentrale mediefolk og kommentatorer mener rettssakens første dager bekrefter at utspørringen av Anders Behring Breivik og hans forutgående enetale, burde gått live på tv og nett-tv.

– De som har bestemt å nekte nasjonen dette, tar på seg et enormt ansvar, sier TV 2 s nyhetsredaktør Jan Over Årsæter til Kampanje.

Hans Petter Sjøli kaller tv-forbudet en skandale og i sosiale medier har mange gitt uttrykk for samme oppfatning etter den første dagen med Breivik i vitneboksen. Juristen Anine Kierulf spør om det nå blir framsatt en ny begjæring fra presseorganisasjonene. Det er ikke aktuelt, opplyser generalsekretær Nils E. Øy i Redaktørforeningen.

En fersk meningsmåling i VG viser at en tredel av de spurte vil ha tv-overføring av tiltaltes forklaring, mens drøyt halvparten er imot.

Jeg synes dette spørsmålet er en god del vanskeligere enn det framstilles.

I utgangspunktet har Norge et forbud mot å overføre rettssaker, nedfelt i domstollovens paragraf 131 a. De er åpne for tilhørere og medier, og dette er vår måte å sikre at rettens vurderinger, aktoratets påstander, tiltaltes forklaringer og partenes opptreden blir kjent for offentligheten og dermed underlegges demokratisk kontroll.

Det er altså denne bestemmelsen presseorganisasjonene ba om unntak fra, slik det åpnes for. Tingretten avslo kravet, og kjennelsen ble opprettholdt av lagmannsrett og høyesterett. Retten viste i sin kjennelse til Den europeiske menneskerettighetskommisjonens artikkel 6, der det heter at “offentlighetskravet skal sikre den demokratiske kontroll med domstolene, ikke publikums informasjonskrav.”

 Dette la tingretten vekt på:

• Senter for krisepsykologi har anbefalt at barn under 16 år ikke er til stede under hovedforhandlingen fordi bevisførselen kan gi psykiske reaksjoner, også skadelige. Kringkasting vil forsterke denne risikoen.

• TV-overføring kan oppleves som en stor ekstrabelastning for dem som ble direkte berørt av terrorhandlingene.

• Tingretten er enig i at det knytter seg stor offentlig interesse til Breiviks forklaring og at det er et argument for å tillate lyd og bilde. Men både aktor og samtlige bistandsadvokater som har uttalt seg, mente ifølge kjennelsen at det er etisk betenkelig å kringkaste forklaringen til en tiltalt som to av de sakkyndige mener lider av paranoid schizofreni.

• Retten vil heller ikke gi tiltalte en talerstol for sitt budskap.

• Siden retten ikke vil tillate liveoverføring av vitneforklaringene til ofrene for 22. juli, kan kringkasting av gjerningsmannens forklaring forrykke balansen og objektiviteten i overføringen.

• TV-dekning innebærer en reell fare for at selve forklaringen blir påvirket. Da vil det svekke rettens beslutningsgrunnlag.

Siden to rettsinstanser opprettholdt tingrettens kjennelse, er den endelig. Det vi krangler om nå, er om den har vist seg å være grovt feilaktig.

Selv synes jeg domstolenes argumenter for ikke å oppheve det generelle forbudet, fortsatt er ganske gode.

Behring Breivik har tilsynelatende allerede justert sine forklaringene fra profilen han valgte i kompendiet og i avhør. Hvis det stemmer at han har vært, og er, motivert av drømmer om å forberede et mindretall på en kommende etnisk borgerkrig og vil bruke rettssaken til dette, er det ikke underlig at han sluttet seg til presseorganisasjonenes anke til høyesterett.

Etter hans opptreden første dag i vitneboksen, ser det ut som han totalt har overvurdert sine egne ferdigheter og evner til å påvirke. De ordrette referatene er egnet til å avkle ham som en sneversynt, rasistisk fantast uten overbevisende resonnementer, minst like godt som en tv-overføring trolig ville gjort.

Framføringen er svak og kunnskapene dårlige. Det taler for å vise ham fram, men argumentet blir etterpåklokskap og mangler prinsipiell bærekraft.

Hvis alt han sier blir levende tv-bilder som deretter kan deles opp og brukes som videoklipp i alt fra kritisk journalistikk, via sensasjonsomtale til politiske angrep og propaganda for hans syn i år framover, er det trolig også egnet til å påvirke hans opptreden i retten. Det vil være ugunstig for best mulig oppklaring av hans motiver og handlinger, tror jeg.

Rettens (og opinionens) uvilje mot å gi Breivik en tv-scene for propaganda, kunne kanskje også påvirket hvor stort spillerom dommeren gir ham.

Presseforbundet framholdt i sin anke til lagmannsretten at det rettssaken mot Behring Breivik angår oss alle og mangler sidestykke i nyere norsk rettshistorie. Det er åpenbart riktig, og et godt argument for å tillate tv- og radiodekning. Men jeg tror ikke på antakelsene som nå sirkulerer om at den åpenhetsgraden domstolene har landet på, gir god grobunn for mistro og konspirasjonsteorier. Så lave tanker bør ikke mediene ha om sin evne til å formidle et sannferdig bilde av rettssaken.