Per Edgar Kokkvold takker for seg og går inn i pensjonistenes rekker. Foto: Birgit Dannenberg

Vis fol­ke­skikk

– Man kan ikke le­ve­re inn an­sten­dig­he­ten når man får pres­se­kor­tet ut­le­vert.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Det er årets før­s­te sko­le­dag for unge og hå­pe­ful­le Oslo-bor­ge­re når vi mø­tes på en kafé i sen­trum. So­len kla­rer så vidt å tit­te over tak­mø­net, men nok til å tref­fe det lan­ge lyse hå­ret til pres­se­ge­ne­ra­len. Man­nen alle rin­ger til når de me­ner en re­dak­sjon har gjort noe galt.

– Jeg har ikke tenkt å si noe mer kri­tisk nå enn jeg har sagt tid­li­ge­re, slår Per Ed­gar Kokk­vold fast idet han set­ter seg ved bor­det og be­stil­ler fis­ke­sup­pe.

Og med det kun­ne man tro at det ikke ble noe in­ter­vju, bare en hyg­ge­lig lunsj.

– Jeg har dyp for­akt for po­li­ti­ke­re i vik­ti­ge verv som ven­ter med å være kri­tis­ke til de er ute av ver­ve­ne sine, sier Kokk­vold og lar tan­ke­ne fare mot Gre­te Knudsens bok­lan­se­ring.

– Det er alt­for man­ge po­li­ti­ke­re som er opp­tatt av seg selv. De er kri­tis­ke først når de ikke blir gjen­valgt.

I lø­pet av de sis­te uke­ne, inn­imel­lom fe­ri­er på set­ra på Rør­os og i fa­vo­ritt­lan­det Eng­land, har ge­ne­ral­sek­re­tæ­ren ryd­det seg ut av kon­to­ret. 30 stapp­ful­le søp­pel­sek­ker med pa­pi­rer er bå­ret til for­bren­nings­ov­nen.

Ver­den før og nå

Og så er det bø­ke­ne. De står i es­ker på gul­vet bak skri­ve­bor­det. Der ven­ter de på å bli med ham hjem til de nye bok­hyl­le­ne svi­ger­søn­nen har snek­ret.

Skri­ve skal han også. Køen av re­dak­tø­rer som øns­ker Kokk­vold som spal­tist be­gyn­te å dan­ne seg for en stund si­den.

 – Jeg har fått fore­spør­sel fra et for­lag om å skri­ve en bok. Jeg vet ikke hva jeg gjør ennå, men me­moa­rer blir det nep­pe.

Ver­den var ikke bed­re før, me­ner han. Kokk­vold sy­nes ikke man skal leng­te til­ba­ke til da jour­na­lis­ter dyr­ket mak­tens sa­lon­ger. Den gang par­ti­ene styr­te pres­sen.

Selv om det had­de sine for­de­ler. Be­drev høyreavisene kri­tisk jour­na­li­stikk på venst­re­si­dens folk, vil­le avi­se­ne de­res sva­re med for­svars­ta­ler og mot­an­grep.

– I dag er nes­ten alle for el­ler imot, gjer­ne på en gang. Det er noe pres­se­folk bør ten­ke på at det er en be­last­ning også for de al­ler ster­kes­te å bli ut­satt for et slikt kjør. Det er et gode at pres­sen er po­li­tisk far­ge­blind. I hvert fall par­ti­po­li­tisk. Hvis man væ­rer og i nes­te om­gang opp­da­ger makt­mis­bruk fra po­li­ti­ke­re el­ler makt­men­nes­ker, tar ikke pres­sen len­ger sær­lig hen­syn til hvor ved­kom­men­de be­fin­ner seg, med unn­tak av ens egne le­de­re. Di­rek­tør el­ler for den saks skyld re­dak­tø­rer.

Språk uten ny­an­ser

Uan­sett me­ner presserefseren at me­di­ene er bed­re enn sitt ryk­te. At den be­dri­ver selv­kri­tikk, men kan­skje ikke så ofte in­ternt som man skul­le øns­ke. Fle­re gan­ger i uken rin­ger jour­na­lis­ter til Kokk­vold for å gjø­re ham opp­merk­som på ar­tik­ler de opp­fat­ter som tvil­som­me, og de er fun­net hos kon­kur­ren­ten.

Kokk­vold er opp­tatt av språ­ket. Det er en av grun­ne­ne til at han kon­se­kvent ikke vil ha si­tat­sjekk. Han har rett og slett ikke tid til å ret­te på det han vil­le følt var nød­ven­dig å ta tak i.

Det er be­hov for å skjer­pe seg. Alt­for ofte druk­ner ny­an­se­ne og en­der i over­dri­vel­ser. Han er selv om­talt som om han ra­ser når han ryn­ker pan­nen.

– And­re ord kan bru­kes, sier han, men det er ikke noe gøy å skri­ve om det nor­ma­le. Så man spis­ser, og når ar­tik­ke­len er skre­vet, så spis­ses in­gres­sen. Når så des­ken har fått den, spis­ser de og for sik­ker­hets skyld. Til sam­men mis­ter man per­spek­ti­vet og skil­let mel­lom det som er stort og det som er smått.

– Vi har en be­greps­bruk som er helt an­net enn and­res, det tror jeg bi­drar til å svek­ke tro­ver­dig­he­ten vår.

Imø­te­gå­el­sen

Og så fol­ke­skik­ken da. La folk få kom­me til orde. År et­ter år top­per Vær var­som-pla­ka­tens punkt 4.14 bruddstatistikken. Og hvert år for­sø­ker Kokk­vold å opp­ford­re re­dak­sjo­nen til å ta tak i pro­ble­met. I fjor sank an­tall brudd og 4.14 hav­net på and­re­plass. I år vil den tro­ne i en­som ma­je­stet, som en ube­stridt sei­er­her­re på top­pen igjen.

Som om ikke det var nok, bi­drar 4.14-brud­de­ne til mer enn en tred­je­del av brud­de­ne på punkt 3.2 om kor­rek­te opp­lys­nin­ger og kri­tisk kil­de­bruk.

– Had­de man vært nøye­re på den sam­ti­dig imø­te­gå­el­sen ret­ten, vil­le også fel­lel­se­ne gått ned på 3.2.

– Hvor gøy er det at det er 4.14 som lig­ger på fel­lings­top­pen år et­ter år?

– Det er gan­ske ir­ri­te­ren­de for det er et av de punk­te­ne hvor det er mu­lig å unn­gå fel­lel­se. Da jeg la­get vei­le­de­ren for 4.14  sa jeg at om jour­na­lis­ter le­ser den­ne, så vil de i stor grad unn­gå fel­lel­ser. Men det er ikke blitt sånn, der­imot har kla­ger­ne blitt flin­ke til å lese den. Det er ut­mer­ket, for vi er jo til pri­mært for kla­ger­ne. Men det er for sløvt.

– Men vi skal ikke dra for langt hel­ler. Det er ikke et­hvert an­grep som ut­lø­ser imøtegåelsesretten. Det gjel­der et­ter­prøv­ba­re på­stan­der. Du kan kal­le meg en idiot uten at jeg har krav på imø­te­gå­el­se.

– Er ikke det­te van­lig fol­ke­skikk da?

– Jo, det er jo det. Og det blir ald­ri dår­li­ge­re jour­na­li­stikk av det.

På nett

Kokk­vold for­tel­ler at selv om han nep­pe vil­le klart å leve uten pa­pir­avi­se­ne, er det li­ke­vel net­tet han bru­ker mest tid på.

– Jeg var blant dem som fryk­tet det vers­te for jour­na­li­stik­ken un­der net­tets etab­le­ring, for­tel­ler han.

In­ter­na­sjo­nalt spe­ku­ler­te man om for­fal­let som ald­ri kom. I Nor­ge, sier han, var det en­kel­te re­dak­sjo­ner som ikke had­de tid til å sjek­ke og dob­belt­sjek­ke sa­ker i frykt for ikke å være først.

– Man måt­te skyn­de seg. Litt lett­beint jour­na­li­stikk er det blitt ut av det, men ikke den ka­ta­stro­fen man­ge fryk­tet og spåd­de.

– Det som opp­tar meg mer er kom­mer­sia­li­se­rin­gen av me­di­ene. Det er ikke slik at dår­li­ge ti­der be­tyr høy etisk mo­ral og jour­na­lis­tisk kva­li­tet. I gode ti­der har man råd til å si nei, slik er det ikke i dår­li­ge.

Not just another bu­si­ness

Gjen­nom de sis­te åre­ne har Kokk­vold ret­tet opp­merk­som­he­ten mot svek­kel­sen av skil­let mel­lom mar­ked og re­dak­sjon. Og sær­lig det sis­te halv­året. Det er en kamp om me­die­nes øko­no­mi, sier han.

– I dår­li­ge ti­der fris­tes me­di­ene med en rek­ke på­funn hvor man for­sø­ker å vis­ke ut skil­let mel­lom re­dak­sjon og mar­ked. Jeg ser man god­tar ting man for tjue år si­den ikke vil­le drømt om å ak­sep­te­re.

Gjen­nom sine 25 år i PFU har han sagt at me­di­er ikke er som and­re be­drif­ter. De skal kun­ne ut­ford­re og for­nær­me sitt pub­li­kum.

– Jour­na­li­stikk er in­gen me­nings­må­ling. En pres­se som le­ver på me­nings­må­lin­ger og le­ser­un­der­sø­kel­ser er ikke stort bed­re enn par­ti­pres­sen. Det er ikke bed­re å være sla­ve av sine le­se­re enn å være sla­ve av sine par­ti­er. Pres­sen står for noe og har et sam­funns­opp­drag. Det må vi ikke glem­me.

Ho­mo­ge­ni­se­ring

– Me­di­ene blir mer og mer like. Det mis­li­ker jeg sterkt.

Selv om han er glad par­ti­pres­sen er av­skaf­fet, hå­per Kokk­vold at Nor­ge på sikt ikke vil ha avi­ser uten et ver­di­syn. Det må være mu­lig, me­ner han, å kun­ne se for­skjell på en høyre-avis og en venst­re­avis.

– Om alle går i sam­me spor i frykt for å tråk­ke noen på tær­ne, så har det de­mo­kra­tis­ke ord­skif­tet tapt. Der­for er pres­se­støt­ten så vik­tig for å opp­rett­hol­de et mang­fold.

– Dess­uten me­ner jeg Nor­ge tren­ger en ren høyreavis. DN er det til dels, selv om den er fylt opp av gam­le ml-ere. Man tren­ger en ideo­lo­gisk og ver­di­for­ank­ret høyreavis. Mang­fol­det er det som ut­gjør de­mo­kra­ti­et.

Han har i man­ge år gle­det seg over New Statesman, Economist og Spectator. Så hvil­ken pres­se vel­ger han om Nor­ge og Eng­land set­tes opp mot hver­and­re?

– Hvem skal jeg for­nær­me nå? I Nor­ge fore­trek­ker jeg norsk pres­se.

En pen­sjo­nist krys­ser sitt spor

– Det hø­res ikke ut som om du er klar for pen­sjons­til­væ­rel­sen?

– Nja, jeg er jo ikke fer­dig med det li­vet som er levd. Per­son­lig­he­ten er på et vis et re­sul­tat av hva man var, er og skal bli. Men jeg kom­mer ald­ri for eks­em­pel til å an­gri­pe min et­ter­føl­ger el­ler me­di­er, sier han og flyt­ter vek­ten fra sine skuld­re til et­ter­føl­ger Kjers­ti Lø­ken Stav­rum.

Mene noe vil han nok. Som sagt, køen av re­dak­tø­rer som vil ha ham som spal­tist vok­ser. Uan­sett sy­nes han det er dypt tra­gisk med gam­le men­nes­ker som duk­ker opp i alle sam­men­hen­ger og me­ner noe på bak­grunn av ut­da­ter­te kunn­ska­per.

Selv skal han leve. Nyte li­vet og se på kunst. Han skal be­gyn­ne å gå tu­rer med sin nye hund. I fjor kjøp­te han en okse for slakt, men den stakk av. Man­ne­vond som den var, ble den skutt. I år blir det gri­ser, tror han.

– Men jeg fø­ler meg ikke som pen­sjo­nist. Og gam­mel fø­ler man seg først når en ser hvor gam­le ens jevn­ald­ren­de er blitt.

 
Powered by Labrador CMS