Midt i striden står de nordiske journalistforbundene på den ene siden og president Jim Boumelha på den andre. Det handler også om millioner av kroner, mange av dem gitt av norske journalister.
DUBLIN torsdag 6. juni 2013. Planen var klar: Presidenten i International Federation of Journalists (IFJ), Jim Boumelha, skal kastes. De norske representantene har sammen med en rekke andre journalistforbund i måneder og år arbeidet for å skaffe flertall mot den sittende presidenten.
– IFJ under Boumelhas ledelse er preget av en uryddig organisasjon og manglende tilgang på dokumenter og regnskaper. Det er kommet en gift inn i organisasjonen og det er mye mistillit mellom personer og land, sier Thomas Spence, leder av Norsk Journalistlag.
Reformkreftene som ønsker en ny president har fått kallenavnet “Gang of Twelve”. Men noe går galt. Nå sitter de i kongressalen i Dublin, fortvilet, overrasket og sinte.
Flertallet smuldret. Kun få minutter før stemmesedlene blir samlet inn har en av Nordens viktigste allierte - det russiske forbundet - skiftet side og trukket seg fra “Gang of Twelve”. De har i stedet brukt sine stemmer på den sittende presidenten.
De ti russiske stemmene avgjør valget og gir Boumelha et knapt flertall på 191 mot 178 stemmer på den belgiske motkandidaten Philippe Leruth. Det Norden-dominerte kuppet slår feil. Det snakkes, ikke minst blant norske delegater, om at russerne er blitt kjøpt av Boumelha i en hestehandel. Men det er ingen beviser, og presidenten avviser slike påstander blankt.
Da det viser seg å være rot i stemmetallene, blir stemningen enda dårligere. Det er avgitt fem stemmer mer enn antall stemmeberettigede. Nestleder Lars Werge i Dansk Journalistforbund raser over forløpet:
“Torsdag ble dagen da Jim Boumelha skrev seg inn i en kongerekke av politikere med en kåpe plettet av antidemokrati, mangel på troverdighet og mangel på gjennomsiktighet,” skjenner han dagen etter.
På den annen side anklages de nordiske forbundene for å misbruke sin mangeårige makt og sine potente pengekasser til å forsøke å kontrollere IFJ. En “nyimperialistisk dagsorden”, som en av Boumelhas støttespillere sier det.
Journalisten i Danmark og Norge har de siste ukene undersøkt den internasjonale journalistføderasjonen IFJ, verdens største organisasjon for mediefolk med rundt 600.000 medlemmer i 134 land. NJ betaler årlig 350. - 400.000 kroner i kontingent til IFJ, som også har et hjelpefond - Safety Fund - på 10,9 millioner kroner. De fleste av millionene kommer fra danske og norske journalister, gitt i solidaritet med forfulgte kolleger verden over.
I utgangspunktet går pengene til en god og ærlig sak:
“IFJ kjemper for å fremme pressefrihet og sosial rettferdighet internasjonalt, gjennom sterke, frie og uavhengige fagforbund for journalister”, skriver IFJ på sin hjemmeside.
Men bak de pene ordene er IFJ i dag en organisasjon plaget av intern strid og mistillit, samt anklager om valgfusk og penger som angivelig forsvinner.
En lang rekke kilder forteller til Journalisten at IFJ de seneste årene har hatt flere uheldige saker i Øst-Afrika. To svenske journalister som satt fengslet i Etiopia i over et år har takket flere organisasjoner for hjelp og støtte. Men ikke ett ord om IFJ. Det er det en grunn til.
De to tyske journalistforbundene har satt advokater til å undersøke anklagene om valgfusk. Et canadisk journalistforbund forlot IFJ i sinne i juli, fulgt av et søsterforbund i Uruguay i september. 28. oktober tar NJ stilling til om de også skal melde seg ut.
For å forstå omfanget av krisen i IFJ skal vi tilbake i tiden - til 2007. Ganske paradoksalt var utgangspunktet også den gang et presidentvalg med Jim Boumelha i hovedrollen. Det var da han ble valgt. Med sterk støtte fra Norden.
KONGEMAKERNE
MOSKVA fredag 1. juni 2007. Verdens journalister kunne fått en dansk president på kongressen i Moskva. Søren Wormslev er journalist ved Nordjyske Stiftstidende og har i ni år sittet i den øverste ledelsen i IFJ. Nå er hans tur kommet. Tiden er ute for den sittende australske presidenten, Christopher Warren. Det må nye krefter til og Wormslev har bred støtte.
Men bare tre måneder før valget må Wormslev trekke seg av personlige årsaker. Det skaper nervøs stemning blant de nordiske forbundene. De er vant til å ha stor makt i IFJ og arbeider tett sammen for å sikre seg den innflytelsen de føler følger med de store innbetalingene.
Det er avgjørende for Norden å få valgt en europeer. En britisk-marokkansk kandidat kommer i spill: Jim Boumelha.
– Det var både min og de andre nordiske forbunds oppfattelse at Jim var en god lederkandidat, sier Wormslev i dag. I 2007 kjenner han Boumelha godt fra arbeidet i IFJ, der briten på dette tidspunktet er kasserer.
Boumelha og den nordiske delegasjonen er blant annet enige om at presidentrollen i IFJ bør styrkes. Organisasjonen har fått mange flere medlemsland etter Murens fall, og i løpet av disse årene har generalsekretæren fått mye makt. Presidenten, på den annen side, har ikke en særlig sterk posisjon.
De nordiske land spør ut Boumelha i flere omganger, innen de velger å støtte ham.
– Vurderingen var at han var den beste kandidaten på det tidspunktet. Han ble frittet ut om sin holdning til en rekke ting, og han ga de svar man gjerne ville høre, forteller Wormslev.
Andre land advarer mot Boumelha. Noen mener han er konfliktsøkende, og især USA og Israel er utrygge på grunn av hans propalestinske holdninger. Det legger Norden ikke stor vekt på.
Den nordiske kampanjen blir avgjørende. Den australske presidenten fornemmer nederlaget og stiller ikke til gjenvalg. Boumelha velges uten motkandidat.
DJ-leder Mogens Blicher Bjerregård står i spissen for den danske delegasjonen i Moskva.
– Jeg merket en klar utilfredshet fra Australia og Nord-Amerika. Det tente en varsellampe hos meg, men da var beslutningen jo truffet. Jeg tenkte at dette måtte jeg være oppmerksom på framover, men omfanget oppdaget jeg ikke på det tidspunktet, sier han.
– Vi stemte på ham, og det var en stor feil. Vi ønsket en mer tilstedeværende president som kunne samarbeide tett med generalsekretæren i Brussel og dermed gi IFJ en god ledelse. Men vi hadde ikke noe ønske om en veldig politisk president, sier Elin Floberghagen, daværende NJ-leder.
Bjerregård forklarer at støtten til Boumelha ikke var tilstrekkelig gjennomtenkt.
– Den var nok ikke tilstrekkelig veloverveid, det kan vi se i dag. Vi fikk ham anbefalt og hadde inntrykk av at han kunne klare oppgaven. Det er ingen hemmelighet at det valget har skuffet meg. Men det er en beslutning som jeg tar medansvar for.
Det likner en seier for Norden. Deres mann blir valgt til president, og de kommende årene skal det lykkes ham å sikre mer makt til seg selv og de andre folkevalgte. Makt som flyttes fra generalsekretæren og de ansatte.
Samtidig bygger Boumelha allianser, ikke minst med små og ressursfattige forbund. Kritikerne mener at han sikrer seg selv politisk ved å love dem innflytelse. Selv poengterer han at han utvider demokratiet i IFJ til nye medlemsland.
Les en kronologisk samleoversikt over de viktigste begivenhetene i IFJ de siste årene her.
MYTTERI
BRUSSEL torsdag 11. mars 2010. Generalsekretær i IFJ, Aidan White, har mottatt en klage på Jim Boumelha:
* ”Mobbet og truet de ansatte”
* , ”…framsatt falske og gjentatte påstander om at ansatte bevisst forsøkte å underminere ham”
* “…har ropt ordrer til ansatte mens han svinger fingeren i ansiktet på dem og etterpå sier at de må venne seg til å bli ropt til i IFJ”.
Linjene er fra et internt brev de ansatte i IFJs sekretariat i Brussel har sendt til White, som er deres øverste administrative sjef. I brevet heter det at alle ansatte støtter opp om klagen på Boumelha.
”De seneste tre årene har gitt oss massevis av eksempler, som vi er klar til å framlegge offentlig,” skriver medarbeiderne.
– Jeg tok brevet svært alvorlig. Jeg hadde mottatt konstante klager fra de ansatte, som kom til meg igjen og igjen og fortalte at Jim overhøvlet dem. Nå hadde de fått nok, sier White i dag.
White har vært generalsekretær siden 1987 og er kanskje den person som har preget IFJ mest. Han nyter bred respekt for sitt arbeid med å bygge opp IFJ som organisasjon. Etter Murens fall er det i høy grad White som reiser rundt og binder IFJ sammen med det tidligere østeuropeiske motstykket.
– Han har en meget stor del av æren for at IFJ er blitt hva det er, som Wormslev sier.
Men Boumelha vil flytte makt fra White og sekretariatet til seg selv og de andre politisk valgte - slik blant annet Norden har ønsket. White og Boumelha kjenner hverandre fra det britiske journalistforbundet NUJ, der de hadde et godt samarbeid. Men det går ikke lenge etter at Boumelha tiltrer, før de to ryker uklar. De ansatte føler at de er kommet i skvis i en personlig maktkamp, som blant annet byr på flere verbale sammenstøt mellom de to engasjerte britene.
“Det er en åpenbar maktkamp om hvem som skal lede sekretariatets dag-til-dag-oppgaver. Det er en reell maktkamp, som IFJs hovedstyre må løse. Men det er uakseptabelt at presidenten vil blande de ansatte direkte inn i denne maktkampen”, skriver de ansatte i klagebrevet.
De klager blant annet over at presidenten blander seg i den daglige driften, som pleier å være overlatt til generalsekretæren.
– De ansatte ba meg om hjelp og jeg måtte si at det ikke var noe jeg kunne gjøre. Mitt forhold til Jim var på det tidspunktet dårlig, så det var vanskelig for meg å ta det opp med ham, forteller White.
Boumelha avviser i dag at det var et alvorlig problem i hans forhold til de ansatte.
“Det var en form for klage, men det kom aldri noe ut av den. Det var ingen formel klage og det var ingen beviser som støttet påstandene”, skriver han til Journalisten.
Konflikten mellom White og Boumelha tilspisser seg når Boumelha og den politiske ledelsen noen måneder etter klagebrevet foreslår en rekke endringer i Whites kontrakt. Blant annet skal han ikke lenger få ansette regionalsjefer uten politisk tillatelse. White mener at han ikke kan utføre arbeidet sitt hvis innskrenkningene blir vedtatt.
– Men hadde ikke Boumelha et demokratisk argument for å fjerne makt fra deg, som var ansatt, til fordel for de folkevalgte?
– Jo, helt bestemt. De har rett til å endre organisasjonen, men det bør foregå åpent. De har klart å endre måten IFJ fungerer på, uten å legge det fram for en kongress og få det vedtatt. De har på intet tidspunkt bedt medlemmene om et klart mandat til for eksempel å frata generalsekretæren makt eller ta mer politisk kontroll over sekretariatet, sier White.
SORT-HVITT
CADIZ, fredag 28. mai 2010. President Jim Boumelha sier i dag at klagen fra medarbeiderne var et “forsøk på å kaste skitt på meg forut for IFJ-kongressen i 2010”.
Det som er sikkert, er at spesielt de nordiske landene er blitt bekymret over presidentens måte å forvalte den makten som de har vært med på å sikre ham. Det må gjøres noe på kongressen i Cadiz.
Opp mot kongressen har det vært stygge sammenstøt mellom White og Boumelha, og samtidig begynner det å bli kjølig mellom Bjerregård og Boumelha.
DJs nestleder Lars Werge var den gang vanlig medlem av DJs hovedstyre.
– Den kongressen har vi snakket mye om, både før og etter. Mogens reiste ned med en dansk delegasjon. Nå skulle det ryddes opp, husker jeg. Men de var som prylte hunder da de kom hjem. Det gjorde inntrykk på meg som relativt nytt styremedlem.
De nordiske landene er nemlig ikke de eneste som har forberedt seg før kongressen. Boumelha ønsker ikke bare å styrke presidentens og de valgte politikernes roller. Han ønsker også å forskyve balansen mellom de rike og de fattige landene i IFJ, slik at makten i større grad spres fra Europa til hele verden.
Som Boumelha senere skriver i et brev til sitt britiske forbund i 2012:
“IFJ er i ferd med å skifte balansepunkt fra å være en eurosentrisk organisasjon til å bli en ekte global stemme for journalister, hvor alle regioner deltar og har likeverdig adgang.”
Daværende NJ-leder Elin Floberghagen mener at Boumelha i Cadiz sår splid i IFJ med sin plan.
– Det ble skapt en fiktiv skillelinje mellom rike og fattige land. Det er ikke et reelt skille, sier Floberghagen.
Maktbalansen tipper i Cadiz. Det rike Norden og tyskerne taper innflytelse og IFJs hovedstyre får en rekke nye medlemmer som støtter Boumelha. For første gang på 20 år mister det danske forbundet sin plass i styret. Både Bjerregård og svenskene ryker ut.
I etterkant er Bjerregård “frustrert” over at kongressen var “kaotisk” og “tilbakeskuende”, som han sier til Journalisten.
Den daværende svenske forbundslederen Agneta Lindblom Hulthén skriver på sin blogg at “visse deltakere på denne kongressen ter seg som fotballhooligans”.
Norske Eva Stabell er Nordens mest erfarne IFJ-politiker og eneste skandinav som klarer å bli gjenvalgt i Cadiz. Hun kaller kongressen “et velorganisert kupp” fra Boumelhas side. Selv havner hun i et fasttømret mindretall på tre mot 18 i IFS nye hovedstyre, når viktige beslutninger skal tas.
Boumelha representerer en ny ideologisk linje i IFJs 87-årige historie. Med en 35 år lang fortid som politisk aktivist og fagforeningsmann understreker han igjen og igjen at IFJ må vise hensyn til alle medlemmer - ikke kun de rike.
– Det spiller ingen rolle hvilken del av verden du kommer fra, hva din politiske holdning er eller hvilken personlighet du har. Vi er i samme båt. Vi samarbeider og prøver å bevege oss framover til fordel for alle, sier han i et intervju med Journalisten.
Boumelha tilføyer at IFJ ikke er som FN. IFJ har intet sikkerhetsråd som består av de mektigste og som kan blokkere beslutninger som gir andre en bit av kaken.
– Vårt stemmesystem er balansert på en måte som gjør at de store og sterke organisasjonene ikke tar alle stemmene. Også små forbund blir hørt. Der er kanskje noen som er uenige i dette systemet, og som mener at man skal ha innflytelse etter sin styrke og hvor mange penger man betaler.
– Opplever du at det er dette de nordiske forbundene er ute etter?
- Jeg sier ikke at de uttrykker det åpent, eller at de vil tvinge det igjennom. Men jeg tror det spilte en stor rolle for folks innstilling i forbindelse med valget av ledelse. Noen savnet den balansen, sier Boumelha.
Norden taper slaget i Cadiz. Boumelha og hans støttespillere setter seg tungt på makten, og forholdet til Aidan White blir verre og verre. Den 31. mars 2011 forlater White kontoret i Brussel for siste gang, etter 24 år i stillingen. Det ender i et skjemmende forløp med bitre ordvekslinger og advokattrusler mellom White og den organisasjonen han i stor grad selv har skapt.
MISTANKE
En ting er striden om personer og politikk. Andre ting handler om penger. Etter at Boumelha blir valgt i 2007 begynner de nordiske landene å bli bekymret for om millionene deres blir brukt forsvarlig. Det bunner blant annet i advarsler fra Aidan White om at det ikke er ordentlig styr på sakene i Øst-Afrika. Herfra får IFJs hovedstyre flere klager i løpet av årene.
I en konkret klage til hovedstyret hevder en tidligere medarbeider i det somaliske journalistforbundet at navngitte personer i nød ikke har fått de pengene de skulle fra IFJs hjelpefond. Han beskylder samtidig en av IFJs mektigste menn i Afrika for å være involvert: Omar Faruk Osman. Osman ble valgt inn i IFJs hovedstyre i 2007, er leder av den afrikanske journalistføderasjonen FAJ og generalsekretær i både det somaliske journalistforbundet, den østafrikanske føderasjonen EAJA samt somalisk LO. Han er også en av Boumelhas mest lojale støttespillere.
Osman avviser kritikken, men verken generalsekretær White eller Eva Stabell er tilfreds med hvordan Boumelha håndterer klagen. Presidenten undersøker saken og melder tilbake til hovedstyret at det ikke er dokumentasjon for problematiske forhold.
– Jim Boumelha var sint og irritert over at noen kunne ta beskyldningene mot Omar, IFJs eget styremedlem, alvorlig, sier Stabell i dag.
– Jim var en nær venn av Omar og forsøkte alltid å beskytte ham, hevder White.
I dag fastholder Boumelha at det var unødvendig å gå grundigere til verks:
“Klagen ble håndtert på best mulig vis, omstendighetene tatt i betraktning. Beskyldningene var svake og det var ingen beviser”, skriver han i en mail til Journalisten.
Boumelha viser samtidig til at det var borgerkrig i Somalia, så det ville være farlig å sende folk ned for å undersøke saken nærmere. Ifølge International News Safety Institute er Somalia verdens fjerde farligste land for journalister.
Osman fortsetter å være IFJs mest sentrale figur i Øst-Afrika. Men han får en mindre heldig hovedrolle senere.
KALDE PENGER
NYBORG, torsdag 14. april 2011. De danske DJ-medlemmene har donert flere hundre tusen kroner hvert år til å hjelpe utsatte kolleger rundt i verden. Til klappsalver går representanter for grupper og foreninger på talerstolen og proklamerer de store beløpene på faglige stormøter. Pengene er i år etter år gått til IFJs Safety Fund, og danskene er blant de største donorene.
Men på landsmøtet i Nyborg er ikke tonen som den pleier. DJ-leder Bjerregård forklarer medlemmene at han og DJs politiske ledelse ønsker å stenge overføringene til hjelpefondet.
– Det er betrodde midler som skal administreres på en måte som gjør at vi kan se medlemmene i øynene, lyder det fra Bjerregård kort tid før møtet.
Han er utrygg på to ting: Det er blitt brukt alt for lite penger fra fondet. I 2011 ligger det over 11 millioner kroner i kassen i Brussel. Og Bjerregård stoler ikke på at pengene blir brukt ordentlig.
Samtidig truer NJ med nå gjøre det samme og fryse sine bidrag. Én prosent av kontingentinntektene går hvert år til NJs solidaritetsfond, som også er en stor bidragsyter til IFJ. Til sammen står DJ og NJ for langt de fleste av innbetalingene til Safety Fund.
Jim Boumelha er bekymret og skriver et åpent brev til DJ-medlemmene.
“Jeg oppfordrer dere til å unngå å treffe en beslutning nå, som kunne ha negative konsekvenser for journalister i nød og deres familier, og i stedet vente inntil vi møtes med deres ledere og finner en framtidsrettet løsning”, heter det.
Men medlemmene reagerer ikke som Jim Boumelha har håpet. Tvert imot stemmer de ikke bare for å fryse støtten. De gir også DJs daglige ledelse mandat til å trekke seg helt ut av IFJ, hvis det er nødvendig. Utryggheten har spredt seg. Fra talerstolen får DJ-lederen full oppbacking i sin kritikk av IFJ.
Også NJ skrur igjen pengestrømmen til IFJs hjelpefond. På landsmøtet i mai får landsstyret mandat til å vurdere NJs medlemskap i IFJ.
Men kritiske røster i IFJ mener at det er tale om ren hevn fra både Danmark og Norge. Fordi Norden har tapt en maktkamp – og Bjerregård har mistet sin plass i toppen – bruker de sine bugnende pengekasser til å presse demokratiet. Det avviser Bjerregård.
– Du røk ut av IFJs ledelse, og umiddelbart etter trakk DJ pengene sine ut av fondet. Noen mener at det er snakk om hevn. Kan du forstå det?
– Det er helt reelt å spørre om det. Men hvis vi bare hadde mistet en plass, så hadde det vært en annen sak. Det handlet om mye mer: Utrygghet, en ny barsk tone, mangel på samarbeid. Hvis det bare var fordi vi mistet en plass, ville det være noe pjatt.
– Hvorfor kom du i tvil om pengene ble brukt riktig?
– Jeg vil nøye meg med å si at vi fikk noen svært usikre tilbakemeldinger på hvordan pengene ble brukt. Jeg har selv sittet som kasserer, og jeg var i tvil om pengene ble brukt forsvarlig. Mer vil jeg ikke si om det.
Se videointervju der IFJ-presidenten snakker om dårlige tapere:
Intervju med Jim Boumelha 1 fra Fagbladet Journalisten på Vimeo.
RISIKO
MOGADISHU tirsdag 24. juli 2012. Kritikken mot Jim Boumelhas allierte Omar Faruk Osman tiltar fra flere sider. Denne tirsdagen lander en hemmeligstemplet rapport fra FNs spesielle avdeling for Risk Management på bordet hos utvalgte FN-kontorer. Rapporten er en såkalt risikovurdering og har én klar konklusjon: FN bør unngå alt samarbeid med Osman.
I den åtte siders interne rapporten, som Journalisten er i besittelse av, gjennomgår FN en rekke alvorlige anklager rettet mot Osman. Undersøkelsen kommer etter en fortrolig innberetning om at han “har oppført seg irrasjonelt og har gjort både journalister og donorer sinte ved å ture fram med sjikane og mobbing”.
Rapporten inneholder en rekke konkrete beskyldninger, og bringer samtidig eksempler og dokumentasjon. Blant annet heter det at Osman kan ha svindlet med underskrifter da han stiftet en utbrytergruppe av det somaliske journalistforbundet i 2011.
“En gjennomgang av skrivestilen, som inkluderer en sammenligning av kurver, skråstilling, størrelse og helning samt mellomrom mellom bokstavene, sannsynliggjør at en rekke underskrifter er villedning/svindel”, heter det i rapporten, som gjengir en rekke av de omstridte underskriftene.
Samtidig har FN ifølge rapporten underskrevne uttalelser fra flere av personene på navnelisten som avviser å ha signert.
I rapporten heter det også at den nederlandske organisasjonen PressNow har stanset samarbeidet med Osmans forbund, etter en episode med ham. Han skulle tilbakebetale 37.000 euro til PressNow, men prosessen trakk i langdrag. Det tok ifølge rapporten et helt år før pengene ble betalt.
PressNow er i dag en del av Free Press Unlimited, en stor hjelpeorganisasjon basert i Holland, med aktiviteter i over 40 land. Fra Amsterdam bekrefter kommunikasjonsansvarlig Else Lenselink overfor Journalisten innholdet i FN-rapporten.
– Beskrivelsen av forløpet er korrekt, beløpet er korrekt og den angjeldende personen er korrekt, sier hun.
Lenselink bekrefter også at Free Press Unlimited ikke lenger samarbeider med det somaliske forbundet som Osman står bak.
FN-rapporten nevner en rekke andre anklager, blant annet at Osman har brutt en kontraktfestet avtale med et annet FN-organ, samt at han skulle ha satt en drapstruet kollega i fare ved å publisere bilder av vedkommende på det somaliske forbundets hjemmeside.
FN skriver også at de har sett en arrestordre på Osman, samt en rapport fra den andre fraksjonen av det somaliske journalistforbundet i 2011. Der blir Osman beskyldt for misbruk av midler.
Rapporten slutter med en direkte advarsel mot Osman.
“Det vurderes som nesten sikkert at Osman vil skade FNs ry hvis det samarbeides ytterligere med ham”, heter det blant annet.
FN vurderer det som “mulig” at penger vil bli misbrukt, hvis de kommer i hendene på Osman.
Når Journalisten konfronterer Osman med den kritiske FN-rapporten, kontakter han umiddelbart FNs Risk Management-avdeling i Somalia, som har skrevet den. I en mail beskylder han dem for “karakterdrap” og henviser til at nordiske journalister nå har fått fatt i rapporten.
Lederen av FN-avdelingen, Mathew Leslie, svarer både til Osman og Journalisten. Han beklager at rapporten er blitt lekket til Journalisten og opplyser at det er tatt skritt for å unngå flere lekkasjer.
“Rapporten er klassifisert som hemmelig og ble skrevet som et internt dokument til FN, samt andre utvalgte mottakere. Intensjonen var på ingen måte å spre rapporten ytterligere, da den omhandler en spesifik vurdering av konstaterte risiki som Hr. Osman utgjør for FN,” skriver Leslie.
Journalisten oppfordres til å destruere dokumentet.
I forhold til de falske underskriftene henviser Osman til at andre var ansvarlige for å samle dem inn. Selv har han kun offentliggjort dem, hevder han.
“Jeg har aldri forfalsket noen underskrifter. Den løgnen er framsatt for å så tvil om min integritet blant de medlemmene som skrev under”.
Osman avviser også anklagene om å ha satt liv i fare og om misbruk av betrodde midler.
“Alle tilskudd er blitt gitt til forbundet, gjort ordentlig rede for og håndtert i forbundets offisielle system. Det er ikke et eneste bevis på at jeg har vært ansvarlig for misbruk eller ikke har grepet inn overfor det”, skriver han.
Osman beskylder Stabell og de nordiske forbundene for nykolonialisme, noe EAJA også gjorde i et brev til NJ i 2012. Han mener at de nordiske landenes store bekymring for om han forvalter penger ordentlig, er uttrykk for en “nyimperialistisk dagsorden”, fordi han ikke “underkaster seg”.
Og Boumelha backer opp sin allierte:
“Hvis han faktisk var skyldig i noe, hvor er så bevisene og hvorfor er han ikke i fengsel?”, skriver Boumelha til Journalisten.
Osman og Boumelha mener begge at FN-rapporten er en slags takk for sist. De forteller at Osmans forbund utarbeidet en kritisk rapport om arbeidsforholdene ved den somaliske radiostasjonen Radio Bar Kulant. Stasjonen ble drevet med midler fra FN.
“Radio Bar Kulant reagerte ved å forsøke å underminere det somaliske forbundet og dets ledere. FN-rapporten ble tilsmusset med falske og grunnløse påstander og var ikke basert på objektive analyser”, skriver Boumelha.
Osmans makt smuldrer som følge av de mange anklagene mot ham. I april i år mister han posisjonen som president i den afrikanske journalistføderasjonen FAJ. I juni ryker han ut av IFJs hovedstyre og 30. september blir han kastet som generalsekretær i somalisk LO. Ifølge en pressemelding fra sistnevnte organisasjon ble han avsatt etter beskyldninger om uetisk oppførsel, trusler og negativ ryktespredning.
Hittil har Dansk Journalistforbund vært svært lukket om hva som reelt lå til grunn for den nye mistroiske tonen opp mot landsmøtet i 2011, der lederen fikk støtte for å fryse støtten til IFJ. Men da han blir forelagt episodene fra Afrika, som Journalisten nå kan avsløre, erkjenner Bjerregård at de har påvirket hans og Nordens tillit til hvordan pengene ble brukt. Han er likevel stadig ytterst fåmælt.
– Har de sakene som IFJ har hatt i Afrika hatt innflytelse på din manglende tiltro til at Safety-midlene blir brukt ordentlig?
– Det er en kombinasjon av mange ting.
– Men er sakene i Afrika en av de tingene?
– Ja, det er det, men jeg vil ikke nærmere inn på det.
FALSKE JOURNALISTER?
ADDIS ABEBA en tirsdag i januar 2012. Stridighetene i IFJ handler ikke kun om politikk og penger – men også om IFJ kan løse sine kjerneoppgaver på en god måte. Ifølge en rekke kilder har IFJs troverdighet fått en alvorlig knekk de seneste årene.
Én sak er det flere som nevner. Den handler om de to svenske kollegene, journalist Martin Schibbye og fotograf Johan Persson, som endte med å sitte i fengsel i Etiopia i 438 dager.
En tirsdag i januar sitter de i fengselet i Addis Abeba, når de plutselig ser seg selv på tv i en trailer som lover å “avsløre sannheten om de to svenske terroristene”.
Det skriver Schibbye og Persson i sin bok “438 dagar”, som utkom i Sverige i september i år.
Men dokumentarfilmen det reklameres for er ren propaganda, mener de to svenskene. De blir tvunget ut i ørkenen, iført kostymer og får utlevert våpen. Deretter blir de filmet og får beskjed om hva de skal gjøre. De kjøres blant annet ut til liket av en mann som de skal filmes ved. Svenskene føler seg plassert i en kulisse som skal dokumentere at de er terrorister.
Opptakene sendes tre ganger daglig på etiopisk stats-tv og brukes som bevis mot svenskene i retten.
Det som ikke står i boka er at flere av “journalistene” som står bak propagandafilmen viser pressekort med IFJs logo på. Det skriver Schibbye og Persson i et brev til IFJ, som de sender umiddelbart etter at de er satt fri.
“Det er forvirrende, og etter vår mening ganske problematisk, at mange av dem tilsynelatende har et pressekort med IFJs logo”, heter det i brevet.
De to journalistene undrer seg i brevet også over en episode der IFJ besøker dem i fengselet. IFJ-representanten som fører ordet presenterer seg som ansatt ved etiopisk stats-tv og viser et IFJ-pressekort, skriver de:
“Vi hadde ikke lyst til å delta i noe intervju med dem, siden IFJs representant var ansatt ved samme tv-stasjon hvis ansatte tidligere hadde truet med å slå oss i hjel, tatt opp og sendt en propagandafilm om oss”.
Den andre IFJ-representanten som besøker svenskene i fengselet er Omar Faruk Osman, heter det i brevet. Det bekrefter han selv.
Det er en kjerneoppgave for IFJ å hjelpe fengslede journalister. Derfor betraktes saken med alvor når de to løslatte kollegenes klage lander i IFJs hovedstyre.
Det er en virkelig dårlig sak hvis IFJ, som ikke minst med nordiske midler skal hjelpe nødstedte journalister, har utstedt pressekort til falske journalister som har fabrikkert bevis mot svenskene.
Boumelha og Osman kommenterer kritikken i to skriftlige svar. Osman skriver at svenskenes forklaring er feil. Den kollegaen han besøkte fengselet med arbeidet ikke for stats-tv, heter det.
“Formålet med besøket var (…) å gi dem håp og løfte moralen deres, så de ikke kun følte at deres regjering, forbund og familie sto bak dem, men også kollegene i regionen”, skriver Osman.
Boumelha understreker at det ikke er IFJ som gir pressekort til den enkelte journalist.
“IFJ utsteder ikke pressekort direkte til journalister, men vi utsteder dem bunkevis til våre samarbeidspartnere. De har etablert fornuftige prosedyrer for å dele ut kortene til medlemmer som arbeider med nyhetsinnsamling,” skriver presidenten.
Martin Schibbye ønsker ikke å kommentere ytterligere overfor Journalisten, fordi han er midt i lanseringen av den ferske boka. Men det er verd å bite seg merke i en detalj når man leser boka: De to svenskene roser i boka både Amnesty International, Committee to Protect Journalists og Svenska Journalistförbundet. IFJ nevner de ikke med et ord.
KUPPET SOM SLO FEIL
DUBLIN torsdag 6. juni 2013. Tilbake til kongressen i Dublin, der de nordiske forbundene har planlagt å kuppe presidenten. Men russerne hopper av i siste øyeblikk, og det er fem stemmer mer enn antall delegater med stemmerett.
Hele kongressen ender i kaos og to forbund forlater salen i protest. Det ene, tyske Deutsche Journalisten Verband, ser kongressen som dråpen som får begeret til å flyte over. Deres kritikk handler om at IFJ er blitt en lukket organisasjon. I 2010 mister tyskerne - likesom danskene og svenskene – sine plasser i hovedstyret. Siden har de ikke fått regnskaper for IFJ.
“Siden kongressen i 2010 er det ikke sendt et eneste referat ut til medlemsorganisasjonene fra IFJs arbeidsutvalg eller styre. Det er av helt åpenlyse årsaker uakseptabelt (…) Det er vanskelig å forstå at IFJ driver lobbyvirksomhet for adgang til dokumenter i Europa og andre steder, samtidig som organisasjonen praktiserer et udemokratisk hemmelighetskremmeri overfor sine medlemsforbund,” skriver de i et brev et halvt år før kongressen i Dublin i juni.
I brevet truer tyskerne med å stanse sine innbetalinger til IFJ og involvere advokater for å få adgang til den informasjonen de mangler.
Når det viser seg å være avgitt for mange stemmer i presidentvalget, protesterer det tyske forbundet høylytt og vandrer ut. Det samme gjør et canadisk forbund, som like etter meldte seg ut av IFJ.
Ikke bare feiler Nordens kuppforsøk, de nordiske landene lider enda et sviende nederlag. Etter presidentens kontroversielle gjenvalg skal det velges visepresidenter og nytt hovedstyre. Det siste nordiske styremedlemmet – Eva Stabell – stiller i begge valgene, men taper og ryker ut av IFJ-ledelsen.
Der er skuffelse og sinne hos de nordiske forbundene. Utover at de har mistanke om valgfusk, hører Stabell at russerne har skiftet side på grunn av en hestehandel med Jim Boumelha. Hun hevder at russerne er blitt lovet penger til et nytt regionalkontor i Moskva. Men Boumelha avviser.
Journalisten har kontaktet to sentrale personer i det russiske forbundet for å høre hvorfor de skiftet side. Forbundslederen Vsevelod Bogdanov har ikke meldt seg tilbake. Nestleder Nadezha Azhgikhina forteller bare at hun er lei seg for den konflikten som er oppstått. Hun vil ikke fortelle hvorfor russerne forlot “Gang of Twelve”.
Se informasjon om medlemmene av “Gang of Twelve” ved å klikke på det enkelte land:
Journalisten har også bedt Boumelha svare på kritikken fra tyskerne. Om dette sier presidenten at IFJ vil arbeide for å bli mer åpen. Nå i oktober lanserer organisasjonen en ny hjemmeside der medlemmene kan finne referater fra de styrende organer, lover han. Samtidig avviser han at IFJ er lukket.
– Jeg er ikke enig i kritikken. Etter min mening er IFJ en meget åpen medlemsorganisasjon. Men det er selvsagt noen hull når det handler om å gjøre alt materialet tilgjengelig for 180 medlemsforbund verden over. Det er en vanskelig utfordring, sier Boumelha.
Blant Boumelhas fremste støttespillere finner vi Olivier Da Lage, mangeårig medlem av IFJs hovedstyre. Etter Dublin-kongressen i sommer la franskmannen ut et blogginnlegg som fra første til siste tegn er et refsende oppgjør med de rike journalistforbundene som forsøker å gjenopprette sine tapte maktposisjoner i IFJ:
“Et mindretall av fagforeninger, hovedsakelig fra europeiske og nordiske land, med betydelige økonomiske midler, følte åpenbart at de alene hadde rett til å definere IFJs strategi. Mange andre forbund, særlig i Afrika, Latin-Amerika og Sør-Europa, så ting annerledes. Men noen av disse foreningene er også avhengig av støtte fra stiftelser eller nordiske fagforeninger for å drive sine aktiviteter. Og vi så, som et engelsk ordtak sier, at “there is no such thing as a free lunch”“.
KRIG OG FRED
ARLANDA mandag 9. september 2013. Etter nederlaget i Dublin møtes en rekke av forbundene som ønsker å kvitte seg med Jim Boumelha, på et hotell i Stockholms lufthavn Arlanda.
NJ-leder Thomas Spence sier i forkant at målet med møtet er å diskutere om det overhodet gir mening å være med i IFJ.
– De kritiske stemmene i IFJ er blitt presset ut. Presidenten mangler legitimitet og organisasjonen lider av demokratisk underskudd og maktpolitisk arroganse. Spørsmålet er om vi ønsker å være med på det, sier han.
I etterkant beskriver Spence møtet som en mulighet for å “samle ammunisjon”. For bare to dager senere har de nordiske forbundene et annet møte: For første gang noensinne skal de møte Boumelha alene. Han har hittil avvist å møte fraksjoner, men i den idylliske svenske byen Sigtuna får Norden sjansen til å si alt hva de mener er gått galt de seneste seks årene.
SIGTUNA onsdag 11. september 2013. Jim Boumelha reiser kollektivt fra Arlanda flyplass til Sveriges eldste by Sigtuna, noen få mil nordvest for Stockholm. Byen ligger vakkert til i bakkete omgivelser. Det fasjonable hotellet der de nordiske journalistlederne har innkvartert seg finner vi ved stranden av landets tredje største innsjø, Mälaren.
Møtet med Boumelha varer i tre timer, og ifølge en rekke av deltakerne går det ikke stille for seg. Punkt etter punkt, kritikk på kritikk, og forsvar på forsvar, time etter time.
Det er betegnende for det iskalde forholdet mellom Norden og Boumelha at den svenske verten – forbundsleder Jonas Nordling - måler suksessen på at ingen ble angrepet personlig.
– Det var som et gjennomsnittlig redaksjonsmøte. Der ble sagt ting med sterke følelser, men det kom ingen direkte personangrep, sier han til Journalisten umiddelbart etterpå.
DJs nestleder Lars Werge sammenfatter sitt møte med presidenten slik:
– Jeg tror stort sett det eneste jeg sa til Jim Boumelha i Sigtuna var: “Nå er vi her, men jeg vil gjøre alt hva jeg kan for at din linje ikke fortsetter”.
Spence er på krigsstien. Han sier til Journalisten i Sigtuna at “IFJ er en splittet forening i dyp krise”.
Etter møtet stiller Boumelha til intervju med danske og norske Journalisten. Han er uenig i at IFJ er splittet eller i krise. Tvert imot mener presidenten at det er sunt med intern diskusjon i et fagforbund, også når bølgene går høyt.
– Jeg har vært aktiv i fagforeninger i hele mitt liv. De er meget demokratiske organisasjoner, og det er alltid noe som ikke alle er like glade for. Hvis man er utilfreds kan man alltid foreslå noe annet og prøve å finne flertall for det, sier han og tilføyer:
– Men vi skal ikke glemme at IFJ er en global organisasjon med 180 medlemsforbund, som alle sammen har forskjellige tradisjoner og kulturer. Det skal være en balanse mellom de nordiske og europeiske forbund og alle de andre.
Boumelha bekjentgjør at han akter å gå av, men først på IFJs kongress i 2016.
NJ-leder Spence er nå den skarpeste kritikeren av situasjonen i IFJ:
– Det viktigste er å erkjenne at IFJ er i krise, og at presidenten har hovedansvaret for å rydde opp. Det gjelder områder som valg, åpenhet og informasjon. Jeg er usikker på om Jim forsto alvoret.
SPLITTELSE
Den 28. oktober kan bli en avgjørende dag. Både for IFJ, for de nordiske opprørerne – og spesielt for NJ. Landsstyret skal diskutere om NJ skal slutte seg til rekken av forbund som forlater IFJ i protest over utviklingen de seneste seks årene.
– Det blir en viktig avgjørelse for både NJ, IFJ og kolleger rundt i verden som trenger hjelp, sier Spence.
– Hvorfor kan ikke NJ avfinne seg med valget av president og heller satse på omkamp på neste IFJ-kongress i 2016?
– Vi har avfunnet oss med mye etter kongressen i Cadiz i 2010. Der ble Boumelha gjenvalgt etter alliansebygging og bruk av lokkemidler. Det er legalt, men siden brukte han flertallet sitt i IFJ-styret til å skvise kritikerne sine. Vi er uenige i politikken som føres og protesterer mot den usunne politiske kulturen med intriger og baksnakking. Dessuten er det tvil om gyldigheten av presidentvalget på årets kongress.
I dag er Mogens Blicher Bjerregård mer avdempet i sin kritikk av Boumelha enn han var for bare et år siden. Bjerregård og Spence framstår nærmest som motpoler, selv om de dypest sett er enige. Dansken tiltrådte i vår som ny president for IFJs europeiske gren, EFJ. Norden har bidratt til å styrke EFJs posisjon internt i IFJ de siste par årene.
Hvis NJ trekker seg ut av IFJ vil verdens journalistforbund naturlig vende blikket mot danskene. Bjerregård er ikke tilhenger av å gå ut.
– Jeg har aldri ønsket at vi trekker oss ut. Da mister vi bare innflytelse. Løsningen er å være med på å gjøre det internasjonale samarbeidet meningsfylt og ikke lukke oss ute fra verden.
Eva Stabell er enig, selv om hun er en av dem som er blitt skviset ut i IFJ og befinner seg blant taperne i det store maktspillet.
– Jeg er klar over at europeiske forbund ikke er fornøyd med en del ting, men jeg håper likevel at ingen forlater IFJ. Hvis de europeiske forbundene melder seg ut vil det skape en dramatisk situasjon for andre enn dem selv. IFJ er den eneste globale organisasjonen for journalister. Hvis organisasjonen sprekker, vil det være trist og smertefullt for journalister i de andre landene, sier hun.
I dag er status at det både lyktes for de nordiske journalistforbundene å få Jim Boumelha valgt, og å flytte makt fra de ansatte til presidenten og de andre folkevalgte. Disse seirene har gjort vondt.
Søren Wormslev kan i dag betrakte IFJ utenfra. Han mener at konflikten ikke er sort-hvit.
– Det blir svært raskt en diskusjon om én person, Jim Boumelha. Jeg tror det er for forenklet å bare gjøre det til et spørsmål om at alt blir bra hvis han går av. Det er udiskutabelt at Jim har flyttet mye av ansvaret fra de ansatte til de folkevalgte. Det tror jeg ikke at man kan gjøre om ved et raskt grep. Og der vil jeg også helt forsiktig si, at det faktisk er noe vi i Norden har ønsket oss. At man så kan være uenig i hva han har brukt sin økte makt til, er en helt annen sak, sammenfatter Wormslev.
Heller ikke Floberghagen tror at IFJ ville falle helt til ro hvis Boumelha hadde valgt å gå av.
– Men jeg tror at mye ville fungere bedre. I en slik organisasjon er man avhengig av åpenhet og demokratisk debatt. Uten det tror jeg ikke at noe vil fungere. Man skal stole på organisasjonen, medlemmene og omverden.
DJs nestleder Lars Werge er klar til å se selvkritisk på de nordiske forbund. Han mener at Norden har vært for sure og lite konstruktive.
– Der var for mye “Åh, så irriterende at vi ikke har noen innflytelse” og “Åh, det er så besværlig at Aidan White ikke er generalsekretær lenger”. Vi satt og var sure for sikkerhets skyld. Det må vi bare spise i oss. Vi har tapt en maktkamp, vi har tapt et slag, men vi har ikke tapt krigen, sier han.
Derfor er også Werge imot å melde seg ut.
Tonen fra Jim Boumelha gir lite håp om en snarlig fred i IFJ. Journalisten har vært i kontakt med ham flere ganger og også møtt ham i Sigtuna. Men i sin siste mail, hvor vi ber ham forholde seg til de ansattes klager over mobbing og sjikane, samt kritikken mot Omar Faruk Osman, kaller han denne artikkelen for en “svertekampanje”.
– Hvis deres intensjon er å kaste skitt på meg kommer jeg til å gjøre alt i min makt, inkludert rettsapparatet og deres pressefaglige utvalg, for å tilbakevise de udokumenterte og ondsinnede anklagene dere retter mot meg. Siden dere later til å konsentrere dere om det som forbundslederne deres har fôret dere med, så bygger jeg opp en saksmappe med atskillige eksplosive historier, som jeg i sin tid vil forhandle om med nordiske journalister.
Dette journalistiske prosjektet er gjennomført i samarbeid mellom Journalisten i Danmark og Norge. Nettversjonene kommer i likhet med papirartiklene i to tilpassede versjoner.
