Carl-Erik Grimstad mener det er på tide at Pressens faglige utvalg får på bordet en klage på en journalist som som har utnyttet «sin stilling til å oppnå private fordeler». Foto: Kathrine Geard
En ufullstendig historie
KOMMENTAR: Altapostens redaktør dekker over fakta. Fagbladet Journalisten burde sjekket bedre, skriver Carl-Erik Grimstad.
Det er en kjent sak at presseetikken svekkes proporsjonalt med den geografiske avstanden til en hendelse. Slik sett kan kanskje Journalisten unnskyldes for å ha bommet grovt i et oppslag om Altapostens politiske redaktør 30.9. Det er tross alt mer enn 170 mil fra Torggata til Alta. Likevel har vi i det siste sett noen eksempler på bevisst utelatelse av faktaopplysninger som burde mane til ettertanke i redaksjonen.
La meg begynne med begynnelsen: Som Journalisten ganske riktig har beskrevet det, måtte den politiske redaktøren i august møte i Alta Tingrett etter at han nektet å vedta et forelegg på 7000 kroner for forfalsking av offentlig protokoll. Strafferammen er fengsel i inntil 2 år. Bakgrunnen for saken var en pass-søknad på vegne av datteren som skulle på idrettsstevne i utlandet. En slik søknad krever underskrift fra begge foreldrene. Redaktøren stilte med fullmakt og underskrift fra kona og det er denne underskriften som er sakens kjerne. Da passkontoret undersøkte konas signatur, var det tydelig at den ikke stemte overens med den mannen hadde tilveiebrakt. Det var også tvil om hvorvidt pressemannen så raskt kunne ha skaffet konas underskrift. Følgelig ble mannen ilagt boten for forfalskning.
I rettssaken, slik for eksempel Finnmark Dagblad har beskrevet den, var det aldri tvil om at underskriften var falsk. Det innrømte kona selv. Hun ønsket derimot ikke å opplyse om hvem som hadde skrevet under. Det ville heller ikke hennes mann fortelle, samtidig som han benektet at det var han som hadde gjort det. Ifølge dommen mente de to meddommerne at det ikke kunne utelukkes at andre enn redaktøren hadde forfalsket dokumentet, mens rettens fagdommeren mente han burde straffes. Dette er med andre ord en rettslig seier som jeg personlig ville vært flau over å skryte av. Dommen ble imidlertid ikke anket og var således rettskraftig 25.9.
I etterkant av rettssaken har den politiske redaktøren drevet en intens kampanje for å få renvasket sitt rykte. 26. september satt han på trykk en kronikk i egen avis der han går til krast angrep på politiet i Vest-Finnmark med beskyldninger om ”meningsløs ressursbruk”. Samme kronikk står også på trykk i Finnmark Dagblad (FD) og i Journalisten. Det vises til en rekke saker, blant annet et tyveri av egen snøscooter som politiet ikke etterforsket til tross for at han selv hadde klart å lokalisere både kjøretøy, heler og stjeler. Dette er påstander om en ressursbruk som politiet trolig vil kunne forsvare. Verre er det at redaktøren, i intervjuer med både FD og Journalisten hevder at han er utsatt for en forfølgelse av politiet etter kritiske artikler i Altaposten.
En av de sakene det blir vist til, er et tvilsomt oppslag der ei jente hevder å ha blitt dårlig behandlet av politiet. En tjenestemann skal ha bedt henne om ”å reise til helvete”. Bakgrunnen var at politiet hadde nektet jenta hjelp med å få dratt opp bilen fra grøfta etter en utforkjøring (noe som vel neppe er å anse som en prioritert oppgave for ordensmakten). I Altaposten blir det mer enn antydet at politiet har slettet lydloggen fra samtalen med jenta for å unndra seg påstander om tjenesteforsømmelse. I et seminar ved Høgskolen i Møre og Romsdal i fjor, der jeg var tilstede, fortalte politimesteren i Vest-Finnmark at han sporenstreks opprettet klagesak som følge av episoden. Det viste seg raskt at lydloggen slett ikke var strøket. Tvert i mot var den tilgjengelig for blant annet pressen i henhold til offentlighetslovens bestemmelser (siden klagesak var opprettet). Følgelig har jeg selv hørt opptaket fra samtalen mellom politiet og jenta. Den viste at påstanden fra jenta var fullstendig grunnløs. Tvert imot er det etter mitt skjønn grunn til å berømme tjenestemannen for den roen han utviste i samtalen med jentas utagerende språkbruk. Jeg føler meg trygg på at også Journalisten, på anmodning, kan få tilgang til opptaket slik Dagbladet.no fikk – og skrev om, likeledes VG. Altaposten dementerte delvis saken og i det minste burde det selvsagt også vært forelagt Journalisten for å tegne et komplett bilde av den angivelige forfølgelsen av den politiske redaktøren. I stedet har han ikke den minste skrupel med å vise til den skammelige førsteversjonen inklusive jentas beskyldninger – en sak som fortsatt er tilgjengelig på avisas nettsted – uten lenke til dementiet.
I saken, slik den er fremstilt i Journalisten og i Finnmark Dagblad har politimesteren i Vest-Finnmark fått anledning til å svare for seg, en anledning han ikke benyttet seg av. Men i Altaposten, der ”feiden” har funnet sted, fikk han ingen rett til samtidig imøtegåelse. En slik rett er sjangeruavhengig, slik Presseforbundets veileder i VVP pkt. 4.14 og 4.15, slår fast. Riktignok kan man, når det gjelder lederartikler og kommentarartikler, i spesielle situasjoner, avvente med å innvilge tilsvar til i etterkant av publiseringen. Men i en situasjon der en politisk redaktør benytter seg av dette halmstrået for å komme unna en ubehagelig konfrontasjon med virkeligheten, bør imidlertid den ansvarlige redaktøren ha grepet inn, særlig når uttalelsene dreier seg om udokumenterte faktapåstander. Sjefredaktørens unnlatelsessynd understrekes av at hans politiske redaktør også har brukt sin mediemakt til en utilslørt omdømmekrenkelse også i andre medier, deriblant Journalisten. Å svekke politiets anseelse i et lokalsamfunn ved å fremme uriktige og udokumenterte påstander er normalt noe avisen på stedet burde slå ned på – ikke stille sin spalteplass til rådighet for.
En anklage om at politiet forfølger en politisk redaktør er alvorlig. Det er også alvorlig at ikke den samme redaktøren forstår at en forfalsket underskrift er en sak av stor prinsipiell betydning for påtalemyndigheten – og som krever prioritet fremfor, for eksempel, forsvunne snøscootere. Hvert år utføres det et større antall barn fra Norge mot den ene ektefellens ønske. Det er ikke usannsynlig at slike saker er tett forbundet med forfalskede pass-søknader. Det er også grunn til å være bekymret over at en redaksjonell leder ikke har mer respekt for vanlig kildekritiske krav enn at han unnlater å sjekke med personen han angriper før han setter sine injurier på trykk. Men verst av alt er det selvsagt at sjefredaktøren i Altaposten ikke har et snev av motforestilling med å offentliggjøre et personlig hvitvaskingsprosjekt fra en av avisens ansatte. Attpå til uten å gi den angrepne part anledning til samtidig imøtegåelse. Jeg har kontaktet politimesteren én uke etter at artikkelen sto på trykk og han er fortsatt ikke kontaktet av Altaposten.
Så vidt jeg kan se er det lenge siden PFU har hatt en sak på bordet om journalister som ”utnytter sin stilling til å oppnå private fordeler” (VVP pkt. 2.4). Det kan være på sin plass at utvalget nå får det.
Carl-Erik Grimstad er medieforsker og statsviter, og jobber som førsteamanuensis i journalistikk ved Markedshøyskolen.