DRØMMEPRAKSIS: Katinka Hustad ønsket seg til København og Politiken. Nå er praktikanjobben forlenget fram til sommeren. Foto: Daniel Hjort

Nyter drømmepraksis

Katinka Hustad stortrives i danske Politiken der viljen til å skape fremragende fotojournalistikk er sterk.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

– Det er ingen andre steder jeg heller vil være. Jeg er i en fotoredaksjon der alle har sterke og forskjellige kvaliteter, men alle er vanvittig dyktige. Det gir meg en unik tilgang til faglig diskusjon og utdanning. Jeg lærer mye hver dag, sier Katinka Hustad.

I august i fjor begynte fotojournaliststudenten sin praksis i danske Politiken. Hun skulle vært tilbake på Høgskolen i Oslo og Akershus (HIOA) etter jul, men da danskene spurte om hun kunne være lenger, kunne hun ikke si nei. Med permisjon fra skolen blir hun fram til sommeren. Det gjør heller ikke noe å få bo i København. Eller at fotograflegender som Jan Grarup og andre tidligere ansatte, gjerne stikker innom.

– Det er bare plusser med å være her, sier hun fornøyd.

Tidlig start

Før i tida var det ikke uvanlig at journalister startet karrieren som tenåringer i lokalavisa. Etter hvert tok de fleste veien om både journalistutdanning og andre fag. Men nå er de pur unge tilbake i redaksjonene, som følge av satsing på ungdomsredaksjoner og egne sider for målgruppa. Slik fant den 14-årige Kongsberg-jenta Katinka Hustad veien til Laagendalsposten, der ungdommene laget to sider hver fredag og stort sett fikk gjøre som de ville. Etter hvert ble hun redaktør for ungdomsredaksjonen, og på videregående begynte avisa å bruke henne om som ekstrahjelp og ferievikar.

– Mitt første møte med journalistikken var godt. Vi fikk leke oss og finne ut av ting.

Etter ett år med film- og litteraturstudier i London «for å prøve noe annet», skjønte hun at det måtte bli journalistikk. Det er lett å venne seg til å få gjøre spennende ting hver dag. Hun vurderte journalistutdanning, men falt ned på fotojournalistutdanningen ved HIOA. Nå er det siste året og praksis.

Sterk vilje

I Politiken som andre steder preges hverdagen av endringer og økt press. Fotoredaksjonen teller bare åtte faste og fire praktikanter. De tre andre praktikantene er fra fotoutdanningen i Århus. Alle må stå på for å oppfylle bildebehovet i avisa. Men Hustad opplever samtidig at fotomiljøet har et godt driv. Det finnes overskudd og sterk vilje til å skape noe godt.

– De vil virkelig lage kvalitet og sette sitt avtrykk hver dag. Fotoredaksjonen tar plass og har en veldig sterk posisjon i redaksjonskulturen.

– Ønsket du deg dit?

– Ja, det har vært et mål helt siden jeg startet på utdanningen. Politiken er kjent for å legge vekt på det visuelle uttrykket. Broadsheet-formatet bidrar også til at bildene får god plass. Det er nok en av Skandinavias beste fotoredaksjoner. Her er det tradisjon for å kjempe for bildets posisjon.

Snakker bilder

I det daglige betyr det for eksempel at sjefene diskuterer forsidebildene i flere omganger og at fotografene blir involvert i beslutninger.

– Vi snakker om bilder hele tida og fotografene følger opp sine bilder hele veien til fram til publisering. Alle må ta ansvar for bildene de leverer. Folk har ikke bedre tid her, men det lages rom for det og forventes at den enkelte følger opp, sier Hustad, som mener det er utrolig viktig at fotografer ikke melder seg ut av den journalistiske prosessen.

– Hvis man ikke kjemper for bildene, mister de sin posisjon. Og da blir de fort likegyldige.

Politiken har også et fullformat magasin der store og langvarige fotoprosjekter av og til fyller hele bladet. Nå sist hadde en av fotografene fulgt en tråler i 39 dager. I hverdagen blir det likevel mange portretter av personer som gjør eller mener noe, også i Politiken. Det å unngå for mange  «caseportretter» er en evig kamp, innrømmer Hustad. Men de har som mål å tenke reportasjer i alle sjangre. Ikke bare når det gjelder feature eller gravejournalistikk.

– De tror på å fortelle den gode historien og bruke tilstrekkelig tid på det visuelle. Nye ideer er alltid velkomne. Holdningen er hvorfor ikke overraske og gjøre noen ingen har tenkt på. Det er kreativitet, overskudd og rom for å teste ut ting.

Usikkerhet

Å bli fotojournalist er ikke akkurat noe trygt valg om dagen. Selv om publiseringsplattformene og behovet for bilder har økt er profesjonen under kraftig press. Tilgang på mobilbilder og svakere økonomi gjør at fotojournalistene står laglig til for hogg. Fotoavdelingene krymper og frilanserne blir flere. Ute i verden har enkelte aviser kvittet seg med alle fotografer.

– Du har det tydeligvis som fisken i vannet nå. Men snart er du ferdig utdannet. Hva tror du om framtida?

– Godt spørsmål. For å være ærlig så føles det usikkert. Og sånn tror jeg mange har det. Fotografyrket har aldri vært så usikkert som nå. Jeg regner med å bli frilanser, og får sannsynligvis ikke sjansen til å være del av en redaksjon. Det er leit, for det skulle jeg ønske jeg kunne være, sier Hustad, som samtidig ser at det er spennende muligheter på videofeltet.

– Men det er rart å ikke vite noe om hvordan det blir, at alt er så uforutsigbart. Vi merker den store usikkerheten på skolen også.

Bedre kompetanse

Hun tror ikke det bare er negativt at alle i dag tar bilder. Fotokompetansen blir høyere. Og flere ser behovet for profesjonelle yrkesutøvere som tar etiske og journalistiske hensyn, og leverer kvalitetsbilder som lever utover øyeblikket.

– Folk skjønner at for å ta gode, sterke bilder som treffer, trenger man erfaring. Det kommer ikke av seg selv. Ja, alle kan ta bilder. Alle kan skrive en setning også, men det betyr ikke at alle er i stand til på skrive en god artikkel eller roman.

Hustad ble spurt og valgt inn i styret i Pressefotografens Klubb (PK) for ett år siden. Et spennende og viktig arbeid, særlig i disse tider, påpeker hun.

– Det er viktig nå at vi har et PK som mer og mer taler frilansernes sak. Vi må ha et sterkt fotomiljø der man snakker om bilder og kjemper for bildets plass. Når fotoavdelingene svekkes er det ikke sikkert det vil skje i redaksjonene lenger.

Hun synes det er et paradoks at bildejournalistikken så lett blir skjøvet bort, når man vet hvor viktig visuell kommunikasjon er. Er det noe Politikens satsing på bilder viser er det at når fotografene får rom til å utfolde seg får avisa mye godt igjen.

– Kvalitet lønner seg rett og slett, uansett plattform. Og da må man ha folk som kan faget.

 

Får pris

Hustad er en av tre studenter blant de nominerte til Årets Bilde. Hun har sendt inn mange bidrag og har ingen anelse om hva hun får pris for. Bortsett fra at bildene er tatt på jobb for Politiken.

– Det er kjempegøy og veldig spennende. Jeg har aldri sendt inn før.
Debatten om det manipulerte bildet, som vant en lokal fotopris i Agder, fant også veien til Politiken, forteller Hustad.

– Den prinsipielle diskusjonen er veldig viktig, jeg håper det blir mer av det. Begynner vi først å gå den veien, mister vi troverdigheten vår. Vi må være helt klare når det gjelder endringer av elementer i bildet. Men det finnes også gråsoner vi må diskutere. Som når fotografen tar regigrep eller flytter på ting.

– Samtidig er det klare sjangerforskjeller. Når vi tar portretter må vi ta noen grep som vi ikke gjør i reportasjearbeid, sier Hustad, som mener gjennomsiktighet er avgjørende.

– Med en gang vi tilslører, får vi et troverdighetsproblem med leserne.
 De mange «caseportrettene» er egentlig forsøk på å etterligne reportasjeuttrykket når man ikke har brukt nok tid til å lage det, mener hun.

– Det er der problemet som regel ligger. Vi bruker ikke nok tid. De færreste innen bildejournalistikk ønsker å drive med regi, det er derfor de ble fotojournalister.

Powered by Labrador CMS