Jeg er Vår Staude

Vår Staudes omdiskuterte intervju med R&B-artisten Arshan Maimouni har fått et par presseetiske sider ved seg etter Aftenposten-journalisten Mala Wang-Naveens kommentar i avisen 13. februar. Journalisten går langt i å kalle Staude rasist og mener dessuten hennes handlemåte bør få betydning for TV2 konsesjons-fornyelse. Det er for ordens skyld på sin plass å sitere direkte:

“Rasisme er ikke alltid bevisst eller uttalt, men TV 2 har et problem når programleder Staude i intervjuet generaliserer og formidler fordommer. Skal TV 2, som snart er oppe til vurdering for en ny konsesjon, være en TV-kanal for alle, burde de ha bedre kontroll over hvilke signaler programlederne deres sender ut.”

[quote:1-left]

Faktasjekk er som oftest et godt utgangspunkt for refleksjon rundt et så alvorlig tema som diskriminering og fordomsfull journalistikk.

Wang-Naveens opplevelse av intervjuet var følgende: ”Hun (Staude) forteller hvordan platen hans (Maimounis) har begeistret anmeldere, for deretter å stille spørsmålet: «Hvor er du fra, egentlig?» Han ser åpenbart forvirret ut, men svarer noe brydd at han er fra Grønland.”

Nå opplever vel de færreste av oss at det ligger noen særlig alvorlig krenkelse bak å spørre et intervjuobjekt om etnisk opprinnelse. Det er i alle fall svært lite ved et slikt spørsmål som kan bryte med god presseskikk – enn si være grunnlag for å stemple noen som rasist, ”bevisst eller ubevisst”. Stilt feil, og til feil tid, kan selvsagt slike spørsmål være dumme, kanskje pinlige, men ingen kan oppriktig talt

[quote:2-right]

mene at det bør ilegges foretaksstraff for å spørre noen om hvor de kommer fra.

Men så var det faktisk ikke slik ordene falt denne skjebnesvangre morgenstunden. I intervjuet på God Morgen Norge stilte Vår Staude følgende spørsmål til Maimouni: Hvor kommer du fra egentlig? – straks etterfulgt av et presiserende spørsmål: Hvor har du vært hen? Jeg tror det er en rimelig tolkning av dette spørsmålet at Staude forsøker å avdekke Maimounis kunstneriske opphav og bakgrunn– ikke hans etniske eller geografiske tilknytning. Når intervjuobjektet så lurer på hva Staude sikter til, stiller hun så spørsmålet: Fra Grønland?  Før hun går videre for blant annet å søke seg frem til Maimounis inspirasjonskilde (Kaveh).

Dette er en versjon som skiller seg så radikalt fra Wang-Naveens fremstilling, en slik juks med fakta at jeg faktisk lurer på om Aftenpostens kommentarjournalist kunne hatt godt av å se programinnslaget  en gang til. Ikke bare fremstiller hun saken feil, men hun insinuerer også på et rasistisk motiv.

Rasismekortet er alvorlig. Det påligger journalister et særlig ansvar når man bruker det. De siste ukers hendelser illustrerer hvilken kruttønne vi sitter på når det gjelder å fyre opp under denne type anklager. De mange hundre reaksjonene i kommentarfeltene viser med tydelighet hvor vi i dag befinner oss i dette landskapet. I løpet av de siste par årene har Høyesterett påvist, og etter mitt  skjønn med rette, at heller ikke kommentarartikler bør gå fri for ansvar – så lenge kommentaren bygger sine meninger på udokumenterte eller feilaktie fakta. I Schjenken-saken var det til overmål nettopp ubegrunnede beskyldinger om rasisme og fordommer som var på agendaen. Dette kan Wang-Naveen ikke ha fått med seg.

[quote:3-center]

Til Staudes spørsmål om hvorvidt musikk ikke er tillatt i islamsk tradisjon: Her har både programlederen og hennes sjef innrømmet at det var klønete stilt, men det kan ikke være noen tvil om at temaet er omdebattert blant muslimer, at publikum kunne vært godt tjent at flere slike spørsmål blir stilt og at flere reflekterte muslimer tar debatten i åpent norsk lende.

Nettstedet islam.no har i så måte gjort en god jobb ved å stille spørsmål til norske muslimer om dette i en nettundersøkelse (fortsatt tilgjengelig). Av 4661 respondenter var det 24% som mente musikk er halal, 24 % mente musikk er haram (ikke tillatt) og derfor ikke hører på musikk og 26% som hører på musikk til tross for at det i islam, etter deres oppfatning, ikke er lov (”usikker”-kategorien er stor – 21%).

Maimouni har i tillegg, som også Wang Naveen nevner, i et intervju med Utrop, sagt følgende: ”Det er ingen hemmelighet at musikk ikke er tillatt i islam. Det eneste som er lov rent musikalsk, er trommeslag som hjelper deg å holde takten. Men alt er relativt: Noen av de folka jeg ser på fredagsbønn, er de samme jeg ser på utested senere på kvelden med en drink i handa”. 

Maimouni svarer for øvrig helt adekvat og oppklarende på spørsmålet fra Staude – på bakgrunn av at temaet tilsynelatende er omstridt i hans religion. Sett i lys av dette mener jeg spørsmålet er relevant. Innenfor rammene av et talkshow en morgenstund ga det lille ordskiftet en slags innsikt.

[quote:4-left]

Selvsagt kan man alltids protestere mot narrativen som påtvinges programlederne i for eksempel ”God Morgen, Norge”. Det kan hevdes at dette ikke er formatet til å ta opp religionskritiske spørsmål. Jeg ser dette på en helt annen måte. I program av denne typen, som treffer et bredt publikum (utenfor Dagsnytt 18-segmentet), er det nettopp viktig å stille slike spørsmål. Det forutsetter riktignok at intervjuobjektet er forberedt og har noe å bringe til torgs, men det hadde jo Vår Staude all mulig grunn til å tro etter å ha lest Utrop-intervjuet.

Wang-Naveen underkjenner i denne sammenheng Maimounis meninger ved å hevde at  ”det er naturlig for en artist som søker oppmerksomhet å tilpasse seg profilen til den som intervjuer”, men da gjør hun seg skyldig i å nærmest kreve at artisten bør beskyttes mot seg selv. Dette er i virkeligheten ikke annet enn en grov fornærmelse mot musikeren. Hvis ikke slike intervjuer skal utarte til dårlig skjult reklame for en plateartist, er det nettopp spørsmål av denne typen man, som intervjuobjekt, må kunne forvente å få.

[quote:5-center]

Wang-Naveen mener Staude-intervjuet er ”et av de flaueste øyeblikkene i norsk journalistikk.” Kommentatoren har en svært privilegert stilling i Norges største og mest seriøse avis. Man må ha jobbet noen år før man får anledning til å innta en så innflytelsesrik stilling. Uansett er likevel redaksjonsledelsen ikke fritatt ansvar for å se på journalistens kommentarer med kritiske øyne før den slipper henne løs på sitt publikum med slike uttalelser. Det burde debattredaktøren i Aftenposten ha gjort i dette tilfellet.