Det er naturligvis gledelig at bruddene er nesten halvert fra et år til et annet. Men fortsatt er det nesten tre ganger så mange brudd på den samtidige imøtegåelsesretten som på noe annet punkt i plakaten, slik det også var i 2013.
Vær Varsom-plakatens pkt. 4.14 lyder i sin helhet slik: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.» Videre heter det: «Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.»
I 2014 utgjorde bruddene på pkt. 4.14 vel 32 prosent av de samlede brudd. De utgjorde riktignok nesten 46 prosent i 2013, men i 2012 bare 31 prosent, i 2011 knapt 39 prosent og 2010 knapt 24 prosent.
Også PFU begår feil
Det er ikke grunnlag for å hevde at kampen mot den presseetiske arvesynden er så godt som vunnet. Det er heller ikke grunnlag for å påstå at fellelsene er færre fordi spillereglene er endret og kravene redusert. Det betyr ikke at PFU i 2014 ikke kan ha kommet i skade for å foreta et par diskutable avgjørelser. PFU begår fra tid til annen feil. Det har utvalget alltid gjort. I så måte er ikke vår selvdømmeordning bedre enn domstolene.
Kritikken er uriktig og uinformert
Flere 4.14-avgjørelser fra PFU både kan og bør diskuteres. I mange klagesaker er også PFU selv i tvil.
Det er samtidig grunn til å minne om at det i de klagene PFU behandlet i 2014, også finnes eksempler på at et medium er felt for brudd på god presseskikk, men ikke for brudd på pkt. 4.14, men etter alt å dømme ville ha blitt det dersom dette punktet hadde vært en del av klagegrunnlaget. Det hender at PFU-sekretariatet bistår klagere med å finne fram i Vær Varsom-plakaten, men PFU kan ikke under behandlingen trekke et helt nytt punkt inn i klagen, uten at det innklagede medium har fått anledning til å forsvare seg.
First House-kommentaren
Den mest omtalte av PFUs 4.14-fellelser i 2014, har utvilsomt vært fellelsen i PFU-sak 186/14, First House mot Aftenposten. Saken er gjennomgått i post 14 i Veilederen, «Sjangeruavhengig - med noen unntak».
Flere redaktører har i ettertid hevdet at å felle en kommentar for brudd på den samtidige imøtegåelsesretten representerer noe helt nytt i presseetikken, og at dette er noe man «ikke kan leve med», fordi det vil legge uakseptable begrensninger på kommentarens frie rolle.
Kritikken er både uriktig og uinformert når det gjelder sikre presseetiske normer og PFUs praksis.
I uttalelsen i Sak 186/14 understreker PFU at utvalget «uten forbehold» slutter seg til Aftenpostens argumentasjon om kommentarens frie rolle i journalistikken. Det var blant annet derfor First House ikke vant fram når det gjaldt påstanden om at den innklagede kommentaren også representerer et brudd på Vær Varsom-plakatens pkt. 3.2, kontroll av opplysninger.
Det kan ikke være tvil om at norsk kommentar-journalistikk ikke risikerer å bli pålagt unødige beskrank-ninger
Det må i en kommentar være mulig å skrive som Aftenposten gjør: «Det kan vi umulig å vite sikkert. Imidlertid kan gode, men ubekreftede rykter fortelle at kinesiske interesser har leid inn First House til kampanjen mot Thorbjørn Jagland og Nobelkomiteen» - dersom man sørger for å forelegge ryktene for First House.
Derimot kan ikke ryktene, slik Aftenposten påstår, sies å være en del av en løpende debatt. Påstanden er både ny, sterk og oppsiktvekkende, og vakte derfor så vel nasjonal som internasjonal oppmerksomhet.
Det kan ikke være tvil om, med utgangspunkt både i uttalelsen i PFU-sak 186/14 eller i utvalgets langvarige praksis, at norsk kommentarjournalistikk ikke risikerer å bli pålagt unødige beskrankninger fra PFUs side.
Et gammelt prinsipp
Norsk Presseforbund utarbeidet i begynnelsen av 2011 sin første Veileder om den samtidige imøtegåelsesretten. Det er en veileder til bruk både for presse og publikum. Hittil kan det tyde på at den har vært flittigere brukt av publikum enn av pressen. Veilederen ble første gang revidert i desember 2013, og en ny revidert veileder foreligger nå, og omfatter også de 4.14-klager PFU behandlet i 2014.
Dersom veilederen blir lest og fulgt av mediene, vil fellingene på punkt 4.14 reduseres til et absolutt minimum. For den samtidige imøtegåelsesretten er ikke bare det punktet hvor pressen feiler mest, men det punktet hvor pressen egentlig burde feile minst.
Begrepet «samtidig imøtegåelse» ble nedfelt for første gang i Vær Varsom-plakaten ved revisjonen i 1994, men var velkjent i norsk presse lenge før. Da Dagbladet i 1992 hevdet at PFU hadde innført et nytt prinsipp da utvalget fastslo at den angrepne part må få komme til orde samtidig med at angrepet framsettes, kunne man vise til at utvalget så langt tilbake som i 1948 hadde slått fast at privatpersoner som blir utsatt for angrep, så vidt mulig bør høres på forhånd.
I dag er den samtidige imøtegåelsesretten å betrakte som et av de sentrale prinsipper i journalistikken. Og det er ikke bare hos oss at det er slik. Prinsippet er formulert i de fleste lands Vær Varsom-plakater. I de etiske reglene for svensk presse, tv og radio heter det: «Sträva efter att ge personer som kritiseras i faktaredovisade material tilfälle att bemöta kritiken samtidig.» I de danske reglene for god presseskikk står det: «Oplysninger som kan være skadelige, krænkende eller virke agtelsesforringende for nogen, skal efterprøves i særlig grad inden de bringes, først og fremst ved forelæggelse for den pågældende.»
Unødvendige fellelser
Bruddene på pkt. 4.14 toppet fellingsstatistikken i PFU i 2000, 2001, 2003, 2006, 2007, 2008, 2009 og skulle, til tross for den nye veilederen, komme til å toppe fellingsstatistikken også i 2011 og 2013. I 2012 ble bruddene på pkt. 4.14 så vidt passert av bruddene på pkt. 3.2 – 23 mot 25 – og man kunne med god vilje øyne et lys i enden av tunnelen, men det viste seg altså å være lyset fra et tog som kom i motsatt retning.
Det har de siste fem årene vært 113 fellelser i PFU for brudd på den samtidige imøtegåelsesretten, mot 66 for nummer to på fellingsstatistikken, pkt. 3.2 i plakaten, kildekontroll og kildekritikk, og pkt. 4.1, saklighet og omtanke.
De aller fleste av de 113 fellelsene i 4.14-saker er for det første unødvendige. Det er ingen saklig grunn til at norske medier skal fortsette å slurve med dette kravet. Dessuten er det slik, som også utvalget selv har påpekt: Dersom redaksjonene var nøyere med å respektere kravet til samtidig imøtegåelse, ville bruddene bli langt færre også når det gjelder pkt. 3.2, der det blant annet heter: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte.»
Det er vanskelig å se at PFU er blitt strengere enn man var før 2011
Les den nye veilederen fra Per Edgar Kokkvold her.
Hvorfor ikke?
Hvorfor klarer ikke norske medier å oppfylle kravene til samtidig imøtegåelse etter pkt. 4.14?
Er det fordi journalister og redaktører ikke har hørt om den samtidige imøtegåelsesretten? Det er det ikke – selv om noen, både små og store redaksjoner, fortsatt lever i den villfarelse at denne retten ikke gjelder dersom man mener å ha dekning for de faktiske forhold.
Er det fordi pressefolk ikke er som menneskerasen for øvrig, og derfor ikke lærer av sine erfaringer? Vi får tro det ikke er tilfellet.
Er det fordi PFU er blitt strengere når det gjelder praktiseringen av pkt. 4.14. En gjennomgang av PFUs uttalelser fra 2011, 2012 og 2013 tydet ikke på det. Riktignok har utvalget selv ved et par anledninger vist til sin «strenge praksis», men det er vanskelig å se at PFU er blitt strengere enn man var før 2011, muligens med unntak av kravene til dokumentasjon. Og PFU er i hvert fall ikke blitt strengere i 2014. Men det er likevel verdt å merke seg at utvalget i PFU-sak 085/14 minner om at referatprivilegiet er et juridisk begrep som ikke opphever presseetikkens krav til saklighet, omtanke, identifikasjon, respekt for privatliv og advarsler mot forhåndsdom.
Er det fordi pressefolk fortsatt har en stygg tendens til å blande imøtegåelsesrett med tilsvarsrett, snakke om tilsvarsrett når man i virkeligheten mener imøtegåelsesrett, og derfor ikke har klart for seg hva kravet om samtidig imøtegåelse faktisk innebærer? En av dem som mener at det forholder seg slik, er Anders Cappelen, en av PFUs flittigste kritikere og utvalgets mest krevende kunde. Han kan ha delvis rett. Det blir ikke bedre av at selv PFU-medlemmer under møtene snakker om «tilsvarsrett» når de diskuterer imøtegåelsesrett.
Men først og fremst skyldes det at redaksjoner ikke anstrenger seg tilstrekkelig for å få den angrepne i tale, ikke gir han eller hun rimelig tid til å svare, og heller ikke konfronterer den angrepne med alle konkrete beskyldninger.
Vi gir i alle fall ikke opp, men prøver igjen, med en ajourført veileder, som inkluderer PFU-uttalelser til og med utvalgets desember-møte i 2014.
Det er lagt ned et betydelig arbeid både fra Norsk Presseforbund, andre presseorganisasjoner og fra Redaktørforeningens 4.14-skvadron for å få redaksjonene til å ta samtidighetsprinsippet på alvor.
Som den legendariske Manchester Guardian-redaktøren C.P. Scott formulerte det i en lignende sammenheng: - The voice of opponents has a right to be heard. It is well to be frank; it’s even better to be fair.
Er arbeidet i ferd med å bære frukter? Svaret er ennå ikke gitt.
Les den nye veilederen fra Per Edgar Kokkvold her.
