Journalister og pappakropper

Landet er fullt av innbitte menn som svetter og tyner seg i treningsstudioer. De vikler seg inn i apparater, kaster rundt på frivekter, trår pedaler og løper på tredemøller. De tvinges til å høre på Kygo. Vårens viktigste og vakreste prosjekt, sommerkroppen 2015, er for lengst i gang.

Samtidig, i flere forskjellige redaksjonslokaler er deler av den norske journaliststanden klar til å avlyse hele opplegget via en frekk tyvstart på agurksesongen: Pappakroppens plutselige popularitet. Det unge jenter synes er attraktivt nå om dagen er nemlig ikke definerte muskler. De vil ha love handles.

Proteinshakes settes i halsen. Den dumpe lyden av en kettlebell som faller til bakken.

«Er faktisk trendy»

Begrepet dadbod, eller pappakropp, er ikke spesielt nytt. Det nye er påstanden om den sterke og aktive etterspørselen etter denne typen kropp – at det faktisk har blitt en trend.

Det er imidlertid ett stort problem med hele fortellingen: Kilden later til å være én enkelt tekst. Fra nasjonale så vel som internasjonale medier peker alle tråder tilbake til et mini-essay med tittelen «Why girls love the dadbod» skrevet av 19 år gamle Mackenzie Pearson for den lille college-nettsiden The Odyssey den 30. mars i år.

Innlegget har bredt om seg internasjonalt, og fører under to måneder senere til en rekke oppslag i norske medier. SOL.no hamrer fast at dette faktisk er en trend, med direkte referanse til Pearsons tekst. TV2 hevder at slike kropper vil eie stranden i sommer.

Samtidig er andre opptatt av problematiske aspekter. I Ukeslutt på P2 hevdes det at menn nå slipper unna kroppspresset, noe som er urettferdig mot damer. Bloggeren Martin Grevstad er tilsynleatende bønnhørt. Tidligere i år skrev han et innlegg hvor han var opprørt over at man aldri tok opp nettopp pappakroppen. Samtidig var han bekymret for at verden nok ikke var helt moden for den. Så feil kan man ta.

Enkelte personlige trenere rykker hardt ut, og kaller den nye trenden livsfarlig. Selveste Washington Post tar problematikken på alvor og har laget et flytskjema for å hjelpe leserne med å finne ut om de faktisk har den tidsriktige fasongen.

Men var det nå egentlig en trend, da?

Hvem bør man kalle journalister?

Pappakropp-journalistikken reiser noen problemstillinger man bør ta på alvor: Hva skal til for at mediene kaller noe en trend, og hva er en troverdig kilde til informasjon på dette punktet?

Og: hvem kan og bør man kalle journalister?

Slumsete kildebruk kan gå på tilliten til journalistikken løs. Å forsikre seg om at kildebruken er god, og at informasjonen er riktig er en så grunnleggende del av journalistisk arbeid at det er hamret inn i Vær Varsom-plakaten. Talende for hele situasjonen er det når Slate.com med utilslørt sarkasme kan meddele at de har fått tak i et eksklusivt intervju med den fremste eksperten på pappakropp, Mackenzie Pearson selv.

«Journalist» er ikke en beskyttet tittel. Derfor er det opp til profesjonen selv å trekke opp en del viktige grenselinjer for å vokte troverdigheten til yrket.

Derfor er det problematisk at Norges største og viktigste avis VG presenterer Pearson som en amerikansk journalist. Selv presenterer hun seg som en «ivrig solbrillebruker og iskaffe-elsker», og skriver altså for en publikasjon som garanterer potensielle annonsører at deres «fullstendig lokale innhold daglig vil møte lesere på spisebordene i de mange bokollektivene til studentforeningene ved universitetet».

Her bør det ljome i noen alarmbjeller.

«God» er ikke det samme som «sann»

Det er lett å se hvorfor sakene om «pappakroppen» har slått an. Endelig er det noe som er godt nok midt i jaget etter perfeksjon og umulige idealer. I tillegg kommer det det hele svøpt i et slør av mystikk. Har vanlige, halvtrente menn over natta blitt det mest attraktive for unge damer?

Men en historie blir ikke sann bare fordi den er god. En historie blir heller ikke sann fordi én kilde påstår det i en studentavis i USA. Og den blir ikke mer sann av at internasjonale medier kaster seg over den, i noen tilfeller på en svært ukritisk måte.

Sjekk alt. Alltid.

Hvis det skal være et godt tillitsforhold mellom journalister og lesere, må en kunne forvente en viss kildekritikk også i gladsaker som går sin seiersgang kloden rundt.

Det er uheldig om redaksjonene i for stor grad bare reagerer på nyheter som andre formidler, og deretter klipper, limer og videreformidler stoff fra internasjonale medier uten å sjekke grundig etter. Både kvaliteten og presisjonen på stoffet risikerer å havne på dynga.

I kampen for troverdigheten er det ikke bare den tunge, seriøse politiske journalistikken som må vernes. Kravet til kildekritikk og grundig journalistikk bør ikke være svakere for livsstilsjournalistikken.

Lærdommen av historien om hvordan en bloggpost og påstand ble til trend og kjensgjerning er et viktig imperativ: sjekk alt. Alltid.

Kommentaren er først publisert på NRK Ytring.