Denne artikkelen er over ni år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Aftenposten har den siste uken hatt en serie artikler om hatkriminalitet, ofte med et budskap om at politi, lovverket og påtalemyndighet prioriterer slike saker for lavt.
Så, sist søndag, publiserte avisen en kronikk av tidligere politimester Rolf B. Wegner med tittelen «Det er naivt å tro at dypt skadelige holdninger lar seg bekjempe av strafferettslige tiltak alene».
Gitt tittelen og bakteppet, var jeg neppe den eneste leseren som antok at Wegner opponerte mot Aftenpostens vinkling og mente at de la altfor liten vekt på alle de andre samfunnsaktørene som måtte gjøre sin del av jobben og ta sitt ansvar for å bekjempe hatefulle holdninger.
Men kronikken viser seg tvert imot å bestå av et sammenhengende budskap om hvor viktig strafferettspleiens rolle overfor hatkriminalitet er – først med en gjennomgang av hvordan dette har fått en økt fokus i den nye straffeloven og i læreverk, deretter med forslag til hvordan politiet (i samarbeid med pressen) kan arbeide strategisk for at slike rettssaker kan ha størst mulig allmennpreventiv og forebyggende effekt.
Så hvor kommer da tittelen med sitt stikk motsatte fokus fra?
Jo, midt inne i kronikken – nærmest som en sidekommentar – skriver Wegner at:
Det er selvfølgelig naivt å tro at slike holdninger lar seg bekjempe av strafferettslige tiltak alene. Samfunnet må spille på mange strenger når dette voksende samfunnsproblem skal minimaliseres. Men strafferettspleien må uansett gjøre sitt.
Og fra disse to – 2 – setningene, som ikke har annen funksjon enn å påpeke at kronikkens fokusområde ikke må anses som uttømmede for hele samfunnsproblemet, velger Aftenposten å hente sin tittel for kronikken. I tillegg har de fjernet ordet «selvfølgelig» fra den siterte setningen – et ord som jo signaliserer nettopp at dette er noe som Wegner legger til grunn at alle egentlig er enige om, og som han bare nevner nærmest for ordens skyld så han ikke skal bli misforstått.
Annonse
Heller vagt enn villedende
Aftenposten bekrefter at Wegners egen tittel på kronikken var «Hatkriminalitet«, og at den ble endret av redaksjonen, uten at dette ble klarert med Wegner. Jeg kan forsåvidt forstå at Aftenposten mente at den opprinnelige tittelen var i overkant vag og uspesifikk og med fordel kunne endres – men en vag tittel hadde fortsatt vært langt å foretekke fremfor en tittel som gir et fullstendig forvrengt bilde av kronikkens budskap.
Det burde være rimelig åpenbart at tittelen på en kronikk skal reflektere (en av) kronikkens hovedkonklusjoner – ikke et «riktignok, på den annen side»-argument som nevnes for nyansens skyld, men som deretter legges bort til fordel for et helt annet hovedbudskap.
Anvendt på Aftenposten
Skulle man anvendt tilsvarende praksis på Aftenpostens lederartikler, kunne man endt opp at lederen med skarp kritikk av regjeringens håndtering av politibevæpning endret tittel fra
«Politiet har krav på å stå rustet mot farlige situasjoner».
Lederen som ga tydelig uttrykk for en (forsiktig) positiv holdning til at Russland fremmer sitt suverenitetskrav på Nordpolen innenfor etablerte, formelle kanaler, kunne skiftet tittel fra
«Så lenge vi i praksis fremdeles har en statskirke, er det et poeng å la kirken beholde vigselsretten». For det står også i teksten.
Annonse
Flere eksempler
Debattredaktør Erik Tornes sier seg i en epostutveksling med meg enig i at «dette ikke er noen god tittel – nettopp fordi den ikke oppsummerer hovedpoenget i Wegners innlegg» (hvilket må sies å være et understatement) – og benytter samtidig anledningen til å understreke viktigheten av at skribenter selv presenterer gode og spesifikke forslag til titler.
Men det er ikke alltid at det heller er tilstrekkelig: Tidligere i sommer fikk kronikør Christin Gorman oppleve at hennes tittel
«Bør juridisk kjønn byttes eller fjernes?» ble byttet ut med «Kjønn betyr ikke annet enn det du har mellom beina» på nett-forsiden (for så å bli endret tilbake etter kraftige protester fra Gorman om at denne løsrevne setningen ga et helt fordreid bilde av kronikkens hovedbudskap).
Denne gangen var Aftenpostens forslag riktignok blitt godkjent av kronikkforfatterne (og reflekterte i større grad en vesentlig komponent av kronikken), men det kan neppe sies å ha vært en spesielt heldig redigering når forfatterne måtte følge opp med et nytt innlegg uken etter (nå med den opprinnelige tittelen) for å forklare at det var dette som egentlig var budskapet og at alle som fokuserte på innholdet i den første tittelen bare avsporet debatten.
Så moralen får være at alle innsendte leserinnlegg bør ledsages av et komplett sett med minst én tittel, ingress, forsidetittel, og forsideingress – samt en forutsetning om at alle endringer i disse skal klareres med innsenderen.