Slik fant hun historien om «Gutten med selbulua»

Det er umulig ikke å ha sett bildet av fiskeren Babis Manias som bærer den avdøde, lille gutten Elyud Dawit i land på Rhodos. Bildet brukes i mange medier som illustrasjon på tragedien som var i ferd med å utspille seg i Middelhavet. Dette skjer i april. Da har allerede mange flyktninger mistet livet sitt på sjøen.

Bildet henger seg fast på netthinna til journalist Grete Holstad i Adresseavisen fra det først blir publisert og gjennom ei uke hvor hun går kveldsvakt. Bildet gjør inntrykk på henne. Sammen med Marie Simonsens kommentar i Dagbladet om redningsarbeidet, og kommentarfeltet i flere andre artikler.

– Jeg hadde sett bildet av en liten mørkhudet gutt. Han så norsk ut for meg. Jeg tenkte at han nok skulle til Norge. Og så kjente jeg på irritasjonen rundt debatten som pågikk - hvor mange skal vi ta i mot. Hvor mye kommer dette til å koste. Og om vi skulle bidra til redningsaksjonene. Så tenkte jeg at om det er en norsk forbindelse vil det sette perspektiv på debatten. Jeg mener vi har et ansvar for folk i nød. Hadde dette vært på våre strender kunne vi ikke skrevet «bare la dem drukne».

Nøsting på ei lue

Holstad sitter i sofaen i vestibylen under journalistkonferansen på Hell.

I Skup-rapporten forklarer hun at det er mulig det var selburosene som gjorde at hun følte nærhet til gutten. Men samtidig understreker hun at mønsteret med åtte blader også kan stamme fra andre steder i verden. Lua kunne sågar vært kjøpt i havnen i Tyrkia. Magefølelsen til Holstad var at barnet kanskje var fra Eritrea, og i Norge er mange eritrere gitt asyl. Holstad så for seg at slektninger i Norge kunne ha sendt varme klær til den lille gutten.

Holstad synes i metoderapporten å være drevet av et ønske om å snu stemningen i debatten: «Og hvis gutten var “norsk”, hvis målet for flukten var Norge, kunne det sette debatten om vårt ansvar for flyktningene i perspektiv. Tenkte jeg.»

Hun kommer på jobben lørdag for å ha helgevakt. Som fortalt har hun denne følelsen av at gutten har en tilhørlighet til Norge. Holstad sier at det er luksus at det var stille, og slik kunne legge fram ideen sin for kolleger og sjefer og få klarsignal. Hun kunne like gjerne ha blitt sendt ut på en trafikkulykke, sier hun.

Etter å ha sjekket nettet om det var noe nytt om gutten og hans mor, tok hun i bruk ett av de viktigste metodene i arbeidet: telefonen. Gjennom de neste par dagene ringer og ringer hun for å finne noen som kan fortelle henne hvem de avdøde er. Hva slags nasjonalitet. På dette tidspunktet er det kjent at to av de druknede er fra Eritrea og én fra Syria. Underveis begynner hun også å finne greske ordene, skrevet med greske tegn, som gir utfyllende informasjon. Ord som Rhodos, barn, migranter, druknet og navnet på stranden. Særlig lette hun etter bilder og film som viste gutten i live før og etter at han lå i fiskerens armer.

Nåla i høystaken

Sammen med telefonen har tålmodigheten vært en vel så viktig metode. Kollega Tove Fasting har vært en viktig bidragsyter i arbeidet da hun kan gresk og hjalp til med oversettelser og å finne riktige greske telefonnummer.

– Jeg har ikke brukt noen mystiske metoder. Bare alminnelige verktøy. Noen ganger er det lurt å gi journalister tid og rom til å lete etter nåler i en høystakk. Jeg har vært med på gullalderen da bemanningen var god. Nå blir det bare færre og færre. Samtidig som enda flere flater skal fylles med publisering hele tiden. Det kan i en nedbemanningsperiode være fare for at en sjef sier nei, Grete, det har vi ikke tid til. Da finner du ikke den nåla. Vi må passe på at vi noen ganger gjør det, i hvert fall om du synes det er en gode ide som ligger bak.

Den første nåla er det en representant for advokatforeningen på Rhodos som sitter med. Hun har besøkt en eritreisk kvinne som fødte kort tid etter havariet den lille gutten og hans mor ble offer for. Hun skal på ny visitt samme dag og høre om kvinnen kjenner sine omkomne landsmenn.

«Senere samme dag kunne advokaten fortelle meg at den døde kvinnen var guttebarnets mor, og slektninger hadde vært på Rhodos for å identifisere de døde. De to mennene hadde besøkt mora på sykehuset dagen før. Hun trodde slektningene kom fra Norge. Men hun hadde ingen navn,» skriver Holstad.

Den andre og største nålen fant hun dagen etter da hun ringer og får tak i en myndighetsperson som kan gi nye opplysninger. Kilden oppgir et gatenavn som var norsk, Hitra og navnet på en person. Denne personen viste seg å være Yonas Amanuel Issack, bosatt på Hitra og onkelen til den lille gutten. Han hadde vært på Rhodos for å identifisere de avdøde og var nå i Aten.

En mann i sorg

Holstad etablerer kontakt med onkelen gjennom en av hans venner. De blir enige om at hun skal fly ned, og så å møtes i den greske hovedstaden.

Etter litt om og men møtes de på en kafé. Det var bare trist, forteller journalisten. Det ble ikke mye prat. De hilser og kondolerer. Etter omtrent tjue minutter kommer bårebilen. Og så bærer det avsted til flyplassen med kistene. Det er først på kvelden de får en ordentlig prat.

– Jeg måtte legge bånd på nyhetsjournalisten. I denne settingen går det ikke an å drive med revolverintervju.

Holstad finner en restaurant og venter på Issack og hans kamerat Filimon Gebrgergishe Tedros. Før de kommer skriver hun ned begynnelsen på historien, med alle de involverte navnene. Målet var at de to skulle se hvordan det så ut, og forstå hva Adresseavisens journalist holdt på med.

– De skulle vite hva de ga seg ut på og være inneforstått med alt dette. Og så skulle de få se alle bildene, og godkjenne disse.

Språket var en utfordring. For å være sikker på at hun fikk riktige opplysninger gjentok hun spørsmålene flere ganger.

Utover natten skriver Holstad artikkelen som skal være en digital feature. Fredag 1. mai publiseres historien om seks år gamle Elyud og hans onkel på Hitra. Holstad var den første journalisten som så den norske forbindelsen.

– Jeg tror nå det. Det var rosene som gjorde jeg følte en nærhet. Og så hadde jeg bakgrunnskunnskap om at det er mange ertreiske flyktninger i Trøndelag fra før. Vennskapsforbindelser. Derfor så jeg for meg at noen kunne ha sendt klær til ham. Men jeg har aldri fått det bekreftet. Og onkelen vet ikke hvor han hadde luen fra.

Særlig er hun positivt overrasket over at onkelen og kameraten ville snakke med pressen siden eriterere sjelden vil snakke med pressen på grunn av mistanke om eritreiske spioner i Norge.

– Derfor ble jeg også forbauset over at de ville møte oss og snakke med oss.

Sorgjournalistikken

Dette er første gang Holstad oppsøker pårørende i sorg. Men hun har gjort journalistikk på sørgende pårørende før, mer tilfeldig. Hun dekket for en stund tilbake en dødsulykke på Hitra hvor to ungdommer omkom. Da det skulle være minnestund for de to, dro hun og fotograf ut. Ved en tilfeldighet møter hun bestemoren til den ene, og blir invitert med inn. Da ble journalisten satt ut, og det var ikke sikkert det som ble sagt kunne brukes på grunn av sorg og sjokk.

På selve minnestunden ga de beskjed til ordføreren om at de var der, og gjerne ville snakke med folk. Og så stilte de seg på gangen.

– Da kom faren til gutten ut til oss. Tanter og onkler til jenta ville også gjerne prate. Etterpå hadde vi diskusjon i redaksjonen. Det er nytt for oss å være så tett på sørgende mennesker. Skal vi referere mennesker i sorg på den måten?

Derfor ble teksten sammen med alle bildene sendt til de pårørende. På den måten forsikret de seg at alle stod for det de sa og forstod hva de var med på. Det samme gjaldt onkelen.

Da hun hadde navnet og nummeret til onkelen ringte hun ikke med en gang. Hun gikk til tannlegene, grunnet i stolen der og diskuterte senere med kollegene om hvordan å tilnærme seg saken.

– Det vanlige i norsk journalistikk er at vi holder oss på avstand. I tilfellet Yonas handlet det om en mann i sjokk og i sorg. Det handlet om ikke å sette noen under press.

Onkelen ble skjermet på flere måter i reportasjen. Samt at både han og hans venn fikk se alt hun skrev på forhånd.

– Jeg oppnådde målet mitt med saken. Jeg ville å skape større nærhet til det som skjedde i Middelhavet. Jeg ville få opp bevisstheten om vårt ansvar. Og å lage et bidrag til debatten om dette. Det gjorde jeg.