Denne artikkelen er over åtte år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
– Jeg lærte å drikke svart kaffe da jeg ble journalist, sier Mala Wang-Naveen. Vi står i køen, venter på tur og diskuterer indisk og etiopisk kaffe. – En gang trodde jeg at om jeg skulle bli journalist måtte jeg røyke og drikke kaffe.
Det første fikk hun ikke helt til. Noe som kanskje var like greit. De siste årene er hun blitt avhengig av kaffe. Bare må ha en om morgenen. Hun begynte å skrive i tidlig alder. Et leserinnlegg her, et annet der. Men journalistikken tok henne gjennom magasinet Reporter hvor hun arbeidet for redaktør Erna Bøyum. Redaktøren så at Mala hadde teft, og at hun måtte fortsette det løpet.
– Så fort skolen var ferdig dro jeg til redaksjonslokalene. En venninne sa nylig i et 40-årslag at jeg var så heldig fordi jeg alltid har visst hva jeg skulle gjøre.
Ok. Stans litt.
Drar til Brussel
Vi er jo ikke egentlig her for å intervjue den profilerte Aftenposten-kommentatoren om hvordan hun kom inn i yrket eller semi-usunn livsstil. I det dette intervjuet publiseres tar hun avskjed med kollegene i mediehuset. Etter 17 år. I skrivende stund er hun den eneste som har søkt og fått innvilget sluttpakke. Fredag ettermiddag er hun mellom jobber, men arbeidsledig er hun ikke. For Mala Wang-Naveen har ny jobb klar. Om ikke lenge pakker hun sammen mann og to barn og flytter til Brussel. Jobben: Senior Communication Officer i EØS-midlene.
– Hva sa du?
– EØS-midlene er bidrag fra Norge for å utjevne sosiale ulikheter i Europa. Jeg har lenge hatt lyst til å jobbe tettere på samfunnet med saker som utgjør en forskjell. Som bekjempelsen av sykdommer som vi i Norge ikke lenger tenker over. Som tuberkulose og HIV.
Joda, Mala er klar over at hun også kunne gjort det som journalist. Noe hun for så vidt også har gjort gjennom blant annet reportasjeserien fra India som viser at kvinnene i landet ikke alle er en stor masse undertrykte skjebner, men også sterke individer.
Jobben åpner for å være kreativ forklarer hun. Og så er det mye spennende som skjer i Europa. Og så kommer hun tett på Brussel.
– Jeg har vært klar for dette en stund.
Annonse
Tanta eller Dagbla’
Det var neppe behov for synske evner for å se at også Aftenposten måtte kutte snart. På forsommeren bestemte Mala seg for å sjekke markedet. Resultatet av det har vi allerede fortalt om. Hun var tidlig klar på at hun ville søke sluttpakke. Gjennom sine år i Aftenposten har hun spist nok kake. De ansatte har vært gjennom en lang rekke kutt og nedbemanninger siden tusenårsskiftet.
Så var vi tilbake til Reporter. I praksis fra utdanning i Danmark arbeidet hun for Gazette. Der ble hun aktiv i epost-debatter. Dette ble lagt merke til i medieandedammen og samme våren fikk hun tilbud om sommerjobb i både DB MediaLab og i Aftenposten. 23 år og med det hun selv karakteriserer som vanvittige muligheter.
– Spørsmålet var om jeg skulle arbeide for tanta eller for underdogen. En luksussituasjon.
Hun valgte dør nummer to. Den digitale utfordreren. Men det holdt med et halvår. Det ble for mange sterke personligheter. Derfor ringte hun til Aftenposten og spurte om tilbudet fortsatt stod ved lag.
Det ble et tre måneder langt vikariat. Og nei, til de yngre av leserne, den faste jobben kom ikke da. Så var det tilkallingsvikariat, sommervikariat… Seks år med vikariater.
– Jeg antar de hadde jussen på sin side. Blant annet ble det gjort klart at jeg måtte studere om jeg ville jobbe i Aftenposten.
En mastergrad i litteraturvitenskap. Oppgaven handlet om formidling av litteratur i TV.
Skriver på en mørk historie
Da det denne uken ble kjent at hun forlater Aftenposten sa en av kollegene at nå blir avisa enda hvitere. Hun kan ikke løpe fra bakgrunnen sin. Selv om hun i begynnelsen kanskje skulle ønske det var mulig. Men etter hvert senket hun skuldrene. Hun er blitt assosiert med Aftenposten og fått en aksje i mangfoldsbiten. Det har betydd noe for andre.
Og så håper jeg Aftenposten klarer å lage avis for en by hvor snart 30 prosent av innbyggerne ikke er etnisk norske.
– Og så håper jeg Aftenposten klarer å lage avis for en by hvor snart 30 prosent av innbyggerne ikke er etnisk norske.
Til stadighet har hun fått henvendelser fra studenter som vil ha kommentarer knyttet til det manglende etniske mangfoldet i norske medier. Det har forbauset henne.
– Det er ikke meg eller min posisjon som avgjør eventuelle endringer. Det er det redaktørene som gjør.
Det blir trolig hardt å legge bånd på meninger nå da hun ikke lengre arbeider som kommentator i Aftenposten, men så har hun i flere dager holdt kjeft om hva hun skal gjøre nå. Selv om det ikke har manglet på spørsmålene.
Når familien er på plass i Belgia og det dukker opp et glimt av fritid, skal Mala skrive bok. En fortelling fra virkeligheten. Av den mørkeste type. Historisk oppsiktsvekkende.
– Den handler om så mange svik på en gang at det ikke er mulig å forstå.
Men den kan godt ta ti år å skrive. Hun vil ikke at den skal bli et resultat av press.
Først er det likevel en siste arbeidsdag i Aftenposten som står for tur. Flytting til utlandet og så, så blir det ny jobb.