Annemor må inn til redaksjonen, Jørn skal jobbe hjemmefra i den hvite trevillaen med utsikt over Ekeberg. Foto: Andrea Gjestvang
Annemor må inn til redaksjonen, Jørn skal jobbe hjemmefra i den hvite trevillaen med utsikt over Ekeberg. Foto: Andrea Gjestvang

30 år som kolleger, kjærester og konkurrenter

I dag får Annemor Larsen og Jørn H. Moen priser i Årets bilde. 

Published   Updated

Her kommer snømåker’n!

Annemor Larsen sleper fotokofferten opp en bratt bakke i dyp snø, mot den hvite trevillaen på toppen. Her, på Bekkelagshøgda, har hun bodd sammen med fotografektemannen Jørn H. Moen i over 20 år. Etterhvert kom barna Lina, Helle og Mikkel.

I spisestua sitter Jørn og bestiller en flybillett. Reportasjereise neste uke. Utover bordet flyter kameraer og datautstyr. Ved siden av bordet henger klesvasken på et stativ.

– Jeg blir sur når det er så mye kameraer og utstyr overalt, ler Annemor. – Jeg vil helst ikke ha det fremme.

Jørn liker å sitte hjemme på spisestuebordet og jobbe. Annemor blir glad av å skru på dataskjermen på jobb. Foto: Andrea Gjestvang
Jørn liker å sitte hjemme på spisestuebordet og jobbe. Annemor blir glad av å skru på dataskjermen på jobb. Foto: Andrea Gjestvang


To markante fotografer i norsk fotojournalistikk, og kanskje spesielt i magasinverdenen. Annemor i VG Helg, og Jørn i Dagbladet Magasinet. Historien deres sammen, og som fotografer med sin egen vei, starter på Skjeberg Folkehøgskole i 1985. Jørn går på journalistikk, og Annemor på radio. Sammen har de foto som valgfag.

– Du ble starstruck fordi jeg jobbet som negativarkivar i mørkerommet på Dagbladet, ler Annemor og ser bort på ektemannen.

Fra NTB til Dagbladet

Begge slipper gjennom det trange nåløyet til Pressefotografskolen i Fredrikstad. Etter det de beskriver som to fantastiske år fylt av foto-eksperimentering, er de offisielt pressefotografer. Avisene tar i mot dem med åpne armer.

Jørn sitter ved frokostbordet en morgen når telefonen ringer. Det er NTB. Om han vil begynne å jobbe for dem? Jørn får panikk. Han er ikke så glad i kjapp byråjobbing.

– Det kan jeg ikke for jeg har ikke blitz akkurat nå, svarer han spontant.

Unge og lovende. Jørn og Annemor på Pressefotografskolen i Fredrikstad. Foto: Privat
Unge og lovende. Jørn og Annemor på Pressefotografskolen i Fredrikstad. Foto: Privat

Når han forteller kjæresten om hendelsen, er tilbakemeldingen klar: Gå og kjøp deg en blitz, da vel! Ti minutter senere ringer han opp igjen. Med nyinnkjøpt blitz i kameraveska begynner han å frilanse for NTB. Nå følger flere år med reising rundt i Europa. Han dekker Berlinmurens fall, jordskjelv i Iran og revolusjonen i Romania. Ferden videre går til Dagbladets fotoavdeling, hvor han raskt blir satt til å jobbe feature for Dagbladet Lørdag, og så fredagsmagasinet.

– Fredag var en stat i staten. Agnete (Brun red. anm.) og jeg kunne gjøre som vi ville, forteller han. Dagbladet Fredag er en referanse for unge folk, det blir lest og snakket om. Når Magasinet lanseres og revolusjonerer den norske mediehverdagen i 1999, er det med Jørn som fast fotograf. I praksis har han jobbet der siden.

Ulik tilnærming

– Jeg pleier å si at jeg har verdens korteste CV. På den står det: VG. Annemor ler. Hun får sommervikariat som nyhetsfotograf i VG. I 1991 får hun fast jobb etter to år som vikar. I 2005 kommer VG Helg, og siden har Annemor stort sett vært en av «featurdamene». De var fire jenter i fotoavdelingen, og alle jobbet fast på VG Helg.

Annemor liker å reise langt og mye. Jørn trives best hjemme. Foto: Andrea Gjestvang
Annemor liker å reise langt og mye. Jørn trives best hjemme. Foto: Andrea Gjestvang


Men hvem var hun som nyutdannet «pressefotograf»?

– Du var allerede da mer prosjektorientert enn meg, sier Jørn og ser på Annemor. – Du har alltid gått mye mer inn i prosjekter enn jeg noensinne har gjort. Du var selvstendig og tok grep. Ganske kjapt dro du på noen helt syke turer til Russland og i Øst-Europa, hvor du lagde noen helt utrolige reportasjer.

De syke turene har hun ifølge Jørn fortsatt med. Å henge seg opp i Nord-Korea er litt pussig, synes han. Siden vinteren 2016 har Annemor vært på reportasjereise til diktaturet tre ganger. Han legger ikke skjul på at han syntes det var skummelt da hun fortalte ham om reiseplanene. Men når han skal trekke frem konas beste arbeid noen sinne, er han ikke i tvil.

Tre reportasjereiser fra Nord-Korea har blitt til et større arbeid for Annemor. Nå håper hun på pris i Årets bilde. Foto: Annemor Larsen
Tre reportasjereiser fra Nord-Korea har blitt til et større arbeid for Annemor. Nå håper hun på pris i Årets bilde. Foto: Annemor Larsen


– Bildene fra Nord-Korea er helt fantastiske. Arbeidet er virkelig et trappetrinn, hvor hun har laget noe som er bedre enn det hun har gjort før. Det er rett og slett jævlig bra, mener han.

Les også: To blikk på Nord-Korea

– Hvordan vil du beskrive Jørn, Annemor?

– Han er et fotograferende menneske. Det er slik han beveger seg gjennom verden. Kamera er med overalt, og han tar bilder hele tiden. Til og med familien tar han fine bilder av. Selv er jeg er nok mer journalist, sier hun.

Når hun ser på ektemannens bilder, ser hun en formsterk fotograf som tør å eksperimentere. En som ser lyset på en fantastisk måte.

– Jeg tenker på deg først og fremst som en portrettfotograf, selv om du lager veldig gode reportasjer. Men portrettene dine kan ta pusten fra meg. De er så enkle. Men samtidig er måten du for eksempel bruker fraværet av lys på genialt, mener Annemor.

Ståle Solbakken. Foto: Jørn H. Moen
Ståle Solbakken. Foto: Jørn H. Moen

– I hvilke situasjoner blir Jørn stressa?

– Han får hetta av å måtte ta kontakt med fremmede, og gå inn i ukjente miljøer hvor han kanskje må finne casene selv. Da må jeg være støttekontakt, smiler hun.

– Noen ganger er det deilig å bare ta bilde av en sjokoladeplate i studio, parerer Jørn.

Deler ikke alt

Annemor har en tendens til å rote seg bort i vel ambisiøse prosjekter, ifølge ham. Da blir hun stressa. Litt rotete, er ordene han bruker. Det har skjedd at han har kommet og reddet henne når hun har glemt et objektiv, eller når en lampe streiker.

De søker ofte råd hos hverandre og involverer seg i den andres prosjekter. Hjelper til med redigering. Jørn er skråsikker på uttrykk og komposisjon. Annemor en tviler. Men hun stoler 100 prosent på ham.

– Jeg er skråsikker, men så spør jeg Annemor som argumenterer for noe helt annet enn jeg hadde tenkt. Da skjønner jeg ingenting, forteller han. At arbeidsgiverne deres er konkurrenter, byr sjelden på problemer.

– Vi har lært å la være å prate om ting hvis det er noe vi ikke bør dele, sier Annemor. Lojaliteten ligger først og fremst hos hverandre, og de prøver å unngå å havne i skvis.

I år er første gang på 20 år at Jørn deltar i Årets bilde. Han sendte inn under sterkt press fra kolleger. Konkurranseinstinktet i ham er rett og slett fraværende. Men han ble glad da han så navnet sitt på nominasjonslista.

– Kåringen er viktig. Men hvis jeg sender inn, risikerer jeg jo å måtte gå opp på scenen for å motta prisen. Det vil jeg ikke, sier han og avslører at han ikke er så glad i oppmerksomhet. Det blir nok Dagbladet som må ta imot prisen.

Annemor derimot, er en gjenganger på scenen under Årets bilde. I år håper hun det er bildene fra Nord-Korea som får pris.

– Det hadde vært skikkelig gøy. VG har en sterk tradisjon for å sende inn til Årets bilde. Før jul møtes fotoavdelingen til pizza og bildegjennomgang. Det er hyggelig. I år blir det nok ekstra gøy på utdelingen siden vi er så mange som er nominert, tror hun.

Planter og fugler

Mens det å reise er en sterk drivkraft for Annemor, holder Jørn seg helst innenfor bomringen. På den måten har de funnet sine roller i familielivet med tre barn.

– Historisk sett har kvinner nettopp fått egen inntekt, etter å ha kjempet seg til egen jobb. Mens menn historisk sett nettopp har fått tilgang til egen familie. For Jørn var det aldri vanskelig å prioritere barna da de var små, og få kred for det. Det får ikke kvinner i samme grad, og vi er kanskje også mer ivrige etter å vise at vi kan fortsette som før på jobb etter at vi har stiftet familie, mener hun.

Ifølge henne er det fire ting de snakker om hjemme: Foto, fugler, planter og barna.

– I den rekkefølgen?

– He he, nei barna kommer først, smiler hun.

Her står Jørn og fotograferer fugler ut gjennom kjøkkenvinduet. Foto: Andrea Gjestvang
Her står Jørn og fotograferer fugler ut gjennom kjøkkenvinduet. Foto: Andrea Gjestvang


Jørns store lidenskap er å fotografere fugler. På kjøkkenbordet ligger et kamera med en 600 mm linse. I treet utenfor vinduet henger fuglemat. Dermed kan han stå inne på kjøkkenet å ta bilder av fuglelivet.

– Fugler er fantastiske. Det er deilig å ha noe som er helt privat, og ikke prestisje. En motvekt til hverdagen i Dagbladet, mener han.

Annemor tar oss med ut i hagen. I enden av en smal, snø-måkt sti ligger drivhuset. Det er hennes lille paradis. Hun fikk det i 50-års gave av seg selv. Å stelle planter er ikke alltid like lett å kombinere med reisetrangen hennes, det innrømmer hun.

Men ha en lidenskap ved siden av jobben er kanskje fornuftig. De har vært vitne til flere tøffe runder med nedbemanning på jobb. Å se gode kolleger forsvinne er tungt.

– Jeg har bare bestemt meg for å kikke i søkeren og glemme det som foregår utenfor. Men enkelte perioder er selvfølgelig så heftige at man blir nødt til å se opp, mener Jørn. Men en sideeffekt av at fotoavdelingen i Dagbladet har krympet, er at de fem faste fotografene må prioriteres til de store, tunge prosjektene.

– Fotojournalistikken er minst like viktig. Det ville sannsynligvis vært en enorm avlastning for de flinke og hardtarbeidende folkene på desken, om vi hadde en bildesjef som kunne konsentrere seg fullt og helt om fotojournalistikken, tror han, og understreker at det er like bra å være fotograf der nå som før.

Anemor Larsen (52) og Jørn H. Moen (52). Foto: Andrea Gjestvang
Anemor Larsen (52) og Jørn H. Moen (52). Foto: Andrea Gjestvang


Annemor beskriver miljøet i VG som blomstrende. Et godt sted å være fotograf. Sjefredaktør Gard Steiro utfordrer fotografene til å komme med egne ideer, og prøver å røske opp i «case-journalistikken». Litt for ofte synes hun at fotografene blir satt til å illustrere noe som allerede har funnet sted.

– Vi er ikke tilstede når historien skjer - for det er jo ofte først i etterkant at man vet om det er en god historie eller ikke. Når historien fortelles gjennom caser dør bildejournalistikken. Vi må i større grad tørre å gå etter saker vi ikke vet hvordan ender, mener hun.

Et modningsfag

Tretti års erfaring som fotografer. Lenger enn et helt liv, riktignok hvis man skal måle ut fra de unge, lovende fotografene som ofte trekkes frem i fotoverdenen. Jørn synes det er sjokkerende mange unge flinke folk der ute. Mange dører står åpne for dem. Samtidig utvikler man seg med årene.

Foto er et modningsfag, tror de. Å ha opplevd ulike livssituasjoner selv, gjør at man møter menneskene man fotograferer med større empati og forståelse. Annemor synes det er synd at mange reduserer seg selv når de bikker en viss alder.

– Er jeg fortsatt en del av hypen? Har jeg noen gang vært det? Jørn stiller spørsmålet til seg selv.

– Som fast fotograf er det vel så viktig å være en stabil faktor i redaksjonen. At du kan gå inn i nær sagt enhver jobb og levere et habilt resultat, år etter år. Det er komplett umulig å være cutting edge hele livet.