Fredrik Solstad ventet i timevis på bildene i Boligbygg-saken

– Når jeg har ventet lenge og personen endelig dukker opp, kjenner jeg at hjertet slår og jeg kan få 160 i puls. Det er som å få den avgjørende scoringen på fotballbanen, forteller Fredrik Solstad.

Han er fotografen i Dagens Næringslivs team bak den Skup-nominerte Boligbygg-saken. I august i fjor ble han koblet på graveteamet sammen med journalistene Knut Gjernes og Kjetil Sæter.

Solstad jobbet på saken til og fra i de neste to-tre månedene. I første fase av prosjektet var det viktig å ikke avsløre at Dagens Næringsliv (DN) hadde begynt å grave. Fotografen holdt seg på avstand og tok bilder med lang tele. Skjult kamera skal ifølge Vær Varsom-plakatens punkt 3.10 bare brukes i unntakstilfeller, dersom det er eneste mulighet for å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning. Det var ifølge Solstad situasjonen her.

– Dette er lyssky mennesker som ikke har lyst til å bli intervjuet eller avbildet. Men det er viktig å vise hvem de er, og deres relasjoner til hverandre og til bestemte adresser.

Vil ikke vekke oppsikt

Han forteller om det som er nøkkelbildet i reportasjen. To sentrale personer påstår at de ikke kjenner hverandre. Men på en øde parkeringsplass møtes de, den ene bilen tett inntil den andre og med åpne vinduer. På et høydedrag rundt 100 meter unna, sitter Solstad i bilen sin og fotograferer med telelinse. Gjennom perspektivet fra høyden, får han bildet som bekrefter identitet. Nummerskiltene på bilene er også dokumentert.

– Mange jegere sitter i jakttårn, fordi dyr først og fremst oppfatter det som skjer på bakkenivå. Slik er det litt med oss mennesker også. Når jeg flytter meg opp, enten til andre etasje i et bygg eller på en høyde, ser ikke folk meg så godt.

Han er opptatt av å gli inn i omgivelsene, og tenker på hvordan lyset faller på ham der han sitter, og passer på at bakgrunnen bak han er mørk slik at han ikke blir avslørt av silhuetten. Små ting som kan gjøre det vanskeligere å få øye på ham. En hel arbeidsdag kan han sitte slik i bilen og høre på podkast og vente.

Får han ny informasjon, flytter han seg til en annen adresse. Bakgrunnen fra sportsfotografering kommer godt med. Solstad er vant til å fokusere kjapt, med lange telelinser. Noen ganger har han et sekund på å ta bilde av en person på vei inn eller ut av en bygning.

Integrert del av graveteamet

– Bilder er journalistikk. Tenk deg at man hadde enkeltbilder av personene og så skrev man i teksten at man kan dokumentere kontakt mellom dem. For leseren blir det mye tydeligere når det er et bilde som beviser det.

Les også: Slik jobbet DN med Boligbygg-saken

Gry Egenes er featureredaktør i DN Magasinet. Hun forteller at det er viktig for avisen at fotografen er en helt integrert del av graveteamet. Ofte kan de bidra med kritisk nøkkelinformasjon i et graveprosjekt, mener hun. Gjennom bildedokumentasjon kan de bevise relasjoner og ikke minst hvem personer er.

– Seeing is believing. Det finnes mange eksempler på at bilder har utgjort hele forskjellen. Men da kan du ikke bare drive med datagraving, du må ut og bedrive gammeldags dokumentasjon.

Videodokumentasjon av møter hvor journalisten gir kilden mulighet til samtidig imøtegåelse er en annen viktig ting. Da kan ikke kilden komme i etterkant og si at det ikke skjedde.

Allsidig kompetanse

For to år siden vant Dagbladets fotograf Tomm W. Christiansen Skup-prisen for «Våtdraktmyseriet» sammen med journalist Anders Fjellberg. I år er han nominert sammen med journalist Gunnar Thorenfeldt for gravesaken «EØS-pengene og det hemmelige misbruket». Christiansen forteller at fotograf og journalist samarbeider tett.

– Vi er ett team, en skrivende og en fotograferende. Begge er journalister. Mange av valgene vi gjør og taktikken vi bruker, blir til når vi er på reise og sitter og diskuterer på kveldstid eller i bilen. Som fotograf ender du opp med å være veldig delaktig, sier Christiansen.

Dagblad-teamet reiste til Latvia, Litauen, Bulgaria, Polen, Romania og Belgia på leting etter misbruk av EØS-midler. Noen steder hadde de avtaler, andre ganger hadde de et navn eller en adresse. Ofte gamblet de på om de ville finne personene de lette etter, og om de i det hele tatt ville møte dem.

Da var den allsidige bakgrunnen fotografen har opparbeidet seg gjennom mange års arbeid i felt nyttig.

– Som fotograf i over 20 år har jeg etterhvert blitt ganske flink til å møte mennesker. Det øker sjansen for suksess når man først står overfor dem - å få tillit og tilgang. Der er kanskje fotografer litt unike. Vi er nødt til å komme innpå folk.

Utviklende

Christiansen tror det er viktig at man som fotograf ikke har urealistiske forhåpninger om at jobbing med gravesaker resulterer i Årets bilde. Ofte dreier det som om dokumentasjon av steder og adresser. Men det betyr ikke at fotografen er mindre viktig.

– Jeg er overbevist om at bildene øker troverdigheten betydelig. Du kan jo sitte på kontoret og skrive, men bildene beviser noe fysisk – at vi har vært der og sett det.

– Hva er det som interesserer deg med gravejournalistikk?

– Jeg satt jo her med Skup-prisen for to år siden. Det var fantastisk. Som fotograf kan du i prinsippet gjøre det samme etter 30 år i yrket, fordi stillingen i seg selv ikke har en naturlig utvikling. For min del har det å være med i graveprosjekter vært kjempeutviklende. Jeg får brukt kunnskapen jeg har tilegnet meg gjennom mange års arbeid på en helt annen måte. Jeg blir inkludert som journalist.

Les også: Dobbeltseier til “Våtdraktmysteriet”