Tidligere VG-journalist Jon Magnus mener noe sviktet i oppfølgingen av journalistene etter 22. juli

22. juli 2011 satt Jon Magnus og vippet på kontorstolen sin i VG-bygget. Trykket fra eksplosjonen 100 meter unna blåste ham av stolen og ned på gulvet. Takplater, blomsterpotter og kaffekopper fløy veggimellom, og det tok ikke mange sekundene før den erfarne utenrikskorrespondenten forsto at det var snakk om en bombe.

I over 40 år jobbet Magnus som utenriksjournalist i VG. Han har kjent bomber på kroppen før, men denne gangen var det annerledes. Denne gangen var det «det trygge» - rommet han alltid kom tilbake til etter å ha dekket krig og elendighet - som ble bombet. Arbeidsplassen hans.

– Dette er ikke en traumekonkurranse blant journalister. Det var Utøya og Regjeringskvartalet som primært ble rammet, og det er viktig å ikke fokusere for mye på oss selv. For det sitter jævlig mange der ute som sliter.

Dårlig oppfølging

Jon Magnus kan kriser. Han har opplevd å få en pistol i munnen, han har dekket kriger og naturkatastrofer og var teamleder for VG under den store tsunamien i 2004.

Han vet mer enn mange om hvordan man kommer seg igjennom store kritiske hendelser uten å falle.

Som alle andre i VG ble Magnus kalt inn til krisepsykiater et par dager etter terroren. Han gikk før timen var over.

– Jeg prøvde å forklare at VG-huset var det eneste trygge stedet mitt i jobbsammenheng. Psykiateren skjønte ikke hva jeg snakket om, så jeg reiste meg og gikk. Det var ikke det at jeg trengte så mye omsorg den dagen, men jeg ønsket at noen skulle skjønne hva som var tatt fra meg midt oppi dette, sier han.

– Det var tusen ganger verre på Utøya og ille nok i Regjeringskvartalet, vi slapp jo tross alt ganske lett unna. Men noe sviktet i oppfølgingen.

22. juli var et fortettet drama. Arbeidsgiveren VG – i likhet med andre medier– spisset det meste av oppmerksomheten mot det som hadde skjedd, og ikke mot sine egne.

– Det var jo riktig, det, omstendighetene tatt i betraktning. Vi er jo nyhetsmennesker, men sånn i ettertid burde vi nok ha fått noe mer mulighet til samtale, i hvert fall de som følte at de trengte det.

– Vi pressefolk skal liksom være der når alle de andre flykter og forsvinner, sier han og legger til:

– Nei, man skal ikke tre psykiatere ned over hodene på folk, men det går an å tilby hjelp over tid, jeg vet om flere kolleger som sleit i ettertid.

• Daværende sjefredaktør i VG, Torry Pedersen, sier til Journalisten: – Vi burde vel strengt tatt ha diskutert denne problemstillingen noen måneder etterpå og ikke nå ti år senere. Les hele intervjuet med Pedersen her.

Mangelfull krisepsykiatri

Mediebransjen har ikke hatt en tradisjon for krisepsykiatri, og heller ingen planmessig oppfølging av journalister og fotografer som har opplevd kriser på nært hold, mener Magnus.

Den tidligere VG-journalisten snakker ikke bare om terror, krig og store katastrofer, men også om lokale begivenheter. Han trekker fram lokalavisjournalister som en gruppe som kan oppleve traumatiske hendelser: det kan være skred, drukningsulykker og trafikkulykker.

Er du en ung fotograf eller journalist og snubler over en ulykke kan det også være heftig nok, påpeker Magnus.

– Samtalene, det å være en del av en gruppe som har opplevd ting sammen, er veldig viktig, sier han og forteller:

– Før krisepsykiatrien tid, drakk vi oss fulle, vi gråt av og til i hverandres armer på tvers av alder og på tvers av Akersgata. Og på tvers av nasjoner.

– Når vi er ute i felt jobber vi ofte sammen, vi bor ofte på de samme hotellene, og vi jobber jo ofte i grupper for å øke tryggheten. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kommet tilbake til hotellet eller teltet etter en stygg opplevelse, hvor vi har havnet i baren med god rødvin eller lokalt brennevin - og snakket. Og snakket.

– Vi har klemt hverandre og brukt hverandre som krisepsykiatere. Jeg sitter fortsatt på gamle svarthvittbilder fra slike «krisetimer».

Magnus mener det er viktig at vi nå diskuterer problematikken. Han har savnet debatten.

– Fortsatt går det journalister rundt i Oslo som ikke har klart å samle seg etter opplevelser på 70- og 80-tallet, det var ikke prioritert i det hele tatt den gangen. Det er nok mye bedre og mer mer etablert i dag, men fortsatt langt unna hvor vi burde være.

En telefon kan være nok

Under tsunamien i 2004 ble Magnus sendt med første fly ned til Thailand. Han var teamleder for VG på stedet, og forstod raskt at det var snakk om en katastrofe ulik noen han hadde vært borti før.

– Det var et dødelig kaos. Vi gikk langs uendelige rekker med likposer, og jobbet flere døgn i strekk. På nyttårsaften hadde alle i teamet en stor felles middag.

Under middagen ringte daværende sjefredaktør i VG, Bernt Olufsen, til Magnus for å høre hvordan det stod til med dem alle.

– Jeg husker jeg satt enormt pris på at Bernt ringte, forteller han.

– Han takket oss og trøstet, og spurte hvordan jeg hadde det. Så sendte jeg telefonen rundt bordet slik at alle fikk en prat med sjefen. Jeg var så takknemlig for måten han gjorde det på.

Magnus legger til:

– Han skjønte noe mange andre ikke skjønte. Bare det å få en telefon fra den andre kanten av kloden: «Er det ok med dere? Dere har jobbet som gærninger, kjempebra, men hvordan er det med dere nå?»

– Det er jo ikke så mye som skal til, noen ganger kan det være nok med den lille tanken, noen som setter pris på det du gjør, men som også tenker på og spør hvordan det går med deg når jobben er gjort, sier Magnus og smiler.

Arbeidsgivers plikt å støtte

Han er ikke selv redd for å prate om vonde opplevelser. Å prate og skrive har blitt hans måte å bearbeide store og små traumer på.

– Vi er privilegerte for vi har muligheten til å skrive oss ut av traumene, ut av de vonde opplevelsene. Psykiateren sier «snakk om det», men jeg skriver det, og så sender jeg saken og ordene fysisk vekk. Det kan også en fotograf gjøre, hun kan ta bilder av likposene og så sende bildene fra seg - det er en form for bearbeiding av sterke inntrykk.

Magnus mener arbeidsgivere har plikt til å bistå med faglig hjelp og støtte for å forhindre yrkesskader både for fast ansatte, men også for frilansere.

– Du kan være frilanser så mye du vil, men i det øyeblikket du jobber for VG og utsettes for noe, så har arbeidsgiveren en forbanna plikt til å sørge for at du kommer deg på beina, og kommer deg helskinnet gjennom den prosessen.

– Alle hjelpere er forskjellige, og alle mottakere er jo også forskjellige. Men det viktigste er å vare på sine ansatte uansett hva problemet er, legger han til.

De siste syv årene har Magnus vært pensjonist. Mye av tiden bruker han til å skrive.

Det ble tre bøker mens han jobbet i VG, en rett etter at han gikk av med pensjon, der han så tilbake på sine 42 år som VG-journalist, og nå i disse dager er han kommet med en bok om utvandring, «Brevet fra Minnesota».

– Jeg har jobbet i nesten 140 land og jeg har vel noen «småtraumer». Jeg sover dårligere nå og har flere mareritt. Men det var verd det!

LES OGSÅ:

Flere sommervikarer enn fast ansatte journalister slet med stressreaksjoner etter 22. juli