– Dette er nytt for presseetikken

Det er sagt mange ganger, men det må sies også i denne sammenhengen: Norsk presse – dagens redaktører, journalister og fotografer – har aldri tidligere jobbet med en sak som bombeangrepet på regjeringskvartalet og massakren på Utøya. Dette var en eksepsjonell hendelse som naturligvis stilte pressen overfor vanskelige utfordringer der man ikke uten videre kunne trekke veksler på tidligere erfaringer i Norge, eller på tidligere presseetiske vurderinger. Det er heller ikke slik at Vær Varsom-plakaten er en fasit som kan anvendes i alle tenkelige presseetiske problemstillinger. Det enorme og helt spesielle informasjonsbehovet som oppsto etter bombeangrepet i regjeringskvartalet og massakren på Utøya, måtte tillegges stor vekt i den løpende presseetiske vurderingen, og kan gi en annen presseetisk konklusjon enn hva man ville kommet til i forbindelse med for eksempel publiseringen av en reportasje i etterkant av et enkeltstående drap i et lokalsamfunn.

Vær Varsom-plakaten er en samling av normative etiske og metodiske utsagn som må tolkes ut fra den aktuelle situasjonen. Formålet med den etiske avveiningen pressen må gjøre, er alltid å forsøke å balansere hensynet til pressens samfunnsrolle mot hensynet til de berørtes personvern og til en forsvarlig behandling av kildene. I pressen har vi opprettet et faglig utvalg - med innslag av legfolk - til å vurdere konkrete reportasjer og artikler og komme med sin tolkning av hva som er god og dårlig presseskikk. I likhet med Vær Varsom-plakaten, er PFUs uttalelser veiledende, og kravet til det faglige utvalget er derfor at uttalelsen både gir et svar på den konkrete klagen og er veiledende for andre publiserings-situasjoner. Like fullt vil svaret på om hva som er god og dårlig presseskikk, variere med den konkrete situasjonen. Den som har gjort sin presseetiske hjemmelekse stiller naturligvis sterkere når løpende avgjørelser skal tas i en uhyre vanskelig situasjon, der det er et voldsomt krav fra publikum til en hurtig oppdatering av situasjonen. Bare den som har vært i en redaksjon i en krisesituasjon, kan forstå det presset man lever med. Og igjen: Bombeangrepet på regjeringskvartalet og massakren på Utøya kan ikke sammenlignes med noen annen hendelse i Norge, som vår journalistgenerasjon har opplevd.

Ingen av oss kan i dag svare på spørsmålet om norsk presse har bestått prøven, fordi ingen av oss har den komplette oversikten. Men av det jeg har lest, sett og hørt er jeg ydmyk i forhold til den jobben mediene så langt har gjort. Det er imidlertid et åpent spørsmål hvordan pressen vil mestre det etterarbeidet som nødvendigvis må gjøres også etter denne hendelsen. At man får reaksjoner på pressens reportasjer, er naturlig. Jeg innrømmer at jeg flere ganger har tenkt den tanke at jeg ikke vil plage meg selv mer med å se fjernsynsbildene. At det kommer 12 klager til PFU, er ikke merkelig, og det er ikke overraskende at Per Edgar Kokkvold venter flere. Jeg vet ikke hvor mange klager som kommer til realitetsbehandling i utvalget, men det er klart at utvalget står overfor en voldsom utfordring nettopp ved å tenke gjennom hvordan man balanserer pressens uhyre viktige samfunnsrolle - som den institusjon som formidler nyheter og informasjon i en krisetid, mot personvernet.

Wally Dean i Committee of Concerned Journalists i Washington (CCJ ble nedlagt i sommer) sendte meg nylig en mail der han påpekte at I USA har man trukket den konklusjonen at i krig og nasjonale kriser har journalistene størst verdi for samfunnet ved å ivareta sin tradisjonelle journalistrolle: «We conclude that the journalist is most valuable to society in the role of a “committed observer” and, in a time of crisis, is performing a patriotic role by asking difficult questions. We have also found that important events remind the public about the importance of “traditional” journalism, with its emphasis on verification and the significant», skriver Wally Dean, selv en erfaren TV-journalist og nyhetsleder i CBS News i Washington.

Jeg håper NPs generalsekretær - når tiden er inne - tar initiativet til en samling der representanter for de berørte parter, kan fortelle om sine erfaringer med pressen, og hvor representanter for pressen kan redegjøre for sine erfaringer med politikere, politiet og andre myndigheter. Denne nyttige «øvelsen» har vi gjort mange ganger tidligere.

Gunnar Bodahl-Johansen er fagmedarbeider ved Institutt for journalistikk (IJ).