Uberettiget PFU-kritikk

For den som har fulgt PFUs uttalelser i klagesaker om kommentarartikler i de senere år, var det ikke uventet at Aftenposten og Stanghelle kom til å bli felt for brudd på Vær Varsom-plakatens (VVP) punkt 4.14 om samtidig imøtegåelse.

Stanghelle skrev at ”gode, men ubekreftede rykter” kunne fortelle at ”kinesiske interesser” hadde leid inn First House i en kampanje mot Thorbjørn Jagland og Nobel-komitéen etter Fredspristildelingen til opposisjonelle Liu Xiaobo.

Tidligere sjefredaktør i VG, Bernt Olufsen, skrev i VG 22. september ”At ryktene representerer en alvorlig og sterk beskyldning som i seg selv utløser rett til samtidig imøtegåelse, er etter min mening mer tvilsomt.” Olufsen overser her at om ryktet hadde vært sant, ville det medført eksklusjon av First House fra egen bransjeforening. Å opptre som aktør på oppdragsgivers vegne i offentligheten uten å fortelle hvem oppdragsgiver er, er et av de groveste yrkesetiske bruddene et PR-byrå kan begå. Et byrå er tidligere blitt ekskludert fra bransjeforeningen på grunn av nettopp dette.

I en DN-kronikk 2. september skrev professor Bernt Hagtvedt at First House-ansatte Morten Wetland (som skrev DN-kronikken om fredsprisutdelingen til Barack Obama, og som utløste Stanghelles kommentar) ”red sin ganger til støtte for sin despotklient, Folkerepublikken Kina”. Dette illustrerer hvor alvorlig ryktet Stanghelle videreformidlet, faktisk var.

PFU har i flere uttalelser i senere år felt redaksjoner for å publisere kommentarartikler der alvorlige beskyldninger ble fremsatt, men uten å sørge for at den angrepne part samtidig fikk mulighet til å imøtegå beskyldningene. De som mener at dette innsnevrer meningsjournalistikken, er neppe klar over at PFU ikke sier at imøtegåelsen må være med i selve kommentarartikkelen. Men PFU har sagt at redaksjonen på annen måte må sørge for at den angrepne part får slippe til med sin samtidige imøtegåelse.

Mye av de siste to dagers kritikk mot PFU går på at utvalget ikke felte Stanghelle-kommentaren for brudd på VVP 3.2, om faktakontroll og kildekritikk. Det er nok vanskeligere emosjonelt enn intellektuelt å forstå hvorfor dette ikke er så opplagt. For det første har vi her å gjøre med såkalt meningsjournalistikk, og PFU har gjentatte ganger sagt at takhøyden må være større her.

For det andre dreier det seg ikke om en ”faktaopplysning” eller ”faktapåstand”, men et ”ubekreftet rykte”. Stanghelle var tydelig på dette. Pressen bør selvsagt ikke videreformidle slike rykter, særlig ikke når det også viser seg at de er usanne. Hadde ryktet blitt fremsatt på reportasjeplass, ville PFU straks felt for 3.2-brudd. Det er tross alt ikke eksepsjonelt at norsk presse videreformidler ubekreftede rykter. Hver gang anonyme kilder brukes, er dette en risiko. Det virkelig alvorlig presseetiske bruddet oppstår når den angrepne heller ikke får imøtegå.

Den nybakte PFU-lederen Alf Bjarne Johnsen ledet gårsdagens PFU-møte på en prisverdig god og smidig måte da First House-klagen ble behandlet. Etter mitt syn fanget han inn den presseetiske problemstillingen på en korrekt måte da han ønsket å gå veien om henvisning til VVP 3.2, for så å felle for VVP 4.14 brudd. De to PFU-medlemmene Henrik Syse og Martin Riber Sparre var ellers de som klarest så, og best argumenterte for at vi her hadde å gjøre med et 4.14-brudd.

I en lederartikkel i VG 24. september får PFU sterk kritikk for uttalelsen i Stanghelle-saken. Blant lederskribentens merkeligere påstander, er at PFU ikke burde behandle en klage fra et PR-byrå som First House, fordi byrået ”har mange andre kanaler til å rette opp i det de mener er feilaktige opplysninger på.”

Hvis presseetikken ikke skal omfatte PR-byråer og andre som ”har mange andre kanaler til å rette opp i”, som for eksempel politikere og politiske partier, undergraves fundamentet for pressens selvjustisordning. Da ville politikerne raskt komme på banen med en uavhengig og ikke-pressekontrollert klageinstans for dem som mener seg utsatt for pressens maktmisbruk. Alternativt ville norske presseorganer fått en jevn strøm av kostnads- og ressurskrevende rettssaker på nakken.