Anmeldt:

Gjengen samlet i 1993: Fra venstre Andy Rooney, Morley Safer, Steve Kroft, Mike Wallace, Don Hewitt, Lesley Stahl, og Ed Bradley.
Gjengen samlet i 1993: Fra venstre Andy Rooney, Morley Safer, Steve Kroft, Mike Wallace, Don Hewitt, Lesley Stahl, og Ed Bradley.

Da klokka klang så fort han sprang: 60 minutter med unøyaktigheter

Mannen i kulissene forteller hvem som egentlig gjorde jobben.

Publisert Sist oppdatert

Hvor mange slurvefeil kan en prisvinnende gravejournalist tillate seg før hele prosjektet kollapser?

Svaret er naturligvis ikke gitt, og mye er avhengig av feilene. Men Ira Rosen kunne nok kostet på seg en siste gjennomgang før publiseringen av «Ticking Clock. Behind the Scenes at 60 Minutes». En fascinerende, morsom og underholdende bok om amerikansk tv-journalistikk, men for å ta feilene først:

David Carr, den tidligere mediekritikeren i New York Times, kan ikke ha spurt en tidligere CBS-journalist som gikk til en informasjonsjobb i New York-politiet, om han kunne hjelpe sønnen hans med en jobb. Nå avdøde Carr hadde tre døtre.

Man kan si mye om Amazon-gründer og Washington Post-eier Jeff Bezos. Men ikke under noen omstendigheter kan han beskrives som en venn av Donald Trump.

Journalist: – Feil

I tillegg påpeker Daily Beast at det er feil når Rosen skriver at Washington Post-journalister lekket sin research om mulig seksuell trakassering i 60 Minutes-redaksjonen til New Yorker-journalist Ronan Farrow. Dette skal ifølge Rosen ha skjedd etter at redaktørene i Washington Post stoppet publiseringen. En av journalistene som skal ha «lekket saken», benekter påstanden. Rosen viser i boka ikke til noen kilde for opplysningene.

Rosen nevner heller ikke i boka at han ringte daværende sjefredaktør i Washington Post, Marty Baron, i forbindelse med samme sak for å fortelle at avisens kildegrunnlag - etter Rosens syn - var mangelfullt.

New York Times påpeker i sin anmeldelse at det også er andre eksempler på seksuell trakassering i 60 Minutes-redaksjonen som Rosen velger å utelate.

Når det er sagt, så hopper han ikke bukk over temaet. En god del er med. Blant annet anklagene mot tv-veteranen Charlie Rose. Og at programmets toppsjef Jeff Fager måtte gå etter en truende e-post til en journalist.

Han beskriver gjentatte ganger arbeidsmiljøet som svært giftig. Et miljø hvor menn styrte fram til metoo «førtidspensjonerte» flere av dem.

I boka kommer det også fram at Rosen skal ha utvekslet drøyt 1000 «off the record»-sms-er med Steve Bannon før, under og etter at sistnevnte jobbet for Trump. Jeg sliter litt med å få tidslinjen til å gå opp i dette kapitelet. Særlig den delen som går på når Bannon begynte å jobbe for Trump. Men jeg tar forbehold om at det er hull i mine kunnskaper som er utfordringen.

Uansett et interessant eksempel på Rosens kildepleie, eller «terapi-sesjoner» som han selv kaller dialogen med Bannon. Boka er også spekket med andre historier om «ekstrem» kildepleie. Ting man ikke lærer, og kanskje heller ikke bør lære, på journalistutdanningen.

Unorsk og teatralsk

På tross av litt rusk i urverket, dette er en leseverdig bok om hardtslående journalistikk. Og om 60 Minutes. Et program som i norsk målestokk kanskje fremstår noe teatralsk, ikke minst det ekstreme fokuset på programmets profilerte - og kanskje overbetalte, skal vi tro Rosen - korrespondenter/programledere.

Rosen var selv aldri en av dem. Han jobbet som produsent i bakgrunnen, fikk stjernene til å skinne, ifølge seg selv - og kanskje fremstå som bedre enn de var. Ifølge Rosen er det produsentene som gjør mesteparten av jobben.

Profiler som nå avdøde Mike Wallace, en person Rosen jobbet tett med i mange år, fremstår i beste fall som en drittsekk. Andre 60 Minutes-stjerner kommer ikke bra ut de heller.

Tilbake til 60 Minutes

Forfatteren jobbet to runder i 60 Minutes-redaksjonen. Til sammen 25 år. I tillegg var han 15 år i konkurrerende programmer i andre kanaler, blant annet 20/20. Store (og noe små) avsløringer med skjult kamera ble en spesialitet. Pluss en fantastisk evne til å få folk til å snakke. Særlig dem som ikke ønsket å si noe.

Stort sett hele karrieren var han i kulissene. Men han sveipet innom flere profilerte magasiner før de store tv-jobbene dukket opp, blant annet Rolling Stone. For dem dekket han Three Mile Island-ulykken. «Atomhendelsen» som kunne ha blitt en katastrofe. Denne dekningen ble også utgangspunktet for hans første bok.

Hele veien tok han notater. Notater som nå er blitt bok. Ei skandalebok, ifølge enkelte - fordi han henger ut tidligere kjendiskolleger.

Skandalene, i den grad de er det, er uansett bare garnityr. «Ticking Clock. Behind the Scenes at 60 Minutes» er blitt en lettlest og velskrevet bok som utstråler energi. Sannsynligvis ikke så ulik Rosen selv.

Og selv om det nok ikke er bevisst fra hans side, fremstiller ikke forfatteren alltid seg selv i et flatterende lys. Noe som bidrar til å gjøre boka mer troverdig. Ser vi bort ifra feilene.

Powered by Labrador CMS