TV 2 lager podkast. TVNorge og Monster lager dokumentarserie. Begge fremstår mer som et PR-stunt fra Viggo Kristiansens advokater, enn et uhildet journalistisk arbeid. Derfor er det underlig at media overlater til en mor – som har mistet sin datter – å starte en debatt om medias rolle.
Det er lørdag, husarbeidet har hopet seg opp etter en travel uke. Men før jeg tar fatt på oppgavene må jeg på jakt etter svaret på et spørsmål som har satt seg fast: Hvordan kan seriøse medieaktører som TVNorge og Monster planlegge en dokumentarserie om Baneheia-saken, og på forhånd annonsere at «(...) saken kan bli fremstilt ubalansert»? Og hvorfor er det ingen i media som føler seg kallet til å stille det samme spørsmålet?
Jeg googler og finner følgende definisjon hos Store norske leksikon:
«Dokumentarfilm er en filmsjanger som skildrer virkeligheten med autentiske personer, miljøer og hendelser. Virkeligheten fremstår ikke uformidlet – dokumentarfilmen representerer en «kreativ bearbeiding av virkeligheten» (John Grierson). Men til tross for dokumentarfilmskaperens subjektive fremstilling er det publikums forventning om at dokumentarfilmen er en verifiserbar skildring av virkeligheten som avgrenser sjangeren i forhold til spillefilmen.»
En verifiserbar skildring av virkeligheten. Nettopp.
Hvilken versjon av sannheten?
Jeg leter videre og finner en masteroppgave fra 2008: For knapper, glansbilder og ren idealisme? – en kvalitativ samhandling mellom uavhengige produsenter, Norsk filminstitutt og kringkasterne NRK og TV 2, av Thea Karina Nesmann Berntsen. Der leser jeg i kapitel 5.2:
«Det finnes ikke felles retningslinjer for dokumentarfilmproduksjon på samme måte som man har Vær varsom-plakaten innen journalistikken. Slik situasjonen er i dag er det opp til hver enkelt filmskaper og bestemme hvilke etiske størrelser som skal bli vektlagt i de ulike filmene.»
Frustrasjonen min når nye høyder når jeg leser at dokumentarsjangeren altså ikke har noen etiske grenser. Den dempes noen hakk når jeg leser videre i den samme masteroppgaven:
«En dokumentarfilm må være i tråd med det presseetiske regelverket for å kunne bli vist på TV. Kravene om at det som fortelles er sant, at journalisten har sin integritet i behold og er uavhengig, blir vektlagt. Dessuten bør publikum finne formidlingen troverdig. Dette er alle etiske størrelser som kan knyttes til visning av dokumentarfilmer på TV.»
I min naivitet har jeg trodd at dokumentarer skal ligge så nært virkeligheten som mulig.
I min naivitet har jeg trodd at dokumentarer skal ligge så nært virkeligheten som mulig. Det går opp for meg at TVNorge og Monster vil kunne argumentere godt for den sjangeren de har valgt – selv om mange vil forvente at innholdet er nært sannheten. Spørsmålet er hvilken versjon av sannheten TVNorge og Monster planlegger å presentere?
Varslet ubalanse
I høst valgte TV 2 å publisere podkasten Baneheia – en serie som gjorde at flere ble overbevist om Kristiansens uskyld. Når TVNorge nå skal lage en dokumentarserie, står de i fare for å gjøre det samme. Det er trolig også grunnen til at de varsler at «(...) saken kan bli fremstilt ubalansert».
Media har stor påvirkning på opinionen, og det er nærliggende å anta at den versjonen som blir presentert for publikum til høsten, også vil oppfattes som den rette sannhet om hva som skjedde i Baneheia 19. mai 2000. En sannhet verken jeg eller TVNorge sitter på.
Jeg er bekymret. Bekymret fordi de har planlagt serien i halvannet år, men ikke snakket med noen av de som kjenner saken mest inngående fra etterforskningen i 2000.
Bekymret fordi de allerede nå varsler ubalanse i fremstillingen.
Bekymret fordi de åpenbart mener at Bjørn Olav Jahr er en god kilde for å få frem sannheten i Baneheia-saken.
Bekymret fordi ingen i media reagerer. Det bør være på sin plass å stille spørsmål ved om dette kan bli en dokumentarserie med integriteten og uavhengigheten i behold.
Jeg har ingen forutsetninger til å uttale meg om Jahr sin generelle kunnskap og selvuttalte grundige arbeid med manuset til boka han har skrevet om Baneheia-saken – selv om visse utelatelser av sannheten er fristende å kommentere. Det jeg kan uttale meg om er der han stiller følgene spørsmål: «(...) kan det finnes en forbindelse mellom Jan Helge og Stine Sofie?». Han beskrive en begravelse på Evje der både Stine Sofie og jeg var tilstede. Her lar han det være et åpent spørsmål om de to kan ha møttes.
I likhet med Jahr er det mye jeg ikke vet, men jeg vet at Jan Helge Andersen ikke var i den nevnte begravelsen. Han skriver også «Jostein Sørstrønen har aldri latt seg avbilde i avisen. Et sort hull, kalte han tapet av Stine Sofie. Han trakk seg tilbake. Bygde nytt hus på Lund i Kristiansand og konsentrerte seg om en og en spiker». Kan opplyse om at Jostein ikke har bygget nytt hus på Lund, han kjøpte et gammelt. Dette er ren diktning. Det er kanskje ubetydelige detaljer i ei bok på nesten 400 sider, men i ei bok fylt med spekulasjoner og lefling med sannheten, får det i alle fall meg til å lure på om Jahr tar lett på å utelate sannheten.
- Bjørn Olav Jahr svarer på kritikken lenger ned i denne artikkelen.
De pårørende er ikke motparten
Jeg er trist over min egen fallende tillit til media og journalistfaget. Podkasten til TV 2 og den varslede dokumentarserien til TVNorge har bidratt til det. Det samme har journalister som spør hva jeg mener om DNA-bevisene eller det såkalte mobilbeviset i en sak der min datter ble voldtatt og drept.
Det er vanskelig å ikke bli rasende, men jeg prøver å svare saklig ved å gjøre journalisten oppmerksom på at jeg ikke har fagkompetanse til å uttale meg om DNA-analyser eller dekningsforholdene i Baneheia 19. mai 2000.
Jeg er heller ikke motpart i saken. Jeg er pårørende. Mor. Etterlatt. Når TVNorge, Monster eller andre medier vil balansere ut forsvarets overbevisning om Kristiansen uskyld, så er det ikke de etterlatte de skal kontakte. Jeg mener ingenting om skyldspørsmålet i saken – det er det domstolen som har gjort, og det tar jeg til etterretning.
Jeg mener ingenting om skyldspørsmålet i saken – det er det domstolen som har gjort, og det tar jeg til etterretning.
Jeg burde kanskje tenkt meg bedre om før jeg bruker dette fora til å stille kritiske spørsmål til den jobben jeg vet at de fleste av dere forsøker å utføre så godt som mulig. Men noen må gjøre det, når media ikke gjør det selv:
Hvorfor har ingen i media reagert på at det har vært 2500 ubalanserte artikler i media om Kristiansen sin uskyld. Hvorfor er det ingen som tar debatten om medias rolle? Etter å ha levd med Baneheia-saken i 20 år, kan det dessverre se ut som at den debatten er overlatt til de etterlatte – i dette tilfellet en mamma.
Bjørn Olav Jahr svarer på kritikken:
Det er mye rundt Baneheia-saken vi ikke vet. Jeg har dykket ned i alle sakens dokumenter og har i årevis jobbet med å finne svar på flere sentrale forhold. Jeg mener det har vært en særlig påfallende mangel på etterforskning rundt Jan Helge Andersens bevegelser, dette da politiet – etter mitt syn – tidlig utviklet et tunnelsyn som handlet om at Viggo Kristiansens var hovedmannen bak bestialitetene. Jeg stiller noen åpne spørsmål i boken, blant annet skriver jeg dette: «Eller kan det finnes en forbindelse mellom Jan Helge og Stine Sofie? Jan Helge har familie på Evje, der Stine Sofie vokste opp. I Oppdrift. Omsorg og vekst skriver Ada Sofie Austegard at Stine Sofie deltok i begravelsen til en fetter av Jan Helge, som døde seks år gammel. Det er uvisst om Jan Helge deltok i samme begravelse, og om de i så fall kan ha møttes».
Austegard skriver at hun vet at Jan Helge Andersen ikke var i sin fetters begravelse. Da vet hun mer enn meg om det. Jeg mener det likevel ikke er urimelig å anta at en ungdom i tenårene kan ha deltatt i sin fetters begravelse avholdt i samme region der han selv bor, men jeg slår det selvfølgelig ikke fast.
Videre skriver Austegard at jeg dikter opp at hennes eks-mann Jostein Sørstrønen bygget nytt hus på Lund. Opplysningene om Sørstrønens nye hus er hentet fra Fædrelandsvennens reportasje 19. mai 2010 «Ti år uten Lena og Stine Sofie», der det blant annet står at «Jostein Sørstrønen kjøper et hus på Lund. Terapien hans blir å restaurere. Bygge, fikse, ordne. Ha familien tett rundt seg, konsentrere seg om en ny spiker, en ny fjøl.» Jeg tar selvkritikk for å ha skrevet «bygget nytt hus». Jeg skulle ha skrevet «kjøpte og restaurerte et hus på Lund». Det vil bli rettet opp i eventuelle nye utgaver av Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet.
