Debatt:

Ada Sofie Austegard reagerer på hvordan Baneheia-debatten ble gjennomført på Sensommerkonferansen. Foto: Stian Herdal
Ada Sofie Austegard reagerer på hvordan Baneheia-debatten ble gjennomført på Sensommerkonferansen. Foto: Stian Herdal

Reagerer på Baneheia-debatt:
Fra bestialsk og grusomt – til showbiz

– Mangel på respekt og klokskap.

Published

Nylig ble Agder Journalistlag sin Sensommerkonferanse avholdt på Caledonien hotell i Kristiansand. Da klokken nærmer seg 19.00 på lørdagskvelden ankommer jeg og min kollega Eva. Vi har fått tillatelse til å overvære debatten True crime om Baneheia, og selv om jeg var skeptisk, så valgte jeg å komme. Debatten er klemt inn mellom velkomstdrinken i NRKs nye lokaler – og festmiddagen. Et vorspiel, om du vil. Da vi ankommer det stivpynta lokalet, er festkledde mediefolk i ferd med å sette seg rundt runde bord med hvite duker, stettglass og levende lys. Det ser ut som starten på et hvilket som helst julebord, med dempet belysning og høye forventninger til underholdningen.

Jeg tror ikke jeg var den eneste i rommet som opplevde settingen for debatten både upassende og ubehagelig.

Debattleder Håkon Haugsbø entrer scenen – klar for å lede oss gjennom middagens forrett: En debatt om de bestialske og grusomme drapene i Baneheia. Det er dørgende stille i salen – ingen applauderer. Om det skyldes tilstedeværelsen til meg og til pårørende til gjerningspersonene, vites ikke, men jeg tror ikke jeg var den eneste i rommet som opplevde settingen for debatten både upassende og ubehagelig. Kveldens hovedgjest og trekkplaster er forfatter Bjørn Olav Jahr, som har skrevet boken Drapene i Baneheia. To historier en sannhet. Som i et hvilket som helst talkshow på en lørdagskveld, fylles lenestolene på scenen, én etter én. I tillegg til Jahr og debattleder Haugsbø, består panelet av kommunikasjonsrådgiver Svein Tore Bergestuen, Trond Solvang fra TV 2 og Kristoffer Egeberg fra Faktisk.no. Jeg skal ikke kommentere innholdet i debatten, men Haugsbøs avslutning illustrerer godt hvor feil settingen for en slik debatt var: Nå må vi avslutte, hvis ikke vil kokken brenne biffen!

Jeg forlater hotellet umiddelbart, og lar konferansedeltakerne fortsette festen uten meg. I bilen på vei hjem kjenner jeg på tristheten over to små jenters grusomme skjebne, og på savnet etter min datter, som nå skulle vært 26 år. Men den sterkeste følelsen den kvelden, er likevel frustrasjonen over mangel på respekt og klokskap fra arrangementskomiteen. Fra de som fant det passende å plassere en slik debatt i et festpynta lokale, rett etter velkomstdrinken. Når en hel dag er fylt med faglig innhold, er det helt uforståelig at akkurat denne delen av programmet ble vurdert som egnet til å være opptakten til det som sikkert ble en lang kveld med fest og moro.

Det bestialske og grusomme har plutselig blitt til showbiz.

At tiden leger alle sår, ser ut til å være et ordtak som etterleves i de presseetiske tolkninger. At Baneheia-saken med jevne mellomrom vil dukke opp i media, har jeg 18 års erfaring med. Men den siste tiden har det skjedd en radikal endring. Det bestialske og grusomme har plutselig blitt til showbiz. En trend er vanskelig å snu, og kanskje må jeg nå forberede meg på at dette er fremtidens mediedekning og håndtering av voldtekt og drap på to små jenter 19. mai 2000.