New York Times' Adam Goldman bruker flere tiår på kildepleie. Det har gitt ham to Pulitzer-priser

Han samler navn. Veldig mange navn. I flere år har Adam Goldman gått gjennom pressemeldinger, sendt innsynsbegjæringer, snakket med folk, lest bøker og artikler, kun for å få en lang, lang liste over navn.

I CIA, FBI og i flere amerikanske departement.

Han ringer de han har fått navn på og spør dem om flere navn. Han inviterer dem med på kaffe eller middag. Han snakker om livet. Han snakker om hemmeligheter. Til slutt har han nesten fullstendig oversikt over hvem som jobber hvor, i de mest hemmelighetsfulle organisasjonene i verden.

– På et tidspunkt ble jeg så oppslukt i dekningen av CIA, at jeg visste hvem som var utro med hvem, sier Adam Goldman.

1 av 100 telefonsamtaler gir informasjon

Journalisten har i flere år dekket CIA og gjort store avsløringer, blant annet av hemmelige fengsel i europeiske land. De siste årene har han dekket FBI for New York Times. I fjor mottok han Pulitzer-prisen for avsløringene av russisk innblanding i det amerikanske valget.

Lørdag deltok han på Skup-konferansen i Tønsberg. Her delte han hvilke metoder han bruker for å bli en av verdens beste journalister. Mye av det er hardt arbeid over flere tiår.

– Vi bruker mesteparten av dagen vår på å feile. Jeg kan ringe hundre personer én dag, og jeg er heldig om bare én av dem gir meg noe informasjon. Jeg er sikker på at hvis jeg ringte 100 personer i CIA i morgen, så ville ingen av dem fortalt meg noe, sier Goldman.

Dagens hans på jobb, som gjerne kun slutter når han sover, handler om en endeløs kontakt med kilder. Derfor kaller han seg selv en kildereporter. Han forklarer at det blant annet handler om å ha noen å ringe når det er skjer noe. Om det er skoleskyting eller at et fly faller ned fra himmelen, så må du ha et navn som kan gi deg noen svar.

– Hvis svaret på hvem du kan ringe er ingen, så må du spørre deg selv om du har kildene du trenger for å gjøre jobben din. Du må ha en ærlig samtale med deg selv.

Talspersoner eller spinndoktorer er ikke slike kilder, mener Goldman, og du kan ikke lure deg selv med at de vil hjelpe deg med informasjon i en krise. De virkelige gode kildene kan for eksempel være de ansatte som ikke har navnet sitt på nettsidene til organisasjonen.

Skrevet brev til en person i 19 år

Men hvordan finner man disse kildene? Og hvordan skal man møte dem?

– Hvis du skal bli en god kildereporter, så må du være veldig aggressiv. Du kan heller ikke bli redd for å bli avvist. Da er du ferdig, sier Goldman.

Han er selv nettopp kjent for å være en aggressiv journalist, som ikke gir seg og som går den ekstra lengden for å få svar på spørsmålene han har.

– Adam Goldman er dedikert, sier Elisabeth Bullimer, sjefen hans på New York Times' Washington-kontor.

– Han skriver for eksempel fortsatt brev til en fengselinnsatt 19 år etter han begynte. På den måten bygger han tillit over tid og folk liker å snakke med folk som vet hva de gjør, sier hun.

Derfor anbefaler Goldman blant annet at man leser alt man kan, gjerne journalistikk av de beste journalistene, på et tema du går inn i.

– Du kaster bort tiden din hvis du ikke vet hva du skal spørre om.

Goldman selv leser hele tiden. Og hele tiden noterer han ned navn han finner. Men det handler selvfølgelig ikke bare om å notere navnene. Det handler om å hele tiden kartlegge og spørre, og så arkivere, før opplysningen plutselig kan bli relevant ved en senere anledning.

Et eksempel er hvordan han hele tiden bruker «Freedom of Information Act» til å be om innsyn i ansattlister. Slik finner han ut hvem som går inn og ut av departementer og offentlige institusjoner.

– Folk som forlater myndighetene er mer villig til å dele hemmeligheter.

Mange hopper også mellom jobb i staten og det private. Da anbefaler han å bli kjent med dem når de jobber i det private næringsliv. Plutselig én dag er de i en posisjon til å ha noe informasjon.

Profesjonelt vennskap over tid

I starten av kildekontakten kan han ofte ringe dem. Aldri på jobbtelefonen. Noen ganger kan han sende et personlig brev. Hvis han ringer, så kan han finne på å si at han er i nærheten og vil møtes. Selv om han ikke er det. Han er alltid klar til å hoppe å et fly. Hvis kilden ikke ber han om å dra til en viss plass, og går med på å møtes, forsøker han så ofte han kan å møte dem på et komfortabelt sted.

Kanskje tar de en kaffe. Kanskje en lengre lunsj eller middag, av og til i over tre timer.

Han spør sjeldent eller aldri direkte om statlige hemmeligheter.

I stedet spør han kanskje om kilden kan fortelle litt om hvordan jobbhverdagen er . Hva er kildens største utfordring de neste 12 månedene? Hvis de ikke lenger jobber der, kan han spørre om hvilken lærdom de tok med seg fra jobben. Hvem var det som hadde makt på den forrige arbeidsplassen? Det kan gi han innsikt i hvordan systemet fungerer.

Han er ute etter de uformelle samtalene. Han prøver å vise at han bryr seg, at han er interessert. En kollega av ham i New York Times bruker blant annet å hente kilder på flyplassen, for å slik oppnå en uformell samtale.

Kildepleien handler mer om å oppnå et tillitsforhold enn å få statshemmeligheter. Goldman beskriver det som et profesjonelt vennskap, hvor de snakker både om jobb og personlige ting. Han forsøker heller ikke å være noen andre enn seg selv. Han ville hatt store problemer med å ikke si imot hvis en kilde for eksempel hevder at global oppvarming er en konspirasjon.

– Ofte liker jeg folkene jeg møter. Livet er for kort til å tilbringe tre timer med noen du ikke liker, sier han.

Goldman kan ofte ha stor respekt for kildene han møter og den jobben de har gjort. En annen fordel i kildekontakten er å vise at han vet ting. At han vet hvem sjefen deres er, at han vet hvem som jobber hvor og kjenner til oppdrag de har vært en del av.

Kanskje til og med hvem som har vært utro med hvem i CIA eller FBI.

Kilden senker ofte skuldrene og slapper av, sier Goldman, jo mer oversikt du har. Til slutt kan kildepleien føre til et potensielt tips til en sak. Kanskje kan Goldman senere ringe til kilden og spørre om å bekrefte opplysningene i en annen sak, for eksempel når en stor hendelse skjer.

En annen fordel er at hvis han viser seg som en ordentlig fyr som er til å stole på, så får også andre potensielle kilder vite om det.

– Å få en referanse om at jeg er en OK person, er mye verdt i etterretningens verden, sier Goldman.

Avslørte bilbombeattentat

Til slutt handler kontakten med kildene å finne ut av ting. Noen saker kan ta inntil ti år å få ut. Et eksempel er hvordan han i 2015 avslørte at CIA var involvert i et bilbombeattentat mot en Hezbollah-leder, sammen med Mossad. Attentatet skjedde i 2008. Det har vært en av de største hemmelighetene innen amerikansk etterretning, og Goldman selv hevder CIA fikk panikk da de skjønte at han satt på saken.

Han hadde hele tiden en liten mistanke om at USA var involvert. Over årene spurte han forskjellige kilder om bilbomben. Noen svarte nei, noen unngikk spørsmålet, men Goldman fikk aldri svar.

Men i 2014 kom endelig gjennombruddet.

– Jeg drakk kaffe med en kilde. I løpet av samtalen sa jeg: »Vi er USA. Vi dreper ikke folk med bilbomber. Vi dreper folk med droner». Så sa kilden: «Er du sikker på det?»

Etter seks år hadde han endelig den første bekreftelsen på at CIA hadde vært involvert. Takket være det enorme kildenettverket han hadde opparbeidet seg opp gjennom årene, fikk han også bekreftet opplysningene hos hele fem ulike personer med tilknytning til CIA. Det enorme kildenettverket hans ga han også muligheten til å få bekreftet saken fra fem ulike personer med tilknytning til CIA.

I januar 2015 kom saken i Washington Post, hvor Goldman den gang jobbet.

– Det var tilfeldige spørsmål over flere år som til slutt førte til det, sier han.

Goldmans kartlegging av personer i CIA over en lang periode har også ført til store avsløringer. Gjennom flere år så han hvordan flere agenter, som hadde vært direkte involvert i store skandaler, fikk forfremmelser. Han og Matt Apuzzo, en annen stjernejournalist som jobber i New York Times i dag, avslørte saken i magasinet Salon.

Eksemplene hans på kildekontakt som har gitt saker, er mange.

– Vi er alle programmert til å snakke. Det er menneskets natur. Vi må bare finne en grunn til at de skal snakke til oss, sier Goldman.

Veldig opptatt av sikkerhet

Å møte kilder som sitter på statshemmeligheter kan være en potensielt farlig affære. Spesielt for kilden du møter.

Derfor understreker Goldman at sikkerhet er alfa og omega i arbeidet som kildejournalist.

Han ringer aldri kilder på jobbtelefonen. Han ber kildene om å laste ned den krypterte meldingsapplikasjonen Signal, og han slår alltid på at meldingene skal forsvinne.

Dette gjør han ikke bare i møter med kilder. Dette gjør han også i samtaler med kolleger. Når han og andre journalister i New York Times diskuterer saker, bruker de aldri e-post. De bruker Signal. Eller snakker sammen, ansikt til ansikt.

– I dag bruker vi aldri e-post til noe annet enn byråkratiske ting, sier Goldman.

I møte med kilde kan han også bruke «burner phones». Det er ikke hver dag han gjør det, men når han først gjør det, så gjør han det ordentlig. Blant annet slår han den aldri på i nærheten av sitt eget hjem eller på jobb.

Han lagrer heller ikke sensitiv informasjon på nett, spesielt ikke navn og nummer på kilder dypt inne i statsapparatet. Da mener han det er bedre å skrive det ned et sted, for eksempel i en notatblokk som man gjemmer et sted.

– La myndighetene forsøke å få ransakelseordre til den notatblokken.

En god del informasjon, som ikke er sensitiv for kildekontakten, har han på datamaskinen. Da bruker han et program som heter Workflowy, hvor han deler informasjonen i fakta om ting og saker han jobber med over flere år. Etter hvert fyller han opp en liste full av sitater og fakta fra flere forskjellige kilder.

– Og da er jeg klar til å bake en sak, sier Goldman.

Når presidenten kaller deg folkets fiende

Under Skup-konferansen var også Elisabeth Bullimer tilstede. Hun er New York Times' sjef på Washington-kontoret. Hun er sjefen til Adam Goldman. Bullimer er også en av hovedpersonene i dokumentarserien «The Fourth Estate» som gikk på NRK i fjor, hvor Goldman er med.

Under Skup snakket hun om hvordan det er å drive journalistikk mens Donald Trump er president. Selv om han ofte kaller avisen for folkets fiender og journalistikken for falske nyheter, så har de aldri opplevd at en president gir så mange intervjuer som han har gjort.

– Han ga oss ni intervjuer det første året. Med tidligere presidenter var det uhørt, sier Bullimer.

Selv om Trump flere ganger har vært svært kritisk til New York Times, tror hun også det handler om at han gjerne vil ha bekreftelse fra avisen i hjembyen sin.

– Privat er Trump mer engasjert og rimelig. Hans første intervju etter valget var med oss i New York Times, sier hun.

På mange måter har New York Times opplevd et stort oppsving etter Trump ble president. De har flere lesere enn noensinne og gjennomfører enda mer gravende journalistikk en før. Men de stadige angrepene fra Trump har likevel en negativ effekt, spesielt i tillitsfaktor fra folket som støtter presidenten.

– Jeg brukte å avvise angrepene, men ikke nå lenger. Det er virkelig ille. Det skader oss. Vi skal ikke være populære, det er ikke målet. Men målet vårt er å være troverdige. Der skader Trump oss, sier hun.

Etter foredragene til Bullimer og Goldman, får Journalisten noen minutter med dem - før de skal dra ut på byen i Tønsberg og kjøpe suvenirer til familien. Vi spør videre om hvordan det er å jobbe med Trump som president.

– Det forandrer ikke hvordan vi gjør jobbene våre, mener Bullimer.

– Vi går heller aldri inn i offentlige diskusjoner med presidenten. Hvis han sier noe om våre saker, om det er falskt eller ikke sant, så svarer bare New York-kontoret at vi står ved historien vår og at den er korrekt, sier hun.

Adam Goldman mener Trumps angrep ikke gjør jobben hans verre.

– Jeg bare ignorerer det. Vi kommer til overleve Trump, sier han.

– Faktisk, så bruker jeg det som en god måte for å bryte isen med folk. Du vet, «I'm New York Times. I'm fake news.» Og de ler. De fleste forstår at dette er et PR-angrep mot oss. Så det har ikke kommet i veien for journalistikken, mener han.