Therese Alice Sanne, Jonas Nilsson, Elise Rønningen og Toini Thanem har sammen med tidligere Adressa-journalist Jonas Alsaker Vikan (ikke på bildet) fortalt hvordan stalkeren Christopher har forfulgt trønderske kvinner.

Slik har de jobba:
Tok opp jakten på en stalker og ville gi leseren opplevelsen av selv å bli forfulgt

Adressa-journalistene ville fortelle en girl power-historie.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over fire år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Mange trønderske jenter og kvinner har blitt «stalket», trakassert og truet digitalt av en person i flere år. Da Adresseavisen skulle fortelle denne historien, ville de at leseren skulle sitte igjen med noe av den samme opplevelsen som kvinnene hadde hatt.

– Fellesnevneren er at de har sittet med mobiltelefonen sin og blitt plaga av denne mannen. Vi tenkte derfor: kan vi plage leseren vår på samme måte?

Det sier Jonas Nilsson, redaksjonell utvikler i Adresseavisen.

Resultatet ble saken «Forfulgt», som avisa publiserte i forrige uke, der de gir leseren inntrykk av at de også blir kontakta av denne personen som kaller seg Christopher.

Journalisten snakker med Nilsson, journalistene Toini Thanem og Elise Rønningen, og fotograf Therese Alice Sanne på Skype.

Push-varsler fra stalkeren

Når man scroller nedover teksten dukker det opp push-varsler om at Christopher har sendt deg en Messenger-melding, en tekstmelding, en snap eller at han har likt et av bildene dine på Instagram.

– Vi ville gjøre noe med distansen mellom leseren og det de leser om. Det er et godt stykke fra det å lese en tekst til å forstå hvordan det er, sier Nilsson.

Han har laga varslene så virkelighetsnær som mulig, og sørget for at de som leser saken på en Android-telefon, vil få opp varsler som er identiske med Android-varsler. Det samme for de som bruker Iphone.

Lesere ble lurt

Effekten har vært såpass realistisk at Nilsson og de andre journalistene har fått mange tilbakemeldinger fra folk som har trodd at de har blitt kontakta av Christopher.

Slike push-varsler dukker opp når leseren scroller gjennom teksten.

– Flere har sagt at de skvatt da de fikk push-varslene og tenkt hvordan har han fått tak i navnet mitt? Så det er mange som har ikke skjønt at dette er en del av saken, sier Nilsson.

Han sier at dette viser at grepet har vært effektfullt, og mener ikke det gjør noe at alle ikke skjønner det med en gang. Det går jo for eksempel ikke an å trykke på varslene, så de blir ikke lurt så veldig lenge.

– En girl power-sak

Noe annet som ble viktig for Adresseavisen-journalistene var hvordan de framstilte dem som hadde blitt utsatt for stalkeren Christopher. Dette skulle ikke være en sak der de ville bli sett på som ofre, noen det var synd på.

Journalist Elise Rønningen forteller at dette også var noe de formidlet til de fire kvinnene som forteller sin historie i «Forfulgt».

Flere av kvinnene trakk seg i løpet av prosessen, før de ombestemte seg igjen. Journalistene prøvde å betrygge kildene, men det var ikke en enkel jobb når prosjektet ble satt på vent da koronaviruset endret prioriteringene i Adresseavisen-redaksjonen.

– Jeg tror vi sikkert har drukket 20 kopper kaffe med en av kvinnene, for å se henne i øynene og fortelle hva vi gjør, hvor langt vi har kommet og at dette går bra, sier Elise Rønningen (t.v). Her sammen med Toini Thanem i innspurten av saken.

Rønningen forteller at de likevel prøvde å holde kontakten med kvinnene som i flere år hadde blitt stalket av Christopher.

– Vi brukte mye tid på å få dem til å stole på oss og på at saken ville bli bra, og få dem til å skjønne at de er tøffe hvis de står fram. Denne saken skulle aldri bli en «se på meg, det er så synd på meg»-sak, men en girl power-sak, sier Rønningen, og legger til:

– Dette er en sak om fire kvinner som tar opp kampen med en mann som sitter langt borte og har full kontroll over hva han holder på med.

Ville unngå offerrolle

Mye av det visuelle uttrykket er preget av skjermdumper, fargepaletten til Instagram og push-varslene. I tillegg til portrettfotografier av de fire kvinnene, som fotograf Therese Alice Sanne har tatt.

– Det er viktig som fotograf å holde samme høyde som personen jeg tar bilde av. Både for å få den rette kontakten og for at de som ser på bildet ikke skal se ned på personen, sier Sanne. Her er hennes portrettfoto av Julie Mariell Meyer, som har blitt trakassert av Christopher.

– Når jeg skal ta bilde av noen som har blitt utsatt for noe, og som av andre lett kan bli plassert i en offerrolle, er det enda viktigere for meg ikke å gjøre det. For å være rettferdig overfor personen som blir fotografert. Man er jo mer enn det man har blitt utsatt for, sier Sanne.

Hun mener det er viktig å vise styrken de har, men også å hente fram noe «ekte» i dem hun fotograferer. Det siste er en utfordring når man fotograferer en generasjon som er vant til å ta bilder og framstille seg selv i sosiale medier, forteller hun.

– Noen måtte vi ta bilder av flere ganger, og de fikk godkjenne bildene. Det er ikke noe vi vanligvis gjør, men i noen saker er det med på å gjøre kilden trygg, at de har litt kontroll og vet at det blir bra, sier fotografen.

– For meg er det viktig å ha god nok tid for å kunne ta et godt bilde, sånn at personen slapper av, sier Sanne.

Viser hvordan stalkeren ser dem

Når leseren kommer til et av disse portrettbildene, dukker det også opp et lite bilde av kvinnenes profilbilde og brukernavn på Instagram.

For Jonas Nilsson ville vise kontrasten mellom portrettbildene og kvinnenes egne bilder på Instagram. Han ville vise hvordan stalkeren ser dem: gjennom sosiale medier.

– Det var også viktig å få fram koblinga mellom det ekte mennesket og den digitale personen. De ser jo ikke likedan ut på Thereses portrettbilder og deres egne profilbilder, der de kanskje har tatt et bilde av seg selv med et innøvd smil fra en fin vinkel, sier Nilsson.

Hjelp av dickpic-video

Adresseavisens sak om stalkeren Christoffer er en jakt på ham. En stor utfordring har derfor vært at de ikke har fått ham i tale, forteller Toini Thanem.

– Vi har på en måte stalka stalkeren, sier hun.

Politiet hadde også etterforska saken, basert på anmeldelse fra den ene kvinnen Adresseavisen har intervjuet. Saken ble henlagt fordi de fant ut at personen befant seg i utlandet.

Journalistene fikk innsyn i etterforskningsmaterialet, og dermed tilgang på mange skjermdumper og geolokasjonsdata. Sammen med informasjon fra de mange kvinnene journalistene har vært i kontakt med, og egne undersøkelser, tror de at de har funnet ut akkurat hvilken leilighet Christopher bor i.

Han holder til i bydelen Queens i New York i USA. Det var blant annet flisene på badet som avslørte ham. Thanem og Rønningen så på en såkalt dickpic-video som Christopher hadde sendt til en av kvinnene journalistene har vært i kontakt med.

De fant de samme flisene i en leilighet på en amerikansk nettside for boligutleie. Eieren har samme navn som Christopher har oppgitt til en av kvinnene at hans far heter.

Dette hjalp uansett ikke journalistene i å nå ham. De prøvde utallige telefonnumre og kontoer på sosiale medier. Han svarte én gang, men nekta for at han er stalkeren. De fikk heller ikke svar fra politiet i New York.

I en annen tid ville de kanskje dratt til Queens og banka på døra.

Toppbildet i saken viser en anonymisert versjon av en selfie Christopher har tatt. Flere ruter er blant annet byttet ut med bilder av kvinnene og et dick-pic han har sendt fra seg. – Det gøy å oppsummere mye av saken i toppbildet uten å si det med ord, sier Nilsson.

For ordens skyld, journalist Guro Flaarønning var ansatt som sommervikar i Adresseavisen i 2015, 2016 og 2017, og har i den perioden vært kollega med Jonas Nilsson.

Powered by Labrador CMS