MORGENRUTINEN:
Mariann Dybdal vil slå et slag for hverdags-fotojournalistikken

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Mariann Dybdahl er fotojournalist i Adresseavisen.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Bare te. Har aldri likt kaffe, selv om jeg har vært på nippet til å ty til kaffens koffein-virkning. Det skjedde under reportasjereise på Tour de ski med Birger Løfaldli i 2013. Alle som har jobbet i nærheten av Løfaldli, skjønner nok arbeidstrykket jeg sikter til.

– Hva har du på nattbordet?

– Barnebøkene til ungene

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Om det har kommet nyhetsvarsler i løpet av natta, sjekker jeg de. Deretter er det Politisk kvarter i bilen til jobb. Så tar jeg resten når jeg kommer på jobb.

– Hvilket bilde skulle du ønske du så på trykk i dag?

– Ett av mine sterkeste bilder jeg tok i fjor, som vi etter veldig mange etiske diskusjoner endte opp med å ikke kunne publisere...

– Hvor leter du etter gode saker?

– På egne prosjekter må jeg ta utgangspunkt i noe som jeg er nysgjerrig på. Og jeg har alltid hatt en tiltrekning mot institusjoner, i ordets vide begrep. Den fantastiske muligheten vi har til å få lov til å fortelle fra de lukkede arenaene, det er en stor drivkraft for meg.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å portrettere og hvorfor?

– Alle typer hverdagsmennesker. Å møte og dokumentere folk gjerne i distriktene, er det mest spennende for meg.

– Hva er din viktigste egenskap som fotograf, og hvordan bruker du den?

– Jeg er ikke redd for å gå inn i prosjekter som i utgangspunktet kan virke vanskelige å få til.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben som fotograf?

– Oi, her er det jo mye å ta av, og vanskelig å velge ut én ting. Det er oftest de sterkeste møtene med mennesker som setter seg. Som da journalist Kjerstin Rabås og jeg var på Lesvos i 2015 for å rapportere om flyktningestrømmen til Europa. Det nærmet seg midnatt, og vi hadde tatt plass ved en bukt som vi hadde blitt fortalt at det kunne komme inn gummibåter overfylte av flyktninger i.

– Det var et totalt mørke og langt fra bebyggelse. Vi hadde sittet og ventet en stund, og jeg var i gang med å synge en nattasang som jeg pleier å synge for barna mine. Den går sånn «Her sitter vi og ror i vår lille båt. Sjøen er stor, veldig stor, og det kommer bølger».

– Midt i sangen hører vi plutselig mange høylytte stemmer. En sort gummibåt hadde kommet helt lydløst inn til land. De rundt 50 menneskene i båten var gjennomvåte og kalde, også de ti barna ombord. Den minste ombord var to måneder gamle Athena. Hun var nedkjølt og det skummet hvitt ut av munnen hennes.

– Jeg synger fortsatt denne sangen for mine barn. Men etter denne hendelsen har den naturlig nok en dypere mening.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Mine nærmeste kollegaer i fotoavdelingen i Adresseavisen er de som inspirerer meg mest i hverdagen. I en regionavis er vi avhengig av å kunne jobbe allsidig. Og hos oss jobber vi veldig mye sport, de jeg jobber sammen med leverer på høyt nivå. Da blir det naturlig at vi streker oss etter hverandre – dét på alle stoffområder selvfølgelig. Derfor vil jeg slå et slag for hverdags-fotojournalistikken.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Trenden som dessverre har var en stund, at vi nøyer oss kildebilder isteden for å dra ut og gjøre reportasjen saken faktisk handler om. Her har vi fotografer også et stort ansvar.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Det er nok en gjenganger i denne spalten; frustrasjonen over at redaksjonene ikke ansetter dyktige, talentfulle og unge fotojournalister. I min egen avdeling, har vi per i dag en gjennomsnittsalder på 49 år og en begredelig kjønnsbalanse. Noe som dessverre er ganske lik situasjonen i de fleste fotoavdelingene i andre mediehus.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– I Danmark står det akkurat nå en utstilling som viser «selfier» tatt av Danmarks 33 beste portrettfotografer. Jeg har ikke sett utstillinga, kun Politikens sak med et utvalg av bildene. Og her stoppet jeg opp ved Ditte Haarløv Johnsen sitt selvportrett. Det viser en baby som dier og hennes mann ligger i fotografens skritt. Nær og direkte selfie der altså, med åpning for en større fortolkning.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– Der er jeg ganske flink, er det ferie og fri, så kan jeg legge fra meg mobilen. Og ofte går mobilen tom for strøm når jeg er i det moduset, og da kan den ligge urørt et døgn.

– Når logger du av for kvelden?

– Det varierer veldig, kommer an på hvor mye nattevåk det var natta i forveien, det.