Det er kaldt, det er vinter, og det er ennå halvannen måned til vi sitter på Litteraturhuset og bivåner utdelingen av Årets bilde.
Heldigvis har vi fått litt temperaturstigning rundt fotojournalistikken. Det varmer.
For litt siden etterlyste jeg i Medier24 det visuelle vokabularet i blant oss. Med VG-fotografen Tore Kristiansens kritikk av jury-utvalget i Årets bilde kan vi starte en høyst nødvendig og etterlengtet diskurs om hva fotojournalistikken kan være.
Kristiansen savner en skrivende autoritet i juryrommet. Hvis jeg forstår ham rett, ønsker han at papiravisens daglige formuttrykk skal veie tyngre. Det har vi andre priser for.
Tekst styrer, dessverre
Å hevde at jury-ensemblet ikke har kompetanse til vurdere nyhetsjangeren er en skivebom. De er alle prisvinnende fotojournalister med solid erfaring fra redaksjoner i inn- og utland, med journalistisk evne til å sette seg inn i et norsk samfunnsbilde.
Om jeg ønsker meg noe er det at nyhets- og fotosjefer kommer tydeligere på banen for å reflektere over prioriteringene vi gjør med den visuelle journalistikken
Det stemmer dessverre at det tekstlige styrer det meste av nyhetsproduksjonen vår. Det er naturlig. Mangelen på det som tradisjonelt er samlet under det litt kleine engelske begrepet «spot news» – hendelser som skjer der og da – har ført oss inn i en tilstand hvor fotojournalisten ikke vet helt hva hen skal gjøre med arbeidstiden sin. At «Rørleggere med smarttelefoner» har overtatt mye av hendelsesdokumentasjonen er et resultat av tiden vi lever i, som blir ekstra synlig i Årets bilde.
Om jeg ønsker meg noe er det at nyhets- og fotosjefer kommer tydeligere på banen for å reflektere over prioriteringene vi gjør med den visuelle journalistikken – hvis vi kan prøve definere et litt mer konkret mål, enn at vi skal ferske bilder uansett hva. Så er det kanskje rom og mulighet for at den brokete veien inn i framtiden, blir litt lettere å gå på. Det er en grunn til at nesten alle Årets bilde-juryer i nyere tid har følt på et ønske om å kritisere det som kommer inn i kategorien.
Her er noen stikkord som de syv siste juryene har uttalt om nyhetsfotografiet:
2011: Savn av nyanser og bredde
2012: Savn av variasjon og fortelling
2013: Savn av gjennomarbeidete serier og enkeltbilder
2014: Hele dagspressen er nedprioritert
2015: Tid blir nedprioritert, og en økende “portrettifisering” av nyhetsbildet
2016: Nyhetsfotografiet er et forsømt kapittel. Må vi endre navnet på nyhetsbilder?
2017: Nok politikere, hvor er alle menneskehistoriene?
Hvordan har vi endt opp her? Først og fremst, la oss forstå hva Årets Bilde-kåringen er.
La heller kampen om spaltefyllet sette fyr på din personlige motivasjon, for å skape noe bedre enn kollegaen i konkurrerende avis.
Fyr opp personlig motivasjon
Det er et utvalg bilder som skal representere det ypperste av det deltagerne har sendt inn. Det er altså oss, fotojournalistene som legger fram hvilket innhold vi skal vurderes på.
Prisutdelinger som plattform, er ikke vide nok til å vise et tverrsnitt av hva alle norske fotojournalister produserer i løpet av ett år. Det er heller ikke det Årets bilde skal være. Vi kan ikke sitte 37,5 timer på Litteraturhuset heller.
Hjelp så kjedelig det hadde vært med en egen pressekonferanse-kategori! La heller kampen om spaltefyllet sette fyr på din personlige motivasjon, for å skape noe bedre enn kollegaen i konkurrerende avis. Jeg synes nesten litt synd på jurymedlemmene når jeg tenker på hvor mange bilder av Per Sandberg, Knut Arild Hareide og diverse folk i nærheten av Helge Ingstad de måtte bla igjennom.
For ordens skyld, jeg sendte selv en haug med bilder av den tidligere Krf-lederen, jeg ser heller mitt manglende navn på nominasjonslisten som en oppfordring til å tenke annerledes. Det burde vi alle.
At juryen i år har fått tilsendt bildene i forkant med medfølgende metadata, er et steg i riktig retning. Når de hopper inn i den vanskelige oppgaven som er å bygge og utfordre vår kollektive hukommelse, er de bedre rustet til å diskutere materialet de skal vurdere.
Kanskje i fremtiden vil vi få juryeringer direktesendt på nett, slik som i konkurransen Picture of the Year International. Det vil bare bidra til at vi forstår fotojournalistikken bedre, i hvert fall hva som rører seg inne i tankene til eventuelle jurymedlemmer.
Ikke minst vil det være med på å bringe fotojournalistikken tilbake i prioriteringslisten.
Et multiplum av virkemidler
I kommentaren min i Medier24 savnet jeg det visuelle vokabularet. Det jeg kom til å tenke på var at ord og bilder, uansett hvor mektige de iblant er, ikke bør destilleres ned til en glose-liste vi enkelt kan følge. Årets bilde er Årets bilde, ikke Årets adjektiv.
Når vi går kappgang etter pressemeldinger og konferanser forringer det evnen vår til å fortelle og forklare hva som skjer. Det vanner ut det utskjelte ordet - samfunnsoppdraget.
Språket vårt består av et multiplum virkemidler. Nå lurer jeg på hvilket språk vi snakker. Nærmere og kanskje mer presist og pompøst – vårt billedspråk. I det daglige nyhetsjaget for å få artikler som treffer, blir vi bleke kopier av samtiden vår. Vi strekker oss mot himmelen og vi snakker ganske likt. Vi hadde nok hatt godt av litt babbel i dagspressen. Dónde está el fotoperiodismo?
Journalistikk er prioriteringer. Uansett om det er brødtekst eller visuell historiefortelling.
Prioriterte fortellinger
Når vi går kappgang etter pressemeldinger og konferanser forringer det evnen vår til å fortelle og forklare hva som skjer. Det vanner ut det utskjelte ordet - samfunnsoppdraget. Det vi også må forstå er at bilder på blekk og cellulose er noe annet enn bilder på en skjerm i et jury-rom.
Jeg tror og håper at vinnerne i årets nyhetskategori er prioriterte fortellinger. Det trenger ikke å være et problem at rørleggere tar bilder av husbranner, det gir oss bare anledning til å fortelle andre historier.
I kraft av at vi arbeider i et fritt marked, tar det ikke langt tid før vi assimileres for å overleve. Å jobbe i mediebransjen føles iblant som evig travers uten sikring. Faller du, faller du hardt. Prioritert kompromissløshet tar tid å selge. Men før vi kan ta inn over oss hvilket billedspråk eller form vi forteller med. Har vi en viktig jobb med å se nærmere på hva innholdet faktisk er og hvorfor vi gjør det slik.
Det er bra at Kristiansen snakker. Kanskje hvis vi fortsetter å drodle, slik som jeg opplever vi gjør nå: kan vi virkelig leve opp til at pressen er historiens kladdebok. Vi har et kollektiv ansvar å utforme stillingsbeskrivelsen vår.
La oss finne nyhetene, ikke bli innkalt til dem.
