Kay Stenshjemmet er klar til å la humla suse

Kay Stenshjemmet (61) henter opp et bilde han tok tidligere på dagen. En humle mesker seg på en blomst, tatt i forbindelse med en aksjon for humlevennlig beplantning i norske kommuner. Nå er han selv klar for et forhåpentlig sorgløst og bekymringsfritt liv som pensjonist.

Det har vært et langdistanseløp i Romerikes Blad for den tidligere skøytestjernen, som befinner seg helt på slutten av oppløpssiden. Siste arbeidsdag i juni går han i mål på 33,3. Et tredels århundre i RBs fotoavdeling. Nå venter først ferie og deretter er det ut i Avtalefestet førtidspensjon når han har rundet 62 i august.

Stenshjemmet akter ikke å sprekke på sisterunden, slik det hendte at han gjorde under de lengste løpene på skøytebanen. Blant annet under VM på Bislett i 1981, der han tapte VM-tittelen til Amund Sjøbrend etter kollaps på siste runde av 10.000-meteren. Han kom i mål seks hundredels sekund for seint til å ta tittelen.

Foran og bak kameraet

Stenshjemmet har lang fartstid både foran og bak kameraet, som skøytestjerne i verdensklasse og senere som fotograf i sin egen lokalavis på hjemstedet Lillestrøm.

– Jeg så hvordan pressefotografene jobbet og det sporet meg nok litt til å velge dette yrket da skøytekarrieren var over, sier den kommende pensjonisten.

Han har trivdes svært godt i presseyrket, men er slett ikke lei seg for at det kun er dager igjen.

– Jeg har gått og ventet på dette i to års tid. Det gjensto 41 månedslønninger da jeg startet å telle ned, men nå er det kun én igjen, smiler han.

Fotografkollega Tom Gustavsen kommer forbi og erklærer at det blir trist å miste Stenshjemmet.

– Vi har jobbet sammen i 22 år. Jeg kommer til å savne Kay, sier han.

Levende legende

Stenshjemmets sjef, ansvarlig redaktør Magne Storedal, poengterer at det er en levende legende på Romerike som nå forlater redaksjonen.

– Han har i løpet av de 33 årene og tre måneder som ansatt i RB, dokumentert utrolig mange hendelser og møtt utrolig mange mennesker.  I all sin framferd har han vært en viktig ambassadør for Romerikes Blad.  Selv i dag, 34 år etter at han sluttet som skøyteløper, er hans fortid på isen, kombinert med hans direkte, joviale vesen, en svært viktig døråpner. Kildene opplever ikke at de har møtt en fotograf, men selveste Kay Stenshjemmet.

Romerikes Blad har vært gjennom omfattende nedbemanningsrunder de siste årene. Bare i fjor forsvant ti kolleger ut redaksjonsdøra.

– Det stopper nok ikke der, og det er avklart at min jobb ikke blir ikke erstattet, forteller den mangeårige fotografen.

Dermed er fotoavdelingen i RB nede i tre årsverk den dagen Stenshjemmet vinker farvel.

Gavepensjon

Han er godt fornøyd med å trekke seg tilbake fra yrket. Både fordi han er sikret gavepensjon fram til han fyller 67 om fem år, og fordi teknologien er blitt såpass krevende.

– Da min kollega Thor Fremmerlid nylig dro fram iPaden og komponerte bakgrunnsmusikk til et videoinnslag, så tenkte jeg at nå er det egentlig greit at jeg avslutter.

Det er blitt gradvis mer videoproduksjon på fotografene i RB, slik tilfellet er andre steder i mediebransjen. Stenshjemmet forteller at han selv har jobbet mer konsentrert med videoinnslag de siste to-tre årene.

– Det føltes ikke komfortabelt for meg å gå rett fra stillkamera til videokamera. Man må få det litt inn i fingrene når du skal redigere. Det tar lang tid, men vi har fått en mal og det har passet meg å lage innslag på maksimalt halvannet til to minutter. Jeg bruker normalt en halv time til tre kvarter, maks en time, på en slik video.

Mye å lære

– Liker du videoformatet?

– Ja, det må jeg si. Det er veldig annerledes, men også spennende, sier Stenshjemmet og drar en anekdote fra den gang han var ekspertkommentator for NRK under OL i Albertville i 1992. Da ble han fortalt at det tok en time å produsere ett minutt ferdig redigert tv-innslag.

– Så ille er det ikke her, selv om vi gjør jobben alene. Men plutselig er det et nytt videoverktøy som skal læres, og slikt tar lenger tid for meg enn for en som kommer rett fra skolen. Så jeg har holdt fast på et tidligere program, mens de andre er over på et nyere. Jeg synes det var greit å holde på med det jeg kunne nå på slutten.

Møtte kongen

Stenshjemmet synes det har vært en utfordring å ta både stillbilder og video når han er ute på jobb. Begge deler må gjøres samtidig, for man kan ikke forvente at intervjuobjektene stiller opp nok en gang for å gjøre videoopptak.

– I går var kongen på shippingmessa her på Lillestrøm. Skal du ta både video og bilder av slike begivenheter så må man enten være to eller bestemme seg for å gjøre bare det ene. Du skal være veldig heldig hvis du får til begge ting, mener fotografen.

Han nærmest fnyser av en antydning om at man kan hente stillbilder fra videoopptaket. Det er ikke en tilfredsstillende løsning, mener han.

Mørkeromsarbeider

Det var først etter at den langvarige og suksessrike skøytekarrieren var over at Stenshjemmet satset på fotografyrket. Han ble ansatt som mørkeromsassistent i RB i 1982.

– Jeg sluttet en måned tidligere enn jeg skulle på fotolinja ved Strømmen videregående skole, fordi jeg var heldig og fikk en ledig mørkeromsjobb her.

Fra før hadde Stenshjemmet yrkesskole og fagbrev som maskindreier, noe han jobbet med i seks år i kombinasjon med skøytekarrieren.

– Men etter at jeg gikk rundt og rundt og ble hugæren og sirkushest, så kunne jeg ikke tenke meg å gå inn på et verksted igjen. Derfor begynte jeg på skolen igjen og tok bare fotofagene, for det andre hadde jeg fra før. I løpet av det skoleåret kjørte jeg drosje på si for å tjene noen penger.

Mørkeromsarbeider Stenshjemmet fikk gradvis prøve seg som pressefotograf i RB. Både i og etter arbeidstid, samt i helgene.

– Hvis du fikk lov til å dekke fotballkamper, så var du forfremmet, forteller han og henter fram minner fra noen tiår tilbake i tid.

Ekstrajobbing, frilansing og sommervikariater førte til fast ansettelse på fotoavdelingen i 1987. Der ble Stenshjemmet.

– Godt øye

Redaktør Storedal har mer å si om sin avtroppende fotograf:

– Faglig sett er han svært dyktig med et veldig godt øye for billedkomposisjon samtidig som han aldri tar et uskarpt bilde. Da jeg kom til Romerikes Blad, lovte han meg at han skulle fullføre sisterunden uten sprekk. Det var jo hans akilles på 10.000-meteren. Noe ordholdne Kay Stenshjemmet selvfølgelig har gjort. I RB har han holdt helt til mål og vel så det.

Uka før han blir pensjonist skal Stenshjemmet på tur til Tønsberg med to av de andre S-ene fra 70-tallet, Amund Sjøbrend og Sten Stensen, for å delta på et juniorløft for jenter i regi av Norges Skøyteforbund. Men de tidligere konkurrentene og vennene har i dag kun sporadisk kontakt, forteller han.

Finnmark-tur

Stenshjemmet har ingen planer om å sette seg passiv til som pensjonist. Det første han skal gjøre når han slutter seg til pensjonistenes rekker i sommer er å reise til Finnmark sammen med journalistkollega Trond Henriksen, som også slutter i RB i høst. Henriksen har lagt ned mye arbeid med å restaurere et hus på sine opprinnelige hjemtrakter.

– Der skal vi være en uke og fiske og sykle rundt. Så flytter jeg på hytta, der jeg har planer om å bygge et anneks. Leiligheten på Kjeller har jeg solgt.

– Hvordan vil du karakterisere tiden din i RB?

– Det har ikke vært en dag som har vært lik, fra svarthvitt-tiden til nå. Det er det som er fint med dette yrket. Jeg treffer nye mennesker hver eneste dag. Det er derfor jeg liker jobben min, som jeg pleier å si til skoleklasser som kommer på besøk hit. Det er variert, kan man si. Alt fra basarbarn til kongen, og alt har vært like moro.

Omstillinger

– Hva tenker du om medienes framtid, nå på tampen av din egen karriere?

– Det handler ikke om meg, men jeg synes det er synd at jobben min blir borte. Journalistene må i større og større grad ta bildene sine selv, mens fotografene må levere ferdige pakker med bilder, video og tekst.

– Så det er ikke fristende å være med videre på en slik utvikling?

– Jo, hvis jeg hadde vært 30 år. Men har jeg talt ned lenge og har i realiteten sluttet. Jeg har vært heldig og hatt en jævlig fin arbeidsplass, men jeg har også vært med på mange omstillinger på godt og vondt. Fra fullformat til tabloid, og fra kveldsavis til morgenavis.

– Hva slags forhold hadde du til mediene da du var en av de fire S-ene?

– Det var moro å være på trykk i avisene, spesielt i de første årene. I seniorårene var vi jo egentlig aldri hjemme og fikk med oss mediedekningen! Vi trengte mediene, og mediene trengte oss. Vi var på fornavn med en del av de faste journalistene og fotografene, som VGs Åge Dalby, Tom Marthinsen i Dagbladet og Ragnar Larsen i Aftenposten. Den gangen fikk de slippe inn i garderoben vår. Slikt er det slutt på nå i fotballen og toppidretten.