Dekning av kriser krever tid, kunnskap og støtte

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Denne uka vil Flyktningehjelpen lansere sitt regnskap over «glemte kriser» og diskutere hvorfor det er slik på Pressens hus, samtidig spør Jon Frydenborg i Journalisten hvorfor norske medier, gitt den gode innsatsen i å dekke krigen i Ukraina, ikke er tilstede i andre kriser.

Vel, jeg er, og jeg mener svaret på dette er sammensatt, og skyldes forhold både hos oss sjøl, og forhold vi har mindre kontroll over. Forrige uke var jeg nemlig i Bor i Sør-Sudan, som er i ferd med å skifte farge fra oransje til rødt på sultkartet til Verdens matvarefond (WFP).

I Bor og over store deler av Sør-Sudan har WFP varslet kutt i matutdeling på tross av dette. Det mangler rett og slett penger, og vilje fra donorenes side.

Dyrt, vanskelig og farlig

Årsaken til at ikke flere journalister reiser hit er altså sammensatte; det er dyrt, vanskelig og farlig å reise i mange av de områdene som er nevnt i Frydenborgs innlegg og i Flyktningehjelpens rapport.

Det kreves kunnskap, tid og tålmodighet. Det krever evne til å navigere lokale myndigheter med en grunnleggende mistro mot journalistikk og dels også det internasjonale samfunn. Dette er reportasjer som ikke er gjort på ei uke, og muligheten for å sende hjem in-real-time, er begrensa. Dyrt og tidkrevende altså, uten at sakene er garantert «å fly» i sosiale medier eller bli noe av i det hele tatt.

Jeg er altså i Sør-Sudan, som har vært preget av en svært brutal konflikt siden 2013 og hvor det er anslått at tre fjerdedeler av befolkningen i år vil trenge humanitær assistanse. Prosessen for å ta seg til Bor kan illustrere en del av utfodringene man møter:

For å reise inn i landet, trenger en journalist forhåndsgodkjenning fra «media authority» før man søker visum. Søknad om godkjenning må leveres in persona av en stedfortreder i Juba. Når godkjenning foreligger, skal denne vedlegges visumsøknad. Får man visum må man så ved ankomst oppsøke «media authority» og få pressekort. Deretter må man søke oppholdstillatelse.

Når alt dette er i orden er det lov å snakke med folk, og bruke utstyr man har klarert. I mitt tilfelle et systemkamera med to linser.

Men så vil man jo gjerne ut av hovedstaden da, og da må man, ved hjelp av en humanitær aktør, få klarsignal fra kommisjonen som regulerer de internasjonale organisasjonenes aktivitet, og man må «bestille» flybillett hos Unhas, som er flyselskapet til WFP. Landeveiskjøring frarådes på det absolutt mest bestemte.

Jeg vil jo gjerne også ha med mitt lille kamera på tur, det krever spesialtillatelse.

På reisedag (etter å ha ventet på at byråkrati og regn skal gi seg) må man før flyet går sånn rundt åtte om morgenen, oppsøke både sikkerhetsmyndigheter og politi for å få stempel på alle nødvendige dokumenter. Lurt å ha minst fire kopier av alt, for de vil gjerne ha kopi på tre kontorer man skal gjennom før innskjekk.

Ved innskjekk skal alle stempler være på plass, samt lokalt pressekort. Om været tillater det kan du nå fly, turen går i lav høyde og varer rundt 25 minutter.

Sju arbeidsdager til Bor

Å ta seg til Bor, et av de stedene hvor man nå forventer at barn vil begynne å dø av underernæring, tok altså rundt sju arbeidsdager i Juba, ikke medregnet arbeidsdager før avreise fra Oslo.

Det skal sies at jeg i dette eksemplet har vært heldig, selv nasjonale sikkerhetsmyndigheter smilte og ønska meg god tur, selv om sola knapt var oppe. Og jeg har sjølsagt ikke betalt noen lommepenger, det skal vi ikke gjøre.

Det er lignende vanskeligheter i andre land som vil bli nevnt i denne debatten. I tillegg kommer ubehag med å jobbe i krigs- og katastrofeområde, ofte i intens varme, uten tilgang på gode sanitære forhold eller mat man er vant med.

Jeg har altså noen oppfordringer, for å gjøre dette lettere for oss som allikevel utsetter oss for dette, fordi vi mener det er verdt det:

Først, til redaktører og mellomledere:

• Anerkjenn at dette er en type journalistikk som trenger tid, kunnskap og støtte. Og at noen følger med over tid.
• Frilansere, som er de som ofte gjør dette, kan ikke utføre mirakler til spottpris. Vær tydelig i kommunikasjon med frilanserne, både i forhold til forventninger og hva som kan betales. Noen ganger (ganske ofte) må planen endres på bakken, det er lov å ombestemme seg som redaktør og si nei til materiale, men vær klar over at det ligger en stor økonomisk risiko hos frilanseren, og ta hensyn til det. Et tvert nei til å jobbe videre med annet materiale, er en tung beskjed å få.

Til de humanitære aktørene:

• Vær bevisst på rollen uavhengig journalistikk har, vi er ikke deres kommunikasjonsavdeling, men vi jobber gjerne med dere, og i mange områder er vi avhengig av deres støtte. Vi er klar over at det å stole på oss kan være utfordrende, men vi har altså ikke interesse av å sette deres forhold til eventuelle lokale myndigheter i fare. Kort sagt, stol på oss
• Ikke underby oss som frilansere ved å pumpe ut «gratisstoff» fra områder vi faktisk kan ta oss til. Intensjonen med å sende egne fotografer og kommunikasjonsfolk til kriseområder er god, men kan skape en «skjevhet» i markedet, der uavhengig journalistikk er skadelidende.

Til mine kolleger:

• Sult er ikke en naturkatastrofe i vår tid. Sult, som på Afrikas horn, skyldes konflikt, dårlig styresett, korrupsjon, og, i verste fall en villet politikk for å drive vekk folk. På Afrikas horn kommer altså tørke og flom i tillegg. Tendensen med tørke i noen områder og flom i andre er forøvrig tiltagende, og skyldes klimaendringer. Som jo også er menneskeskapt. Dette er kontekst, og kontekst er konge. For å forstå den må vi som journalister sette av tid og opparbeide oss kunnskap.
• Summa: Dette er ikke reportasjereiser gjort på ei uke, kjemp for tida di.

Til presse organisasjoner og norske myndigheter:

• Slåss for oss. Si tydelig fra til myndigheter som forsøker å stoppe oss fra å reise til og rapportere i kriserammede områder. Protester mot forhåndsgodkjenning av pressefolk og annet byråkrati som er lagt i veien for oss.
• Fordøm trakassering, trusler og fysiske angrep på våre lokale kolleger, og oss, alltid.

LES OGSÅ:

Derfor må vi tørre å utelate den norske knaggen