Fortsatt i hottentott-land?
I februar i år ble to nye tv-kanaler presentert i Brasil og USA. «The Africa Channel» i USA og «TV da Gente» (Vår tv) i Brasil. Begge kanalene har én målsetting: Å vise at Afrika er mer enn krig, sult, nød og elendighet.
«TV da Gente» er den første kanalen med Afrika-fokus i et land der over halvparten av de hundre og åtti millioner innbyggerne er etterkommere av slaver fra Angola og Mosambik. I USA samarbeider kanalen med Sør-Afrikas største medienettverk SABC, som leverer nyheter, ungdomsprogrammer, filmer og såpeserier fra Afrika.
Det er ikke snakk om å undervurdere alle de utfordringene Afrika står overfor, men å nyansere mediebildet for å få en riktigere fremstilling av kontinentet. Kanalene er et gigantisk steg i riktig retning i land der den svarte befolkningen trenger fornyet selvtillit.
Jeg mener ikke at Norge skal få sin egen tv-kanal som bare handler om Afrika. Riktignok er jeg fra kontinentet selv, men jeg skjønner at en ren Afrika-vinkling ville bli litt for snevert.
Men hvorfor må jeg ty til BBC for å få et tydeligere bilde av verden slik den egentlig ser ut? Og hvorfor må jeg svitsje til svensk tv når jeg vil høre innvandrere snakke om annet enn innvandringsspørsmål? Når skal Medie-Norge løfte blikket og begynne å ta hele den norske befolkningen på alvor?
Det er ingen tvil om medias makt til å påvirke våre forestillinger om verden rundt oss. Som norsk afrikaner følger jeg med på hvordan Afrika blir portrettert i norske medier og det er sjelden positiv lesning. Dette gjelder også andre grupperinger.
Sosiolog Sharam Alghasi sa det så treffende:
«TV 2 skulle fortelle litt om Mexico og litt om Iran. Og så handler reportasjen om hvor lidenskapelige meksikanerne er i forhold til fotball, mens reportasjen om iranerne viser en gruppe av mennesker som sitter ved gravene og gråter. Tv-teamet går rett til der det har vært jordskjelv. Den måten å beskrive iranerne på, vekker store emosjoner blant iranerne».
Også var det Tommy Sharif da. Snakk om medienes julebord. VG, Redaksjon EN og Skavlan var på pletten alle sammen for å vise frem den vellykkede rike pakistaneren.
Tommy Sharif er smart. Han vet akkurat hva han skal si for å få oppmerksomhet fra norske journalister. I beste sendetid legger han ut om late innvandrere og snille nordmenn mens han i en bisetning nevner at han måtte skifte navn for å bli godtatt og det kan jo hende at noen har opplevd rasisme, men glem alt det der. Brett opp ermene og spa i din egen jord. Slutt å klage.
Han vet å markedsføre seg med Frp-språket som våpen. Og Viggo Johansen i Redaksjon EN stotrer i vei med spørsmål som: Vil de ikke? Gidder de ikke? De er altså da denne udefinerbare innvandrermassen.
Og har ikke mediene i denne Tommy dekkonge-manien røpet seg selv? Det er som om de har havnet i en hengemyr hvor de ikke helt vet hva de skal gjøre med den multikulturelle virkeligheten.
Hvor mange seminarer har ikke jeg vært på hvor medienes rolle i det flerkulturelle Norge har vært diskutert. Hvor lenge har ikke Oslo Journalistklubb jobbet for å rekruttere flere med minoritetsbakgrunn til journalistutdanningen. Hvor mange arbeidstimer er ikke lagt ned i NRK hvor det snakkes om hvordan journalistikk om det flerkulturelle Norge best kan presenteres på statskanalen.
Tidligere kultursjef Turid Birkeland følte at dette var noe av det hun hadde lyktes minst med i sin periode som sjef. Hun var imidlertid med på å ansette Nita Kapoor, men de store forandringene har ikke skjedd og det kan vel kanskje ikke forventes heller. Jeg tro ikke det var Anne Aasheim sin drøm at de flerkulturelle temaene skulle havne i et system som har stagnert for lenge siden.
Etnisk norske journalister har like mye ansvar for å tilegne seg mer kompetanse på det flerkulturelle feltet som journalister med minoritetsbakgrunn. Har VGs journalister gjort seg nytte av Kadafi Zaman sitt nettverk eller sitter de med skjegget i postkassa når han meldte sin avskjed og hoppet elegant over til TV 2?
Vi burde egentlig samle de multikulturelle troppene og lage en liten revolusjon. «TV da Gente» og «The Africa Channel» er kanskje ikke så langt unna virkeligheten som vi tror.
