Omdal i mørkerommet

Sven Egil Omdals spark til sine fotograferende kolleger vitner i beste fall om at det er lenge siden han har besøkt fotoavdelingen i sin egen avis. Ved å støtte utsagnet om at bildet av den flyvende bussen bare er å «skrøne litt», viser han liten forståelse for den daglige kampen alle fotografer kjemper for å levere gode ærlige bilder (og helst litt video og en kort tekst). Vi slåss hver eneste dag mot å gjøre jobber der vi på en eller annen måte “manipulerer”. 

Jeg synes det er postivt at Omdal setter spørsmålstegn ved konstruerte bilder. Men min erfaring er at det heller er redaktører og journalister enn fotografene selv som ønsker disse bildene. Personlig prøver jeg å vise leseren når jeg har «konstruert» et bilde. Gjerne ved at motivet ser i kamera. Jeg får vondt i magen hvis en politiker skal bruke en spade for min skyld. Det var ikke derfor jeg ville bli fotograf. Den følelsen tror jeg mange av mine kolleger deler.

Så klart det er paradoksalt å diskutere møkkabildet av mannen i bussen, men det er prinsipielt viktig at leserne er klar over at vi ikke «fjerner en sjenerende lyktestolpe». I andre land får fotografer sparken for sånt. I stormen av bilder man blir bombardert med hver dag, skal man vite at Aftenbladets bilder ikke er manipulerte. Å fjerne eller legge til elementer digitalt i ettertid handler ikke om det er uskyldig eller ei. Vi skal ikke gjøre det. Veien er kort fra lyktestolpe til rakett.

Vi ber kanskje Henrik Ingebrigtsen om å løpe, men som regel spør vi hva vedkommende skal gjøre i dag og blir med hvis vi får lov. Vi prøver å fortelle en historie og av og til forfører vi. Viser deler av en sannhet, men vi lyver ikke. Vi prøver også å vise leserne forskjellen mellom et reportasjebilde og et portrett. Dessverre må vi altfor ofte ut og fotografere en person fordi han/hun har sagt noe mer eller mindre lurt til en journalist. Kommer vi tilbake med «mann sitter bak skrivebord og ser i kamera», får vi spørsmål fra desken om vi ikke har noe med litt mer action eller noe med litt luft til førstesiden.

Når Hezbollah viste frem døde barn til fotografene, da gjorde de nettopp det. De viste frem døde barn. Så kan man stille mange spørsmål rundt det, men de viste ikke frem sovende barn. Etter å ha hørt et radiointervju med fotograf Erik Holand, virker det som han har fått frie tøyler over lang tid i en redaksjon så liten at ingen har tatt seg tid til å stille spørsmålstegn ved arbeidsmetodene hans.

Aftenbladet er ikke en sånn liten redaksjon og de har en stor fotoavdeling. Det må være flaut for dem at både Sven Egil Omdal og Line Noer Borrevik tror de jukser?

Når jeg skriver dette, sitter jeg i en mørk kjeller i Reykjavik. Jeg har brukt tre uker på å henge med islandsk ungdom for å fotografere dem til et stort europeisk fotoprosjekt. Jeg har veldig få bilder så langt. Kanskje et bilde per dag, kanskje færre. Jeg ber dem nemlig ikke om å gjøre ting. Jeg tilbringer tid, venter, og håper på at noe skjer. Noen ganger tar jeg portretter. Da ber jeg gjerne folk se ut vinduet eller se til venstre.

Jeg tror de fleste av Aftenbladets lesere kjenner igjen et portrett.

Vi er kanskje litt konservative teologer, men vi trenger at folk tror på oss. Det er derfor vi gidder. Da er det trist å ikke bli trodd av sine egne.