Mette Bugge går av med pensjon, men vil helst fortsette å jobbe: – Jeg har et kildenettverk av en annen verden

Det er siste arbeidsdag i Aftenpostens-redaksjonslokaler for Mette Bugge. Denne måneden har hun fylt 70 år, og går dermed av med pensjon etter en solid karriere og 44 år som sportsjournalist i avisen.

Hun kommer ned den gjennomsiktige heisen i Akersgata 55 ikledd en lang burgunder boblekåpe, og en elegant genser og lesebriller i samme farge.

– Vi setter oss bare i kantina her, sier hun til Journalisten og tilføyer at hun har litt dårlig tid siden hun snart skal møte ei venninne til lunsj.

Hun oser av energi mens hun snakker ivrig om den hektiske morgenen hun har hatt. Med små, raske skritt spaserer hun innover i lokalet, mens Journalisten småløper etter henne.

– Det er min siste lunsj i kantina her som fast ansatt i Aftenposten. Det er litt rart, sier Bugge.

På oppdrag verden rundt

Bugge har i løpet av karrieren dekket 13 olympiske leker og ett paralympisk lek, i tillegg til en haug med verdensmesterskap.

Hun har noen uker igjen før juleferien, men drar til Spania tidlig på morgendagen for å dekke verdensmesterskapet i håndball. Her skal hun være i nærmere tre uker.

– Det blir en stor tur og en fantastisk avslutning! Jeg kommer til å savne grådig å være ute på oppdrag.

– Hva slags saker skal du dekke i Spania?

– Mitt varemerke som journalist er å lage litt annerledes saker enn den typiske sportsjournalistikken. Jeg har funnet en slags nisje. Akkurat nå driver jeg å skrive en sak om det kritthvite landslaget i håndball, og om hvorfor vi ikke klarer å få en kvinne med en annen hudfarge på laget.

Hun forteller at det fortsatt finnes noen former for kjønnsdiskriminering i idretten, og at det for eksempel har vist seg å være vanskelig for mødre å komme tilbake i jobben etter å ha fått barn.

– Det kommer ofte kvinner til meg og sier at de aldri leser sporten, men at de leser mine saker. Det er veldig hyggelig, sier Bugge.

– Mange gode historier

Tidligere samme dag var Bugge gjest hos God Morgen Norge på TV 2, noe hun synes var fryktelig gøy.

– Jeg har mange gode historier, skjønner du, sier hun begeistret.

Hun forteller om hvordan hun fikk jobb i Aftenposten i 1977, etter å ha vært stipendiat i NRK i ett år. Den daværende sportsredaktøren hadde spurt henne på intervju om hvilken idrett hun var interessert i. Da svarte hun «motorsport, boksing og fotball».

– Jeg løy, for det stemte overhodet ikke, sier hun og lur.

Sannheten var at hun ikke kunne særlig om hverken boksing eller motorsport.

– Jeg var så redd for å være et kvinnelig alibi i en mannsdominert sportsredaksjon, så tenkte dermed at jeg måtte ta typiske mannsidretter.

Bugge endte opp med å få jobben, og måtte dekke alle tre idrettene. Men ikke utelukkende.

–Jeg har blitt kalt for den små-idretters mor fordi jeg begynte å interesse meg for mange andre idretter. Jeg oppdaget at gode historier trumfer alt, uansett om det er ridning, turn eller roing. Folk liker å få innblikk i utøvere de ikke er så godt kjente med.

– Hvordan finner du de gode historiene?

– Jeg ringer mye rundt for å etablere forhold med folk. Det finnes så mange gode historier der ute, svarer Bugge.

Flause på fotballkamp

Hun har dekket flere fotballkamper enn hun kan huske, og ikke alltid med mål om å gå i dybden på menneskelige historier.

– Her er en annen morsom historie fra min tid som journalist, sier Bugge lurt og forteller:

En gang skulle hun gi terningkast på 22 fotballspillere i tillegg til å dekke fotballkampen. Hun hadde hendene fulle idet hun så en mann hun kjente godt på tribunen. Hun visste han kunne mye om fotball, så hun spurte ham om å hjelpe henne med å sette opp «poeng» på spillerne under kampen. «Ja da», svarte ham, ifølge Bugge.

Etter kampen så hun etter ham, men han var ikke til å se.

– Jeg glemmer det aldri. Jeg satt der som et spørsmålstegn da jeg skulle sette karakter på alle, og endte opp med å dele ut treere og firere i hytt og pine. Det var siste gang jeg gjorde det, folk kan jo faktisk faget sitt i fotballbransjen, sier hun lattermild.

Gikk på husmorskole

Bugge har vært glad i idrett så lenge hun kan huske, og var allerede svært fysisk aktiv som barn, forteller hun. Som tenåring gikk hun på lengdeløpsskøyter da det fortsatt var uvanlig for jenter. Hun syklet i Sandefjord sykkelklubb, holdt på med turn i sju år, og etter hvert fotball.

– I tillegg har jeg spilt håndball hele livet, og gjør det fortsatt, uttaler hun og fortsetter å snakke ivrig om idretten før hun før går over på noe annet:

– Og så er jeg sikkert den eneste sportsjournalisten i Norge som har gått på husmorskole.

På husmorskole kunne kvinner lære seg husholdsfag og husarbeid, og det var moren som hadde anbefalt Bugge å gå der etter videregående.

– Hun ville ikke at jeg skulle bo i Oslo da jeg var kun 18 år gammel, fordi hun syntes storbyen var så farlig.

Bugge gikk på husmorskolen i et halvår før hun kom seg videre med studier, først på idrettskolen i Sønderborg, så på Universitetet i Oslo med historie, statsvitenskap, og sosiologi.

Ønsker ikke å gi seg

– Hva brenner du for i yrke ditt?

– Åh, jeg brenner for alt! Jeg elsker å være ute blant de aktive. Jeg elsker å prate med mennesker. Det gir meg så masse energi, sier hun entusiastisk.

– Når noen spør meg om jeg ikke blir sliten eller lei, så svarer jeg «Aldri!». Jeg føler meg oppegående, og det hjelper svært å få lov til å være ute og aktiv i arbeidslivet. Jeg egner meg ikke til å bruke sommeren til å ligge i hagen, for å si det slik.

Selv om Bugge ikke lenger skal være i full jobb i Aftenposten, har hun på ingen måter tenkt å gi seg. Hun planlegger å frilanse for Aftenposten og Aftenposten Historie, skrive flere bøker og holde foredrag rundt omkring i landet.

– Jeg skal gjøre veldig mye fremover. Jeg håper jeg lever veldig lenge.

Selv om hun nå vil ha mer tid til både barn og barnebarn, hadde Bugge foretrukket å fortsette og jobbe i mange år til. Hun mener seniorer som har et ønske om å jobbe, bør få lov til det.

Tidligere i år publiserte hun «Senior: Veien til et langt og lykkelig arbeidsliv», en bok som handler om hvorfor seniorer er verdifulle i arbeidslivet.

– Eldre mennesker kan være veldig motiverte. For meg er det å jobbe så meningsfylt! Du kan si det er litt flåsete, men jeg føler at jeg aldri har vært så god journalist som jeg er nå.

– Dessuten har jeg en erfaring, kompetanse, og et kildenettverk av en annen verden, sier hun usjenert.

Den siste lunsjen

Det begynner å nærme seg lunsjtid og flere medarbeidere har inntatt plass i kantinen.

– Jeg skal bare hente venninnen min, du kan bli med hvis du vil.

Bugge går mot resepsjonen der tidligere redaktør for KK.no, Ine Thereze Gransæter, står og venter. Hun forteller om hvordan de ble kjent.

– Vi fikk kreft samtidig i 2015 og ble kjent da vi var innlagt. Så har vi vært venner siden, sier Bugge, og forteller at hun raskt ble frisk igjen og ikke lot seg forfalle av sykdommen.

Damene skravler og ler, mens de fyller fatene med pasta, salat og suppe, før de finner seg et ledig bord i kantinen.

Bugge virker å aldri bli tom for hverken energi eller samtaleemner. Hun har kanskje sin siste offisielle arbeidsdag i lokalene, men det er ikke tvil om at hun kommer til å spise lunsj igjen her, påpeker hun blidt.