Anders Hammer kom til Hongkong uten en plan. Etter 140 dager midt blant demonstrantene kan han bli nominert til Oscar

Dette var en vanlig dag på jobben for journalist Anders Hammer i Hongkong sommeren og høsten 2019:

Våkner opp, er småkvalm og har vondt i kroppen. Kvalm etter tåregass og vondt i kroppen fordi han har gått og sprunget mye mens han har filma demonstrantene dagen før.

Han klipper deretter gårsdagens videomateriale i ledige stunder, enten alene eller med en oversetter, før han drar ut for å følge demonstrasjonene igjen på ettermiddagen. De kunne holde på lenge, kanskje til klokka tre på natta.

Det siste han gjør før han legger seg, er å kopiere minnekortene i kameraet.

Den erfarne utenriksjournalisten hadde 140 opptaksdager i arbeidet med dokumentarfilmen «Do not Split». Den ble publisert hos Aftenposten i jula, og en internasjonal versjon publiseres i USA nå i januar.

Arrestert 53 opposisjonelle

Dokumentaren følger demonstrasjonene i Hongkong som startet sommeren 2019. De først var en protest mot en lovendring som ville ha åpnet for å utlevere mistenkte i straffesaker til Kina, men som utviklet seg til en grunnleggende kamp for demokratiet.

I fjor sommer endte det med en ny, streng sikkerhetslov. En lov som mange mener gir Kina og de lokale myndighetene i Hongkong utstrakte fullmakter til å stoppe all politisk opposisjon.

I forrige uke ble 53 aktiviser og opposisjonspolitikere arrestert. Dette ser mange på som den mest dramatiske konsekvensen av loven hittil.

Hadde ikke en plan

Hammer dro til Hongkong sommeren 2019 av nysgjerrighet.

– Jeg synes det var interessant at unge tok til gatene, og skjønte ikke helt hvordan det kunne gå. De satte seg opp mot Kina, et av de mektigste landene i verden, som ikke er kjent for å være utpreget demokratisk, sier han til Journalisten.

Frilansjournalisten dro dit først og fremst for å gjøre research, filme litt og så vurdere om dette var noe han skulle jobbe med.

– Jeg hadde ikke en klar plan.

Han sier han hadde med seg en ydmykhet da han landa. Han hadde jo aldri jobba i Hongkong før. Journalisten hadde likevel noen klare ideer om hvordan han ville filme.

Alt utstyr på kroppen

Da han tok med seg kamera ut blant folkemengden i gatene, skjønte han ganske raskt at dette kunne bli en dokumentar. Han fikk tidlig på plass finansiering og et samarbeid med det amerikanske filmselskapet Field of Vision.

Hammer gikk inn i demonstrasjonstogene og fulgte protestene «innenfra». Han hadde alt av teknisk utstyr på kroppen, bevegde seg raskt og var tett på det som skjedde, samtidig som han prøvde å unngå selv å bli skada i sammenstøtene.

Dette er teknikker han har utvikla etter å ha jobba i Syria, Irak og Egypt.

– Jeg prøvde å bevege meg i flyt med utviklingen i demonstrasjonene, som var veldig uforutsigbare. Det var store og mindre demonstrasjoner hele tiden, og demonstrantene hadde sjelden en idé om hvor aksjonene skulle ende.

Av og til var det over før det hadde starta, fordi politiet kom og skremte bort folk. Andre ganger slo demonstrantene tilbake mot politiet, forteller han.

– Da kunne det bli gatekamper og lange katt- og mus-seanser.

– Det var mye kvelds- og nattarbeid, og ekstremt uforutsigbart, men det var en vanvittig energi blant demonstrantene. Det var utrolig fascinerende å se hvordan de gira opp hverandre.

Han legger til at han er mest vant med å jobbe med tunge temaer, men at han i Hongkong fulgte mennesker som ofte var i godt humør. I alle fall i den første perioden.

– Mye usikkerhet og frykt

Hammer forteller at demonstrantene var veldig motiverte, med en stor solidaritetsfølelse for hverandre. Etter hvert ble de voldelige sammenstøt grovere, og folk ble reddere.

– Demonstranter opplevde å bli arrestert hjemme og overvåka. Det var mye usikkerhet og frykt, som ble sterkere og sterkere.

Demonstrasjonene i Hongkong lignet mer på demonstrasjonene under den arabiske våren i Kairo 2011, og gatekampene i forbindelse med kuppet mot president Mohammed Morsi i samme by i 2013, enn andre konfliktområder han har dekket.

– For min egen del, var de fysiske truslene i Hongkong mindre enn i Syria, Irak og Afghanistan. Jeg risikerte ikke å bli skutt, kidnappet eller utsatt for en bombe, sier han.

Som en del av mengden i Hongkong, var det likevel en risiko for å bli truffet av gummikuler eller tåregasspatroner fra politiet, eller brannbomber fra demonstrantene.

– Risikerte hele framtida si

Hammer forteller at politiet ble mer og mer utålmodig og misfornøyd med journalister i perioden han var der. De ble mer konfronterende, dytta og kom med verbale trusler.

– Men det var småtteri i forhold til hva demonstrantene risikerte. Mange risikerte hele framtida si.

– Det var en utrolig oppkava stemning i sammenstøtene med politiet, det var mye adrenalin. Politifolkene ble også hissige, som en konsekvens av situasjonen de var i.

Han prøvde selv å være så rolig som mulig, og noen ganger insisterte han på sin rett til å filme, forteller han.

– Men er det en gjeng med politifolk som dytter hardt, slår eller sikter på deg, er det vanskelig å bli stående. Da er det meningsløst å ha en lang monolog om pressefrihet.

Festivalstemning

Dokumentaren er i stor grad delt opp i enkeltsekvenser, som viser ulike deler av aksjonene. Den følger flere personer, og mye utspiller seg i sentrum av aksjonene, blant demonstrantene. Målet har vært å være så tett på som mulig.

– Jeg har tenkt at dokumentaren skal speile og yte det som skjedde rettferdighet, samtidig som den gir et større innblikk i det politiske og menneskelige.

I tillegg til gatekampene, viser den blant annet sekvenser fra de to universitetsområdene som demonstrantene barrikaderte seg inne på i november 2019.

De var først fem dager på det kinesiske universitetet (CUHK). Hammer beskriver at det her var ganske god stemning.

– Folk var håpefulle, lagde mat, delte ut klær. Det var sportsaktiviteter og mye humor oppe i det hele. Det minnet til tider om å være på en musikkfestival.

Barrikaderingen inne på det polytekniske universitetet varte i to uker, og var mer preget av frykt, forteller han.

Stoppet av korona

I januar stilnet protestene i Hongkong, ikke fordi demonstrantene ble møtt på kravene sine, men på grunn av koronaviruset.

Hammer sier at Hongkong var tidligere ute med restriksjoner mot spredning av viruset enn vår del av verden, og at demonstrantene reagerte enda tidligere enn myndighetene.

På denne tida dro også Hammer til Sundance filmfestival i USA for å vise dokumentaren.

Her mottok han en pris for filmen, og i året som har gått, har «Do not Split» høstet flere priser utenfor Norge. Den er også med i konkurransen om å bli nominert til Oscar for beste kortdokumentar, og vises i disse dager til Oscar-akademiet.

I den siste versjonen, som ble publisert hos Aftenposten jula, er det med sekvenser fra da Hongkong ble stengt på grunn av korona, og fra innføringen av sikkerhetsloven i mai.

Hammer har ikke vært i Hong Kong siden januar i fjor, så det er andre som står for filmingen av dette.

Han tror flere opposisjonelle kommer til å bli arrestert framover, men også at det blir nye aksjoner fra aktivistene om en stund. Situasjonen er ikke løst på noen måte, selv om aktivistene ikke lenger er i gatene.

Men Hammer tviler på at det blir store gate-demonstrasjoner.

– Jeg tror det kommer nye protester i en eller annen form. Men det blir enormt mye vanskeligere å gjennomføre, i forhold til slik det var sommeren 2019.

LES OGSÅ:

NRKs journalist i Kina: – Folk i Vesten trodde tilsynelatende ikke at viruset kom til å bite på dem

Tiltalt for brudd på sikkerhetsloven - regimekritikeren tilbake i varetekt

Pågripelsen av medietopp i Hongkong skaper sterke reaksjoner: – Sjokkerende