Mitt 2020:

– Kina var kritikkverdig seint ute med å reagere, men når det først skjedde, var de strenge tiltakene svært effektive, sier Kjersti Strømmen. Her fra området hun bor i Bejing.
– Kina var kritikkverdig seint ute med å reagere, men når det først skjedde, var de strenge tiltakene svært effektive, sier Kjersti Strømmen. Her fra området hun bor i Bejing.

NRKs journalist i Kina: – Folk i Vesten trodde tilsynelatende ikke at viruset kom til å bite på dem

Det beste med 2020 har vært å bo i et land som har fått kontroll på viruset.

Publisert Sist oppdatert

– Det verste med dette året har vært innstrammingene av journalistikken, sier Kjersti Strømmen, NRKs Asia-korrespondent, til Journalisten.

Hun forteller at flere av hennes korrespondent-kollegaer fra andre land kun får fornyet visaene sine to eller tre måneder av gangen. Nye korrespondenter kommer heller ikke inn i Kina, og for flere har visumprosessen vært på hold i ett år.

– Dette er signaler som sendes til oss alle, sier hun.

Disse utfordringene har blitt dokumentert i en rapport, der organisasjonen Foreign Correspondance Club of China (FCCC) på tampen av fjoråret stilte sine medlemmer en rekke spørsmål om deres arbeidshverdag. Korrespondenter fra 25 land er med i FCCC.

MITT 2020:

  • Journalisten oppsummerer 2020 med å snakke med et knippe mediefolk om hvordan deres år har vært – på godt og vondt.
  • I dag: NRKs Asia-korrespondent Kjersti Strømmen.

Nylig arrestert

Mange lokalt ansatte, kinesere som jobber for vestlige medier, merker også innstramminger, ifølge Strømmen.

Hun forteller om en lokalt ansatt produsent i Bloomberg, som nylig har blitt arrestert av sikkerhetsmyndighetene.

Strømmen påpeker at man ikke vet om dette er knyttet til produsentens arbeid. Men hun tror at slike hendelser kan føre til at kinesere lurer på hvilken risiko de tar ved å jobbe for vestlige medier.

– Det er klart det påvirker en lokalt ansatts daglige virke, om hvor langt man tør strekke seg for å få fram realitetene i dette landet, forteller NRK-journalisten.

Strømmen sier at hun i sensitive saker må ta mange hensyn. Kilder kan ikke alltid oppsøkes eller siteres, og noen saker må håndteres uten at lokalt ansatte er involvert.

I forrige uke ble det også klart at Zhang Zhan, en regimekritisk borgerjournalist, må møte i retten etter å ha rapportert kritisk fra Wuhan.

Behøver ikke være redd for viruset

Strømmen mener det beste med dette året er at hun bor i et land som har klart å få kontroll på koronaviruset.

– Kina var kritikkverdig seint ute med å reagere, men når det først skjedde, var de strenge tiltakene svært effektive, forteller hun.

I tillegg erfarer hun at folk flest har tatt faren på alvor, og også frivillig har beskyttet seg.

Resultatet er at landet i stor grad er tilbake til normalen, og at det nå er mulig for henne å operere ganske fritt som journalist i disse dager - fritt på den måten at man ikke behøver å være så redd for viruset, forteller Strømmen.

Beijing har, med få unntak, ikke hatt lokale covid-19 tilfeller siden i sommer.

I dag er byen likevel i beredskap og folk må bruke munnbind på kjøpesentre, flyplasser og andre steder med mye folk.

NRK-journalisten bor og har stort sett oppholdt seg i Bejing i 2020. Det har lenge vært vanskelig å komme seg inn igjen til Kina, hvis man først reiser ut.

– En merkelig følelse

I en lang periode førte reisevirksomhet ut av Beijing til to uker på karantenehotell. Nå er det kun nødvendig med karantene og virus-test dersom det skulle blusse opp smitte i et område hun nylig har vært.

Strømmen var en liten tur i Norge i januar, like etter Wuhan og hele Hubei-provinsen ble stengt for all inn- og utfart, og på en kort reise til Norge i mars.

På denne turen var hun innom flere europeiske flyplasser. Hun gikk med munnbind, og opplevde at andre så på henne som en raring.

– Det var en merkelig følelse av at folk ikke tok alvoret inn over seg.

Hun tror mange i Norge og Europa, på denne tida i mars, så på koronaviruset som et Kina-problem.

– Folk i Vesten trodde tilsynelatende ikke at viruset kom til å bite på dem. Jeg tror det handler om at man opplever folket i Kina som «de andre», som om viruset bare kunne ramme dem «der borte», i et fjernt, autoritært regime.

Strømmen skreiv et korrespondentbrev om «Kina-problemet», som starta slik:

«Eg stanser sykkelen ved sperringa til gata der eg bur og viser fram det midlertidige inngangskortet som er blitt laga på grunn av korona. Så strekk eg fram armen, for at portvaktene skal få ta tempen på meg.

Dette daglege ritualet er blitt ein vane som byrja i vinter og er gått over i vår. Jakkene er ikkje så tjukke lengre, luene er ikkje lengre trekt ned over øyra, og frykta er mindre. Men maskene er alltid på.

Brått spør den eine portvakta meg om korfor folk i Europa ikkje vil bruka masker når koronaviruset no herjar i verda.»

– Er veldig bevisst

NRK-korrespondenten forteller at det alltid er viktig å ha et kritisk blikk, men at hun prøver å rapportere om Kina så nøkternt som mulig.

Hun ønsker å vise fram hvordan kineserne ser på situasjoner, hva som driver samfunnet og hvordan det fungerer. Strømmen er utdanna sosialantropolog, og sier at dette faget er en stor del av henne.

– Jeg er opptatt av at jeg ikke skal være preget av de forutinntatte holdningene jeg kan ha med meg hjemmefra.

– Vi er alle påvirket av våre holdninger. Men jeg tror det er en fordel at jeg er veldig bevisst på at man kan se verden med et norsk perspektiv.

Hun snakker om de ulike brillene vi alle har på oss, alt etter hvor vi kommer fra og hvilket utgangspunkt vi har.

– Man må bo lenge i et annet land for å se med deres briller.

Ønsker ikke å «ta» noen

For Strømmen er dette andre gang hun er Asia-korrespondent. Forrige gang var fra 1999 til 2003. Hun snakker kinesisk, liker kineserne, «de er morsomme og hjelpsomme», og trives godt i Kina.

– Jeg går ikke inn i situasjoner med en fremmed holdning, men med en genuin interesse og et menneske-til-menneske-holdning, sier hun.

Utgangspunktet for journalistikken hennes er ikke å «fange» noen i en felle, å «ta» noen, men hun er drevet av en nysgjerrighet, forteller korrespondenten.

Det er ikke alltid dette utgangspunktet faller i smak hos det norske publikumet. Tilbakemeldingene er todelt, der publikum enten er for eller imot.

Hvis hun dokumenterer kritikkverdige sider ved myndighetene, er det noen som roper hurra, mens andre hevder hun har en agenda.

Hvis saken ikke angriper kommunistpartiet, får hun tilbakemeldinger om at hun burde skamme seg, forteller hun.

– Noen mener at jeg i alle mine rapporter må redegjøre for at Kina er et autoritært regime, at det skjer mange brudd på menneskerettighetene, og at man som journalist ikke kan gjøre som man vil. Det er viktig å få frem, men ikke til enhver tid.

– Det er krevende tider, spesielt for minoriteter. Det må formidles. Samtidig er Kina enormt stort og svært sammensatt. Mange er fornøyde med det meste. Så kan man mene at de ikke burde være det det, men det er ikke min oppgave. Jeg er et tidsvitne, ikke en dommer, fortsetter hun og legger til:

– De aller fleste har helt vanlige hverdager. Folk får være i fred så lenge de ikke reiser fanen for sensitive saker, eller åpenlyst kritiserer myndighetene. Det er ikke sik at alt man gjør er problematisk hele tiden.

– Ekstra tydelig i år

Strømmen sier det er en umulig oppgave å dekke alt ved Kina, og store deler av Asia og Oseania, som er Asia-korrespondentens ansvarsområde. Hun synes synes det er rart at ingen andre norske medier har reportere i Kina.

– Er det noe spesielt du har lært dette året?

– Jeg har lært hvor underdekka Kina er, og hvor viktig det faktisk er å dekke dette landet. Det har blitt ekstra tydelig i år, sier hun og legger til:

– Jeg synes dette er det mest spennende stedet i verden, så det er uforståelig for meg at norske medier ikke satser mer på journalistikk fra Kina.

Denne saken er oppdatert med informasjon om Zhang Zhan.

Powered by Labrador CMS