Journalister på plass utenfor Ila fengsel hvor de venter på at Viggo Kristiansen skal bli løslatt våren 2021.
Journalister på plass utenfor Ila fengsel hvor de venter på at Viggo Kristiansen skal bli løslatt våren 2021.

Det er ingenting ironisk ved Baneheia-saken, Aftenposten

I en kommentar i Aftenposten torsdag 8. september skriver Andreas Slettholm at det er «ironisk» at mediebildet rundt Baneheia-saken nå har endret seg.

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

I utgangspunktet er det vanskelig å assosiere begrepet ironi med noen av denne sakens mange perspektiver, men Slettholms poeng skal angivelig være at skjevheten i dekningen fra 2000-tallet nå har snudd totalt.

Er det en rimelig påstand? Saken er vel heller den at mediestormen mot «monsteret» Viggo Kristiansen den gang var så massiv at store deler av befolkningen den dag i dag fortsatt sliter med å forholde seg til en mulig justisfeil.

Når medier, redaktører og journalister så lenge har kunnet fortie og fornekte nye momenter, skyldes det at man har kunnet lene seg mot en solid vegg i folkeopinionen.

Det mest påfallende med mediedekningen rundt denne saken de siste årene, er den skrikende mangelen på skikkelig journalistikk på de nye fakta som er kommet fram. Og da tenker jeg særlig på tausheten omkring Bjørn Olav Jahrs grundige og veldokumenterte arbeid i bøkene Drapene i Baneheia (2017) og Prosessen mot Viggo Kristiansen (2021).

Funnene og argumentene i begge bøkene er oppsiktsvekkende lesning, men har i overraskende liten grad blitt viet interesse, enn si videreformidlet til offentligheten – med unntak for Hege Ulstein i Dagsavisen og Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad.

Uredeligheten i behandlingen av Kristiansens mobiltrafikk har fått leve sitt eget skjebnesvangre liv, og gjør det fortsatt.

Slettholms fokus i artikkelen bekrefter denne tendensen. Han velger ikke bare å omtale mobilbeviset som det «såkalte» mobilbeviset, men setter for sikkerhets skyld også ordet «mobilbeviset» i anførselstegn.

Uredeligheten i behandlingen av Kristiansens mobiltrafikk har fått leve sitt eget skjebnesvangre liv, og gjør det fortsatt, til tross for sakkyndiges uttalelser. Skal man skrive om dette i dag, kunne man for eksempel referert til politiets egen fagekspert på feltet, nemlig politioverbetjent Ingunn Wike, som har jobbet med trafikkdata siden 2005.

Hun var i utgangspunktet skeptisk til dette beviset, men konkluderer helt annerledes etter å ha analysert det. Jahr gjengir i Prosessen hennes notat om saken. Det ville ut fra det vi vet om bevisbildet i dag gitt langt mer mening å skrive om det «såkalte» DNA-beviset.

Det er som nevnt ingenting ironisk ved Baneheia-saken. Den er bare vond. Men det ligger en latent ironi i den innfallsvinkel til sin kommentar som Slettholm velger seg, blant mange mulige, nemlig et sitat fra kommisjonen som sier at en rekke beviser og omstendigheter fortsatt kan «tale for at dommen mot Viggo Kristiansen er riktig».

Rett nedenfor kunngjør han så at jakten på justismord er en av «journalistikkens viktigste oppgaver», med henvisning til saken mot Fritz Moen og Per Liland. Hvis denne teksten er Aftenposten og Slettholms oppvisning i den journalistiske disiplinen det er å avdekke justismord, bør enhver uskyldig dømt i kongeriket føle seg ytterligere mismodig.

Powered by Labrador CMS