Kommentar:

Nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken og ansvarlig redaktør Gard Steiro på vei inn til pressekonferansen 27. mars. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken og ansvarlig redaktør Gard Steiro på vei inn til pressekonferansen 27. mars. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

VG løfter fram sine feil. Det bør vi andre også gjøre

«Ved en inkurie» glemmer norske medier stadig å fortelle at de har rettet en feil.

Publisert   Sist oppdatert

27. mars presenterte VG resultatet av sin interne granskning. Rapporten med det lite tabloide navnet «Evaluering av VGs dekning av Trond Giske-videoen», var i hovedsak nettopp det. En gjennomgang av hva som hadde gått galt, og hvordan det hadde skjedd. Men den inneholdt også noe mer. Hvis man leste hele.

På pressekonferansen samme kveld, var det enkelte journalister som hadde problemer med å skjule sin skuffelse over at Gard Steiro ikke måtte gå. Det kan man selvsagt mene mye om, både at Steiro ble sittende som redaktør, og det faktum at flere journalister åpenlyst mislikte denne løsningen og valgte sine spørsmål deretter. Men resultatet ble uansett at temaet i stor grad ble det som dominerte pressekonferansen, og i dekningen etterpå.

Delvis som en følge av enkelte journalisters noe ensidige fokus, var det ett punkt i rapporten som druknet litt, selv om det ble nevnt av VG-ledelsen denne kvelden, og også av enkelte medier i ettertid – i Journalisten laget vi en egen sak med dette som utgangspunkt.

Kanskje var også dette et av de viktigste punktene hvis vi velger å se fremover, og ikke kun fokuserer på alt det som har gått galt i akkurat denne saken.

På side 55, helt siste side i VG-rapporten, står det:

«På våre digitale flater skal VG opprette en egen offentlig logg som til enhver tid er løpende oppdatert med feil og etterfølgende korreksjoner. Her skal også VGs beklagelser loggføres, slik at man kan gå tilbake i tid og få en full oversikt.»

I forrige uke ble dette rullet ut. På vg.no/rettelser finner du dem. VGs siste rettelser i omvendt kronologisk rekkefølge.

De aktuelle rettelsene er selvsagt også gjort i artiklene. Under brødteksten nederst, er det merket i kursiv hva som er rettet.

Det er en god start. Og alle vi andre burde følge etter.

Misnøyen med hvordan vi retter og beklager våre feil har fulgt mediebransjen fra før vi var en bransje. Sannsynligvis må vi helt tilbake til tiden da noen innså at Gutenbergs oppfinnelse kunne brukes til noe mer enn å trykke religiøse tekster.

Hvis det finnes en «original sin» – eller arvesynd – blant journalister og redaktører, så er det den evige kampen for å gjøre våre beklagelser og rettelser så små og bortgjemte som mulig. Eller forsøke å ufarliggjøre dem.

Et eksempel på det siste kan kanskje være Aftenposten-«rettelsen» som mange har gjort narr av på Twitter de siste dagene.

Under tittelen «Korrigeringer» skriver avisen:

«Fredag 31. mai, på side 10-11, skriver vi ved en inkurie i en artikkel om innvandrere og sysselsetting at "tilsammen 335.000 innvandrere er registrert som helt arbeidsledige". Det er feil. Det riktige tallet er 35.000 personer.»

En leser oppsummerer på Twitter: «Pytt pytt».

Samme sak ble for øvrig publisert på aftenposten.no to dager før den kom på trykk i papirutgaven. Saken som på nett har tittel «Får vi innvandrere i jobb? Nye tall viser hvordan det faktisk går», starter brødteksten med riktig tall.

Om den originalt er publisert med 35.000, eller om den som papirsaken – som kom på trykk to dager senere – først hadde 300.000 innvandrere for mye, står det ingenting om. Som leser av Aftenposten på både papir og digitalt, blir jeg mistenksom. Kanskje uten grunn.

Det finnes selvsagt mange verre eksempler på hvordan vi velger å rette. Og vi er absolutt ikke feilfrie her i Journalisten heller. Blir vi gjort oppmerksomme på at det er feil i en av våre artikler, skynder vi oss å rette opp feilen, men vi husker bare en sjelden gang å lage en kort tekst som gjør leseren oppmerksom på dette. Det er ikke bra nok.

Forhåpentlig kan VGs systematisering av sine rettelser, bidra til at vi andre også skjerper oss.