Heltidskommentator i Financial Times (FT): Klisjéassosiasjonene maner fram en krysning mellom Arne Hestenes og Don Draper. Det lukter dobbeltspent nålestripedressmann med mansjettknapper og buksepress.
Så hvem er denne skinnjakkeutgaven som møter Journalisten i hipsteroasen Stoke Newington, nordøst i London, med rockestjernesmultring og luggen til værs?
– Studier viser at når det er vanskelig å måle kvaliteten på det du produserer, da må du signalisere at du er «proff» på andre måter, for eksempel gjennom skarpe klær, humrer Martin Sandbu (45) til sitt forsvar.
– Når alle derimot kan se om det du skriver er bra eller ikke, så spiller det egentlig ikke så stor rolle.
– Slumpetreff
Det hører med at nordmannen hadde en utypisk vei inn i den internasjonale prestisjepressen. Etter å ha fristet en akademisk karriere i USA til 2008 – med doktorgrad i politisk økonomi fra Harvard-universitetet – svarte han rett og slett på en annonse i The Economist.
I kraft av finanskrisestemningen var FT i beit for en kompetent lederskribent.
– Det var et slumpetreff, sier Sandbu, som snart flyttet over «Dammen» sammen med sin chilenske kone.
– Hvis jeg rekonstruerer litt, var det veldig mye på gang den høsten for avisa. Jeg tror de vurderte det dit hen at de trengte noen med formell bakgrunn i økonomi, fordi det var så mange nye ting å ta stilling til på meningssidene. Jeg husker at jeg tenkte at «dette må være drømmejobben, så jeg kan like gjerne sende søknad og aldri tenke på det igjen».
– Din norske kollega Robin Wigglesworth fortalte nylig i fagbladet om «griseflaks» da han selv ble ansatt. Er det sånn å forstå at FT slipper til hvem som helst?
– Det er et godt spørsmål. Jeg tror det er sant at FT er ganske åpne på hvem de får inn. Mens britisk journalistikk tradisjonelt har vært veldig «klikkete», tror jeg alle er blitt mer bevisste på det, men FT mer enn andre. FT er en global avis, med virksomhet overalt, så ideen er å rekruttere overalt. Så lenge du kan bevise at du er dyktig, og er engelskspråklig nok, finnes det ikke noe hinder. Likevel – det var et smutthull.
Mot eurostrømmen
Sandbus offisielle stilling i dag er «European economics commentator». Han karakteriserer det som en «frittstående, ensom jobb», hvor han inngår i en verdensomspennende avdeling på cirka 20. Enda mer ensomt blir det av koronanødvendig hjemmekontor.
– Hverdagen fungerer ved at jeg har noen faste hull å fylle. Jeg leverer «Free Lunch»-nyhetsbrevet en gang i uka, og annenhver uke en kommentar i papiravisa. Den andre uka skriver jeg gjerne en analyse til nyhetssidene om Europa-dekningen. Men det skal sies at vi er inne i betydelige omveltninger. Digitaliseringen fører til at vi eksperimenterer med flatene, og bra er det. Det gjenstår å se hva som blir sittende.
– Hva utgjør en god kommentarartikkel?
– Da vil jeg si som Martin Wolf, en av gigantene på feltet: En spaltist skal være konsekvent, men ikke forutsigbar. Konsekvensen er viktig for å vise at det finnes et mønster, system, rammeverk for hvordan du tenker. Samtidig må det ikke bli kjedelig. De beste spaltistene er de som får deg til å tenke noe nytt.
– Hvordan etterlever du det?
– Jeg prøver å velge temaer som ikke er opplagte, der jeg merker at jeg kanskje går litt mot strømmen. Eksempelvis skrev jeg mye om eurokrisa, noe det til slutt ble bok av («Europe’s Orphan» fra 2015, red.anm.). Det begynte med at jeg følte det var logiske brister i argumentasjonen om at euroen som sådan hadde skylda, og pirket i denne. Da følte jeg at jeg gjorde jobben min, siden jeg tilbød et alternativt syn som gjorde at selv om det var ukonvensjonelt, måtte folk bryne seg mot det og tenke: «Hvordan svarer jeg på det Martin skriver her?»
Tvilsom «marginalnytte»
– Hva synes du om nivået på norsk kommentarjournalistikk?
– Jeg ser mange gode skribenter og mange gode tekster. Spørsmålet er vel heller hva de velger å skrive om. Det har aldri fantes noen Martin Wolf i Norge, noe som naturligvis har litt å gjøre med at avisene er mer allmenne. Uansett er det sjelden jeg leser en spalte og tenker: «Jeg har aldri betraktet norsk politikk på den måten, eller dette saksfeltet fra dette ståstedet.» På den annen side er det mer fritt fram for eksterne skribenter.
Sandbu illustrerer med Skatteforsk og Frischsenterets ferske formueskatterapport på vegne av Nærings- og fiskeridepartementet.
– Den har ført til en enorm bølge av anklager, svar og tilsvar fra folk som ikke er profesjonelle kommentatorer. Det er bra – man trenger det ordskiftet. Så får det heller være at det blir litt synkende marginalnytte etter hvert.
Skrekk og advarsel
Sandbu gjør sitt for å bøte på amatørismen gjennom gjestespalta som er på trykk i Aftenposten annenhver måned. Blant annet slo han til med et nesten tabloid karakterdrap på statsminister Boris Johnson i sommer.
– Fordelen min er at jeg kan bidra med et internasjonalt blikk på Norge, og forhåpentlig et kunnskapsrikt blikk på internasjonale forhold. Boris-spalta var til skrekk og advarsel: La oss se mønstrene og unngå samme utvikling i Norge.
– Hva er problemet med Johnson?
– Problemet er at det er direkte farlig å ha en leder som både er useriøs og egoistisk – som ikke bryr seg om noen ting unntatt seg selv.
– Kan du være konkret?
– Vi kan ta utgangspunkt i at han laget to utkast til den aktuelle Daily Telegraph-spalta si: én for «Remain» og én for «Leave». Det er grundig dokumentert at han valgte å lede «Leave» fordi det virket som om det ga en raskere vei til statsministerstolen. Videre lot han som om han strittet imot EU i fjor, før han signerte omtrent samme avtale som forgjengeren Theresa May, for så ni måneder senere å innføre en lov som bryter med den folkerettslige forpliktelsen. Det er ikke seriøst. Verre: Det er radikalt useriøst – og fryktelig skadelig. I likhet med Trump får han det institusjonelle til å forvitre som får demokratiet til å fungere over tid.
Kvalifisert gjetning
– Apropos, hva blir enden på Brexit-visa?
– Jeg er overbevist om – 99 prosent sikker på – at de undertegner en avtale. Selv om det ikke er lett å vite hva Boris Johnson tenker, vil eller har bestemt seg for, er det et godt prinsipp å gjette utfra at «det som er skjedd før, vil skje igjen». Og da tror jeg det blir det samme: Han lager masse bråk, undertegner alt og erklærer seier.
Sandbu retter på munnbindet i oktober-vasstrukne Clissold Park. Personlig har han ingen ambisjoner om å forlate øyriket i januar.
– Det blir en veldig smal avtale. Det blir antagelig tollfritt på all varehandel, og veldig lite på tjenester. Når det gjelder borgerrettigheter, så er vi som allerede bor her, sikret gjennom utmeldingsavtalen, sier han.
– Jeg tipper det kommer til å holde. Jo, når de erklærer seier, kommer de til å si at «siden vi var så harde og vant over EU, har vi ikke behov for noe annet lenger».
