Azmeh Rasmussen har meldt seg ut av Norge. Tirsdag delte hun bilder på bloggen av istykkerrevne dokumenter, onsdag fulgte hun opp med en lengre forklaring. Journalisten har snakket med henne om bakgrunnen for utmeldelsen og hennes syn på frilansjournalistikkens kår.
– Jeg gjør dette fordi jeg ikke orker å kjempe lenger for min rett til eksistens som frilansskribent og forfatter. Jeg har ikke krefter til det, sier Azmeh Rasmussen på telefon fra Stockholm.
Fikk ikke dagsorden
Rasmussen har bosatt seg med sine to barn og barnas far i Sverige. Hun frasier seg alle rettigheter og privilegier som følger norsk statsborgerskap. Det er ikke så enkelt som at hun dermed blir svensk. Men hun er villig til å ta risikoen på å bli statsløs. Aller helst skulle hun dra tilbake til Syria, hvor hun kommer fra. Krigssituasjonen i landet, og barna, holder henne tilbake.
Denne kombinasjonen av ønsket om å reise, et forfatterstipend som gikk i vasken og en artikkel om frilanserrettigheter som ingen ville publisere, ble dråpen.
– Jeg har jobbet med å få mediene til å adressere et viktig tema. Jeg har tatt kontakt med alle de store avisene, utenom Schibsted. Ingen vil ta det opp. Jeg tror det handler om uvilje til å sette frilanserne på dagsorden i en tid der redaksjonene selv sliter. Det er usolidarisk og uintelligent når de oppfatter det som kritikk i stedet for å se på kreative løsninger. Mediene er ikke interessert i kritikk.
Schibsted-konflikt
Rasmussen er i konflikt med Schibsted-avisene. Hun kan, eller vil ikke, skrive for noen av dem igjen. Hun mener maktposisjonen deres er problematisk og at avisene ikke er i økonomiske vansker, men sparer på bakgrunn av dårlige prognoser. Fra 2007 og fem år fremover var hun imidlertid fast spaltist i Aftenposten.
– Jeg hadde ingen avtale med Aftenposten. Det var en kort forespørsel på epost: Vil du skrive for oss? Ja, og så rullet det på seg. Jeg ble aldri invitert på noe møte for å diskutere retningen for spalten, eller hva jeg skulle gjøre. Jeg ba om det, men jeg har aldri fått æren av å møte Harald Stanghelle. Jeg er skuffet. Jeg var veldig lojal, ikke bare som spaltist, jeg ga dem andre tips helt gratis. De var alltid de første som fikk tilbud om å dekke mine aksjoner.
Hun mener Aftenposten utviste en total mangel på respekt, ettersom hennes henvendelser og eposter ikke ble besvart. Honorarene som ikke endret seg fra 3000 kroner for en kommentar på ledersiden, synes hun heller ikke mye om.
– Noen ganger måtte jeg jobbe en uke for den kommentaren. Det finnes de som tenker: Hvor mange timer tar det å skrive en tekst? Men slik kan de ikke tenke. Jeg må lese aviser, både norske og utenlandske, og forberede meg. Du må holde deg oppdatert. Du kan ikke bare regne fem timer for å skrive en kommentar.
Dårlige forhandlingskort
Hun påpeker at dette ikke bare gjelder hennes situasjon. For eksempel ser hun andre som skriver bedre enn henne, som hun anser for å ha enda dårligere forhandlingskort.
– Jeg har fått meg et profilert navn. Kanskje fordi jeg er innvandrerkvinne og aksjonist. Men se på meg, selv jeg klarer ikke å forhandle. Jeg mislykkes.
Rasmussen hevder at det er vanlig for frilansere å arbeide uten skriftlig kontrakt. Hun tror det har sammenheng med at mange føler seg beæret over å få en tekst eller et bilde på trykk.
– Frilansere krever nesten ingenting. De møter et stort apparat helt alene. Andre yrkesgrupper går til mediene når de skal kjempe for sine rettigheter og en anstendig lønn. Men hva skal du gjøre når det er mediene selv du kritiserer? Rope ut i luften, spør hun retorisk.
Skribenten har forståelse for at det også er mange som ikke hever stemmen for sine rettigheter som frilansere.
Hun mener heller ikke at det er medier i krise som skal ta regninga for det hun kaller myndighetenes svik mot frilanserne. Det er politikerne og kulturdepartementet hun vil ha i tale.
– Samfunnet må forstå hva frilanserne bidrar med. De er store demokratiske ressurser. Det er fellesskapets ansvar at deres stemmer kommer frem. Jeg ser ingen annen løsning enn å appellere til politisk vilje for å finne en løsning.
Ikke solidariske
Frilansintiativet som hun tidligere støttet, har hun ikke lenger tro på. Hun frykter det bare vil ende i en rapport som ikke vil føre til endring.
Etter at hun la ut bildene, har Dagbladet tatt kontakt. De ville ha intervju, og bruke dem. Hun ga tillatelse til å vise bildene, men ville ikke la seg intervjue.
– Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sendt epost til Dagbladets politiske redaktør i det siste, uten å nå frem. De ser bare sine egne problemer. De er ikke solidariske.
Vi må spørre henne om hun mener det er en rettighet å få jobbe som frilanser?
– Det er ikke en rettighet. Og jeg insisterer ikke på å bli frilanser eller forfatter. Jeg har strukket meg langt. Jeg søker nå jobb som hjelpepleier på en eldrebolig. Men jeg får den ikke. Jeg har søkt vaskejobb før, og når de ser CV-en min, sier de at jeg er overkvalifisert. Og så googler de navnet mitt. Hva ser de? Jo en dame i slips, som har brent slør og sultet seg. Det er ingen som vil ansette meg. Mine livsvalg har satt meg i en spesiell situasjon hvor jeg hverken får jobbe som forfatter eller som vaskhjelp.
Den profilerte samfunnskritikeren ber om at kravene fra samfunnet må være rimelige. Hun mener det er for mye forlangt om hun skal ha en jobb ved siden av å ta vare på sine barn, samtidig som hun skal skrive viktige bøker og tekster.
Prisen for åpenhet
I etterkant av bildebloggposten uttrykte flere på Facebook bekymring for Sara Mats Azmeh Rasmussens mentale tilstand. Det ble antatt at hun var så syk at hun burde skjermes for oppmerksomheten. Selv kaller hun dette prisen for egen åpenhet.
– Jeg har vært åpen om min bipolare sykdom. Det var for å bidra til å normalisere lidelsen. Jeg var klar over da jeg sto frem at det hadde en pris. Prisen er at jeg ikke alltid blir tatt helt seriøst. I stedet for å se problemstillingen som rasjonell, tror og sier folk at det skyldes psykisk ubalanse.
For henne er utmeldelsen en rasjonell avgjørelse etter å ha levd hele sitt voksne liv i Norge. Skuffelsen skyldes det er et rikt, trygt og fritt land. Hun sier alt hadde stilt seg anderledes dersom det var snakk om et fattigere land. Da hadde hun innrettet seg etter fattigdommen.
– I hele mitt liv i Norge har jeg strevd for å finne min plass i samfunnet. Jeg føler meg ekskludert. Eksklusjon er mer enn at noen flytter seg på bussen. Det er også ikke å klare å ha et normalt liv. Jeg har slitt med å få økonomisk trygghet. Og som det ærlige mennesket jeg er, tar jeg nå konsekvensen. Jeg opplever ikke lenger tilhørighet til Norge.
Azmeh Rasmussen har også gitt fra seg utmerkelsen hun fikk av Fritt Ord i 2012. Hun mener hun ikke fortjener den.
– Jeg har så høye tanker om Fritt Ord at jeg ikke vil belaste dem med å ha navnet mitt på sin liste. En som vinner Fritt Ord-pris bør ikke gi opp. Nå har jeg trukket meg, for andre gang. Jeg er for svak.
Onsdag ettermiddag søkte Rasmussen Stochkholm-polititet om tillatelse til en sitt ned-aksjon utenfor den russiske ambassaden i forbindelse med OL.
Ønsker lykke til
Redaktør Harald Stanghelle i Aftenposten ønsker ikke kommentere korrespondansen med avisens tidligere spaltist.
– Jeg ønsker henne lykke til. Vi har i forbindelse med utdelingen av Fritt Ord-prisen gitt utrykk for at hun har gjort en fabelaktig og modig innsats. Det står vi ved.
