Henning Carr Ekroll her fra Schibsteds Power of Journalism-konferanse i Stockholm 23. mai. Foto: Kilian Munch / The Power of Journalism
Henning Carr Ekroll her fra Schibsteds Power of Journalism-konferanse i Stockholm 23. mai. Foto: Kilian Munch / The Power of Journalism

MORGENRUTINEN:
Liggende hjemme har Henning Carr Ekroll et forgylt visittkort med hotmail-adressen til Hizbollahs PR-ledelse

Har ikke klart å forsone seg med at de trolig har en kopi av passet hans.

Publisert   Sist oppdatert

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Henning Carr Ekroll er nyhetssjef i Aftenposten, fotograf, forfatter og gravemaskin-entusiast.

– Kaffe eller te?

– Kaffe. I hovedsak store mengder av den middelmådige varianten som renner ut av maskinen på jobb og ned i min samling av stygge kaffekopper.

– Hva har du på nattbordet?

–Vannglass og en stabel med ymse sakprosa som jeg forsøker å komme meg gjennom. Akkurat nå prioriteres VG-journalist Nilas Johnsens bok om Erdoğan. Den er veldig god.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Bruker ofte den 20 minutters spaserturen til Aftenpostens redaksjon på å være en litt uoppmerksom fotgjenger. Da sjekkes typisk e-post, Slack-meldinger, alle de store norske mediene, Twitter, nyhetsbyråene og Politicos europeiske versjon. Prøver også å få hørt siste Forklart-episode underveis.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «Brøyt kommer hjem: Verdens beste gravemaskin skal igjen produseres på Jæren».

– Hvor leter du etter gode saker?

– I samtaler med bekjente og kilder, i nærmiljøet, på reise, i postjournaler og offentlige dokumenter, i internasjonale medier, i litt smalere fagtidsskrifter om teknologi, økonomi og sikkerhetspolitikk - og i mitt eget hode. Der ligger det lagret mange rare ideer rundt omkring.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?

– Hm, tror det må bli Xi Jinping. Kina er en stadig sterkere teknologisk og økonomisk supermakt, samtidig som landet har et autoritært styresett som står bak systematiske brudd på menneskerettighetene, uten at de ser ut til å ha noen planer om å endre på det. Det hadde vært interessant å borre mer i hva som er rasjonale bak denne kombinasjonen av autoritarisme og en økonomisk modell som i stor grad har sitt utgangspunkt i den frie verden, hvorfor ytrings- og religionsfrihet vurderes som en trussel, og, ikke minst - hva som er strategien fremover, både nasjonalt og internasjonalt.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Er ganske god til å sette meg inn i komplekse temaer på rimelig kort tid. Det gjør det mer overkommelig å identifisere de mest sentrale problemstillingene i et sakskompleks, uansett om jeg tilnærmer meg det som journalist eller reportasjeleder.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Åh, her er det er mye å ta av. I 2010 var jeg i Libanon som frilansjournalist, og sammen med en kollega lette vi etter Hizbollahs pressekontor for å få akkreditering til et kommende besøk fra Irans president. Kontoret lå i et Hizbollah-kontrollert område i Sør-Beirut. Jeg trives stort sett bak rattet i litt kaotiske situasjoner, men utfordringen var at var usikre på nøyaktig hvor kontoret lå, siden vi hadde fått informasjonen om dets eksistens litt ad hoc. Plutselig dukket det opp en ivrig fyr med våpen og sambandsutstyr, som lurte på hvor vi var på vei. Vi forklarte oss, og etter litt frem og tilbake satt det en Hizbollah-fyr i baksetet og pekte oss i presumtivt riktig retning, mens han snakket høyt i vekselvis mobil og samband.

– Akkrediteringsprosessen gikk overraskende sømløst, alle var vennlige og serviceinnstilte, og vi fikk et gullforgylt visittkort med hotmail-adressen til Hizbollahs PR-ledelse i fall vi lurte på noe mer. Jeg har dette liggende hjemme ennå, men har aldri helt klart å forsone meg med at det trolig finnes en kopi av passet mitt i datasystemet til det som av mange land anses som en terrorgruppe.

– Kan også nevne at jeg jobbet et par år som fotograf i VG. Da måtte vi blant annet ordne alt fra hester, kyr, bambusflåter, helikoptre og flysimulatorer som skulle være rekvisitter i VG Helg-portrettene. Det førte til mange ganske elleville situasjoner, for det kan være krevende å holde styr på én utålmodig kjendis i kostyme, tre store dyr, ustabile stabler med høyballer, røykmaskiner og tre-fire studioblitzer. Men stort sett var det veldig gøy.

– Og: Det å jobbe som utenriksvaktsjef i Dagsrevyen da Steinfeld var Moskva-korrespondent. Nesten hver dag var et nytt eventyr. Aner ikke hvor jeg skal begynne, så da passer det vel fint å avslutte her.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– NRK og The Intercepts prosjekt om signaletterretning i Afghanistan er vesentlig, interessant og berører viktige moralske dilemmaer ved denne type krigføring. Det er i kjernen av samfunnsoppdraget når allmennkringkasteren stiller betimelige spørsmål rundt metoder knyttet til den norske deltakelsen i en internasjonal militæroperasjon som har kostet mange menneskeliv, men som fort blir glemt i den brede samfunnsdebatten etterhvert som årene går.

– Vil også nevne kollega Kristoffer Rønnebergs reportasje i forbindelse med at det er 30 år siden Tiananmen-massakren. Den gjør at man kommer tett på hendelsesforløpet og de langsiktige konsekvensene for de involverte, presentert med bilder, video og digitale fortellergrep med høy kvalitet.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Manglende ydmykhet og selvforherligelse.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Å få forretningsmodellene til å være bærekraftige på sikt. Mange norske mediehus har hatt en sterk vekst i antall digitalabonnementer. Utfordringen er å få disse til å bli trofaste i en tid der flere og flere innholdsleverandører kjemper en stadig hardere kamp om oppmerksomheten på ulike flater. I tillegg er det årelange frafallet av redaksjonelle ressurser en utfordring, og hver dag må det gjøres krevende prioriteringer.

– Nyhetsbildet i vår samtid er tidvis så hektisk at vi i Aftenposten helt sikkert kunne hatt 100 flere journalister, uten at noen kunne lent seg tilbake i kontorstolen av den grunn.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Overvåkingsvideoen som viser kollisjonen mellom Viking Sigyn og turistbåten i Budapest.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– I ferier og turnusfriuker har jeg nok klart meg uten å ha et særlig bevisst forhold til den gjennom noen dager, spesielt om jeg er i hyggelig sosialt lag eller når når det er fint vær og utendørstilværelsen gjør det lettere å glemme mobilen.

– Når logger du av for kvelden?

– Ofte litt for sent.