Ingrid Elida Karo Johansen, her i Klassekampens lokaler.
Ingrid Elida Karo Johansen, her i Klassekampens lokaler.

Gikk ut av Klassekampen-akademiet:
Har fått jobb i to aviser

Etter sommerjobb i Klassekampen er Ingrid Elida Karo Johansen klar for Aftenposten.

Publisert Sist oppdatert

Ingrid Elida Karo Johansen ser på seg selv som veldig heldig.

Nylig fullførte hun Klassekampen-akademiet, og sikret seg sommerjobb i utenriksavdelingen i avisen. Samtidig har hun sommerjobb i Aftenpostens Oslo-redaksjon.

Like etter fikk hun tilbud om jobb som redaksjonsassistent i Aftenposten.

– Da sa jeg at «det vil jeg gjerne gjøre, men bare så dere vet det skal jeg jobbe i Klassekampen i sommer», forteller Johansen.

– Jeg jobber ikke samtidig i redaksjonene, det er avgrenset i tid. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har blitt sluppet inn i varmen, men har egentlig veldig lite erfaring. Jeg føler at jeg er i litt ukjent farvann, men er veldig glad for at jeg får prøvd meg, forteller 21-åringen.

Hun synes det er kjempespennende å ha muligheten til å jobbe for to redaksjoner.

– Det er veldig kult å se hvordan man jobber forskjellig. Fordelene er at man får prøvd seg litt forskjellig, blir kjent med litt ulike redaksjoner.

– Lært meg å ha deadline

Klassekampen-akademiet er et samlingsbasert opplæringsløp for dem som har lyst til å delta mer i samfunnsdebatten eller ønsker å bli journalist.

Johansen har deltatt på akademiet samtidig som hun er førsteårs journalistikkstudent ved Oslo Met.

– Det var skikkelig fint å bli kjent med så mange engasjerte og kloke mennesker. Vi hadde også mange flinke forelesere, journalister og forfattere som pratet med oss og foreleste, sier hun.

De fikk også mulighet til å publisere ulike ting i avisen.

– Det var veldig fint å få god veiledning på hvordan man skal skrive ulike tekster, så jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk lov til å oppleve det. Det har vært litt amputert på grunn av pandemien, så halvparten av forelesningene har vært digitale. Det har vært litt synd å ikke få være på huset så mye, men alt i alt er jeg veldig fornøyd.

Johansen har opplevd å bli kastet ut i arbeidsoppgavene, noe hun har satt veldig pris på.

– Jeg har lært meg å ha en deadline kl 14, og å skulle skrive ferdig før det. Å kjenne på pulsen er nok en lærdom jeg kommer til å ta med meg videre. På studiet har vi også en del praksis, og vi har fått øvd oss der, men ikke i samme grad som her. Det er når man blir kastet ut i det at man får lært mest, har jeg følt på.

Journalistdrømmen

Men i lengden er jo drømmen for en journalist å ha en fast stilling, mener Johansen.

– Så ideelt sett så skulle jeg gjerne jobbet ett sted over lang tid. Men når man er student uten så mye erfaring må man på en måte bare ta litt her og der.

Som journaliststudent er hun opptatt av faste ansettelser.

– Vi blir drillet på studiet om at vi må forberede oss på vikariat og midlertidige stillinger. Det er interessant at det alltid blir store overskrifter hver gang en journalist får en fast ansettelse.

Pressefrihet

Som utenriksjournalist i Klassekampen er hun veldig opptatt av journalister rundt om i verden som ikke har den pressefriheten vi har.

– Vi er ganske heldige som kan skrive uten å bli sensurert.

Johansen er også opptatt av mangfold.

– Jeg har samtidig ikke møtt så mange med ulike nasjonaliteter, så jeg synes det er veldig bra når Schibsted, for eksempel, arrangerer trainee-programmer for mennesker med minoritetsbakgrunn.

Vil rapportere fra Midtøsten

Av alle saksområdene hun potensielt kunne dekket, er det utenriks hun liker aller best.

– Jeg har vært veldig heldig som får lov til å jobbe med det her hos Klassekampen. Jeg har nok mest interesse for Midtøsten, Israel og Palestina, og har også fått skrevet en del om det her. Jeg kunne gjerne vært i Israel og Palestina og rapportert derfra, sier Johansen.

Av alle sakene hun har skrevet så langt er det hennes første sak for utenriksredaksjonen i Klassekampen som har gjort mest inntrykk.

– Da skrev jeg om en familiegjenforeningslov som er oppe i Israels nasjonalforsamling Knesset. Det er en midlertidig lov som ble vedtatt i 2003, og siden da har den blitt fornyet og fornyet.

Nå er den oppe til behandling igjen.

– Det er interessant i seg selv, men i forbindelse med den saken kom jeg også i kontakt med en familie som lever under denne loven og lever i frykt for at deres palestinske mor blir nødt til å dra til Vestbredden og forlate barna og mannen som har israelsk statsborgerskap.

Det var noe rørende og fint over å møte familien på Skype, syntes hun.

– Først skulle jeg egentlig bare snakke med faren og moren om deres situasjon, men så dukket barna også opp og fortalte om deres situasjon. Jeg liker veldig godt de sakene hvor man kommer nær de personene det gjelder.

Powered by Labrador CMS