Dobbelt mediemoral

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Man kritiserer gjerne andre aktører for forhold hvor man selv ikke har rent mel i posen.

Denne liste over kan sikkert gjøres lengre, men her er noen aktuelle eksempler, primært knyttet til arbeidsforhold.

GRATISARBEID: I skrivende stund publiserer Klassekampen en sak om en forfatter som kritiserer forlagsbransjen for å basere seg på gratis innsats fra forfattere ved ulike anledninger, som podkast, enqueter og opplesninger. For ordens skyld: Forlagene er ikke enige i kritikken.

På sin bakside har samme avis daglig tekster, ofte skrevet av profesjonelle skribenter, som ikke honoreres. Jeg er selv en av dem som har bidratt en del der. Det har vært helt frivillig, og jeg har en helt grei pensjon og har sånn sett ikke noe å klage over med hensyn til egen økonomi. Men rett skal være rett: Betalt er arbeidet mitt for Klassekampen ikke.

GRATIS KRONIKKER: Litt verre synes jeg det er at Klassekampen, av alle, også oppfordrer fagfolk til å bidra med store tekster om politikk, vitenskap, kultur og samfunn på opptil 10.000 tegn uten at de - altså bidragsyterne - tar betalt for jobben.

Dette gjøres med følgende fiffige formulering: «Klassekampen honorerer normalt ikke innsendt stoff.» Nei vel. Men man har altså mage til å be fagfolk bruke av sin tid til å skrive, redigere eller bidra med tekster som fyller to hele avissider. GRATIS! Og hva verre er: Man har også mage til å kritisere andre, som forlagene, for å gjøre noe tilsvarende.

Så skal det også sies: Andre medier har i varierende grad samme praksis. Kronikker i de store avisene blir ofte ikke honorert, fordi de er skrevet av fagfolk eller andre aktører som antas å ha faglig, personlig eller profesjonell interesse av å publisere sitt materiale. Og i den grad de blir honorert, er mitt klare inntrykk at satsene ligger særdeles lavt. Arrester meg gjerne hvis jeg tar feil.

Jeg kjenner også til at NRK har praktisert noe tilsvarende i enkelte musikkprogram: profesjonelle musikkfolk, gjerne med mediebakgrunn i tillegg, blir invitert inn som bisittere - uten honorar - men med bruk av deres tid og kunnskap. Underforstått: dette er god promovering for den som stiller opp. Et vanlig argument når man tilbyr kroner 0 i lønn eller honorar i flere bransjer - som gjerne får sitt pass påskrevet - av mediene!

SENIORSPØKELSET: På leder- og kommentatorplass er aviser og øvrige medier veldig for at eldre arbeidstageres kunnskap blir verdsatt og at vi alle skal jobbe lenge i landet. Man unnslår seg heller ikke for å moralisere over hvor ille det er, også overfor den enkelte senior, å bli satt på porten bare fordi man er blitt godt voksen.

Dette gjelder ikke minst min gamle arbeidsgiver, Aftenposten. Den har samtidig vært blant de flittigste virksomhetene her i landet til å sende høyst arbeidsføre medarbeidere ut av døra på egen arbeidsplass når de runder 62, gjerne med gode avskjedspakker som også inneholder en pen slump penger fra den såkalte AFP-ordningen.

På denne måten har avisene som arbeidsgivere også bidratt til å uthule en i utgangspunktet målrettet ordning, beregnet på arbeidsfolk med tøffe fysiske jobber og dårlig helse. Det har de kunnet gjøre, basert på regnestykker som viser at det lønner seg, for aksjonærene, å kvitte seg med ofte velrenommerte medarbeidere, og sågar spandere en pen slump i etterlønn, for å holde dem borte fra arbeidsplassen.

VIKARER: Mange medier har i stor grad praktisert vikarordninger i sine redaksjoner. Noe som i praksis har betydd at medarbeidere er blitt gående i full jobb, men uten fast stilling, i årevis. Det kan virke som om forholdene er blitt bedre, etter langvarig og seig kamp fra Norsk Journalistlag. Men jeg ser eksempler på at det ennå praktiseres på tvilsomme måter, ikke minst i NRK. Dette har ikke forhindret mediene i å ta opp tilsvarende graverende forhold i andre deler av arbeidslivet.

Men som sagt: mitt inntrykk, uten at jeg kan dokumentere dette, er at her har man tatt kritikken alvorlig - endelig...

ABONNEMENTSLURERI: Mange medier inviterer til billig prøveabonnement mot at du sier ja til å la abonnementet automatisk rulle videre til full pris etter en måned eller to. Baktanken er åpenbar, slik den også var da Den norske bokklubben startet opp tidlig på 60-tallet, og fikk en del kjeft for det: Mange abonnenter glemmer å si nei eller å stoppe neste bok.

Dermed ruller pengemaskinen. Det er ikke alltid lett å holde oversikt over ulike abonnementsordninger, heller, i en verden der du lokkes til å abonnere på alt fra apper med guidet tur i Roma-nesten gratis, til ganske kostbare abonnement på både medier og spill og helsekostprodukter - og nær sagt hva det skulle være.

Rett som det er blir de sistnevnte, altså helsekostbransjen, kritisert av mediene for slike smarte abonnementsordninger. Hørte vi det single av stein mot glass et eller annet sted?