Valgpraten: – Å mene at journalister ikke skal stemme, er å innbille leserne at vi er uten verdier, ståsted og holdninger

Snart er det lokalvalg. Journalisten har spurt redaktører og politiske kommentatorer i norske aviser om deres forhold til valg, journalistikk og om de selv bruker stemmeretten.

Trine Eilertsen er politisk redaktør i Aftenposten.

Her kan du lese flere Valgpraten.

– Stemmer du ved politiske valg?

– Ja, selvsagt. Alle har et liv, alle berøres av politikk, alle kan finne et parti som svarer på noe av det som angår oss. Å mene at journalister ikke skal stemme, er å innbille leserne at vi er uten verdier, ståsted og holdninger. Det har vi, vi er ikke bare journalister, vi er samfunnsborgere, med barn i skolen, foreldre på sykehjem, i kø på veien, eller på sykkel uten sykkelsti. Og det er en fordel at vi lever som folk.

– Hva har overrasket deg mest så langt i årets valgkamp?

– Jeg hadde ikke trodd at regjeringspartiene skulle drive med så omfattende selvskading midt i valgkampen. Denne bompengekonflikten har historisk dårlig timing, knapt til å tro.

– Mener du politiske journalister og redaktører bør bruke sin stemmerett? Hvorfor, hvorfor ikke?

– Ja, det blir bare kunstig å late som om journalister og redaktører ikke har politiske standpunkt eller verdier. Selvsagt har de det. Poenget er at vi må være bevisst ståstedet vårt og hele tiden utfordre oss selv når vi velger vinklinger og kilder.

– Hva er din morsomste eller rareste opplevelse innen politikk eller politisk journalistikk?

– På en av mine første jobber som journalist, skulle jeg hilse på leder av finanskomiteen, Jens Stoltenberg. Jeg stilte meg ved siden av av ham og en han snakket med, akkurat så (plagsomt) nært at han til slutt bare måtte snu seg og hilse på meg. «Jeg tror ikke har hilst på deg før», sa jeg. «Nei, jeg tror ikke heller det», sa Jens. Og så ble det i grunnen ganske stille, for jeg hadde glemt hva jeg skulle spørre om. Det ble i hvert fall litt rart.

– Hvor mener du grensen bør gå for relasjoner mellom politikere og journalister?

– Her må vi journalister kjenne etter: Hvor ligger lojaliteten min i denne relasjonen? Dette er jo egentlig ikke vanskelig, og det bør oftere være en diskusjon kollegaer imellom. Men det er ingen tvil om at vinteren har vært en nyttig påminnelse om at mange av oss nok tror bedre om vår egen evne til å skille roller enn vi tror om andres.

– Hva er de viktigste egenskapene til en politisk journalist?

– Dyp interesse for å skjønne hvordan politikk blir til, hvem som påvirker og hvem som berøres. En god politisk journalist skjønner, virkelig, sakene han eller hun jobber med. Og så er hun bevisst sitt eget kildenettverk, at det er sammensatt og at det utvikles. Dette må til for å fange opp ekte, politiske nyheter.

– Er norske journalister for venstrevridde?

– Det kan godt hende at andelen venstresidevelgere er høyere blant journalister enn andre. Men her er det viktig å skille koblingene. Jeg kjenner ingen politiske journalister som jobber for å fremme et partis interesser. Tvert imot, tror jeg ofte at journalister som har vært politisk aktive ofte er særlig strenge med sitt eget tidligere parti.

– Et annet forhold er at politiske journalister kan bli lett desillusjonerte - de er i hvert fall ikke naive med tanke på at noen partier er perfekte og kan løse alt. Til det har de sett for mye på nært hold. Så bør vi oftere diskutere om vi er flinke nok til å variere utgangspunkt for spørsmålene og problemstillingene våre. Vi skal jo spørre på vegne av leserne og de befinner seg jo over hele spekteret.

– Jeg tror det er noe med journalistikkens innretning, den manglende respekt for autoriteter og et kritisk syn på makt, som nok er sterkere til stede hos venstresidevelgere enn høyresidevelgere. Færre med høyresidebakgrunn velger journalistikken. Ideelt sett skulle vi hatt folk med mye mer mangfoldig bakgrunn, langs alle parametre, men tilfanget er størst i den kjente gruppen.