Journalist Christine Kristoffersen Hansen (t.v.) og fotograf Ingun Alette Mæhlum i Tromsø, tok ansvaret for samtidsdokumentasjonen av livet i Nord-Norge, og gir ut selvproduserte, dokumentariske bøker på eget forlag. Foto: Kristine Lindebø
Journalist Christine Kristoffersen Hansen (t.v.) og fotograf Ingun Alette Mæhlum i Tromsø, tok ansvaret for samtidsdokumentasjonen av livet i Nord-Norge, og gir ut selvproduserte, dokumentariske bøker på eget forlag. Foto: Kristine Lindebø

Frilansere savna dokumentasjon av samtida i nord – tok ansvaret i egne hender

Fordypa seg i lokalsamfunn i Nord-Norge, og starta forlag.

Publisert   Sist oppdatert

De har ringt på dører, invitert seg selv inn, vært nysgjerrige og latt seg fascinere av den «helt vanlige» mannen og kvinna i gata, i sjarken, i gruva, i fjæra, i sauefjøset, ved kjøkkenbordet.

I ukesvis fordypet frilansfotograf Ingun Alette Mæhlum og frilansjournlaist Christine Kristoffersen Hansen seg i ørsmå og litt større lokalsamfunn – ett om gangen.

Noe som manglet

De to frilanserne hadde et ønske om å dokumentere samtida i sin egen landsdel, hvordan vanlige folk lever og hva de er opptatt av.

– Det er mye som kanskje kan være viktigere, som den store politiske debatten og andre saker, men vi ville fylle et hull med noe som vi mente manglet, sier Mæhlum.

– De som bor her, som også er en viktig del av Nord-Norge, har blitt oversett i stor grad i bokformatet, sier Hansen.

De to savnet de lokale historiene og samtidsdokumentasjonen av Nord-Norge, særlig i bokformatet. Slik de så det, ble historiene om og fra landsdelen i stor grad preget av turistnæringa og det bildet de ønsket å skape – et glossy bilde av fjell, fjord og nordlys.

Lofotfisket, Vestregata, Væran og Longyearbyen er de fire bøkene utgitt av Agalaus så langt, både på norsk og på engelsk. Foto: Kristine Lindebø
Lofotfisket, Vestregata, Væran og Longyearbyen er de fire bøkene utgitt av Agalaus så langt, både på norsk og på engelsk. Foto: Kristine Lindebø

– Det har egentlig blitt et hull i fotodokumentasjonen av hva livet er her nord nå, sier Hansen.

Det var derfor de to Tromsø-baserte frilanserne for noen år siden bestemte seg for å starte Agalaus forlag, og gi ut en bokserie med stedsportretter fra Nord-Norge, som så langt har fire bøker: Lofotfisket, Longyearbyen, Vestregata og Væran. En slik dokumentasjonen av samtida er viktig fordi samfunnet også trenger historier fortalt av fagfolk, mener Mæhlum:

– Vi har jo den journalistiske ryggraden i bunnen, og det gjør noe med troverdigheta til historia, sier hun, og får støtte fra sin kollega:

– Det er så enkelt som at når vi lever i et opplyst samfunn må vi ha historiene tilgjengelig, både nå og i framtida.

Portretter ble stedsportretter

De to kjenner hverandre gjennom langt samarbeid som frilansere, og denne gangen måtte det bli bøker, både på grunn av levetid og størrelse.

– Boka gjør at historiene får et lenger liv, sier Mæhlum.

– Det er også noe med å samle så mange historier, som til sammen blir et portrett av et sted, i stedet for å publisere bare ett og ett intervju hver for seg, sier Hansen.

Det var nemlig det de etter hvert så – at bøkene ble stedsportretter, ikke bare en rekke portretter av de menneskene de hadde møtt. Stedene har til nå vært alt fra bare ei noen hundre meter lang gatestrekning, Vestregata i Tromsø, til hele øyriket Lofoten.

De ulike stedene har krevd ulik tilnærming til kildene. Ofte har de funnet folk og gjort avtaler på forhånd, mens i Vestregata ble det mye banking på dører for å invitere seg selv inn.

– Vi gjør jo dette det fordi vi vil, ikke fordi vi må, sier frilansjournalist Christine Kristoffersen Hansen (t.h.), som sammen med Ingun Alette Mæhlum gir ut dokumentariske bøker fra Nord-Norge. Foto: Kristine Lindebø
– Vi gjør jo dette det fordi vi vil, ikke fordi vi må, sier frilansjournalist Christine Kristoffersen Hansen (t.h.), som sammen med Ingun Alette Mæhlum gir ut dokumentariske bøker fra Nord-Norge. Foto: Kristine Lindebø

Åpna seg

– Etter hvert har det vel blitt et noe forslitt uttrykk at alle har ei historie, men det er jo faktisk sant. Alle har en historie. Det er det vi har fått bekrefta igjen og igjen, sier Hansen.

– Og folk vil veldig gjerne fortelle. Jeg tror vi kan telle på to fingre, dem som har sagt nei. Vi opplever at de syns det er artig å dele, at det er spennende og litt stas, fortsetter hun.

For folk har åpna seg veldig. Historiene de har fått ved å oppsøke folk på den måten, kunne i mange tilfeller ha vært lange reportasjer i seg selv, mener de.

Om psykisk sykdom, alkoholisme, og flukten over Middelhavet.

Eller som kjærlighetshistoria i Vestregata, om paret som ble skilt en gang på 80-tallet, men fant tilbake til hverandre 27 år etter.

– Og nå er de nyforelska, og forlova på nytt. Han fridde på 70-tallet og fridde i 2015, sier Mæhlum og ler.

Da de starta opp fikk de prosjektstøtte av Innovasjon Norge, men de tre neste bøkene er laget uten ei krone i støtte. Alt har de gjort selv, fra planlegging, intervjuer, skriving og fotografering, til bæring av esker, distribusjon og markedsføring.

Ting tar som kjent ofte mer tid enn hva en har tenkt, og de har for eksempel brukt mye tid på små detaljer som å bestemme pris på bøkene.

Designet fikk de hjelp til av Tank Design, som lagde en mal, som de selv kunne bruke til å sette inn innholdet. Designet fikk også diplom i konkurransen Årets vakreste bøker 2018.

Mer i vente

Veldig mye jobb og en veldig bratt læringskurve har likevel ikke gjort at de har gått tom helt ennå. Flere prosjekter til samme bokserie er i planlegginga, men før de setter helt i gang vil de søke støtte.

Ute på tur har de til nå laget noen reportasjer samtidig, men ellers har de hatt lange dager med fullt fokus på bøkene mens de har vært ute i felt.

– Så har vi heller dratt hjem for å tjene penger etterpå, sier Hansen.

Bøkene har solgt godt, men med store produksjonskostnader er det ingen hemmelighet at dette ikke er et veldig inntektsbringende prosjekt, og Mæhlum og Hansen skulle gjerne hatt flere muligheter til å søke støtte til produksjon av selve innholdet.

– Det er allerede få frilansere i Nord-Norge som lever av det. Hvis jeg følte det var nok journalistikk herfra, så ville det kanskje vært lettere å akseptere at det er vanskelig å få støtte, sier fotograf Mæhlum, som særlig savner mer god fotojournalistikk og dokumentarfotografi fra det langstrakte nord.

– Dette er ikke noe vi blir rik av, men vi gjør det jo fordi vi vil, ikke fordi vi må, sier Hansen.