Heidi Molstad Andresen. Foto: Birgit Dannenberg
Heidi Molstad Andresen. Foto: Birgit Dannenberg

Spøk til side

(LESERKOMMENTAR): 1. april ble Skup-prisen foreslått nedlagt. Det var ingen spøk.

Publisert Sist oppdatert

Åge Winge, eks DN-journalist nå ansatt i Adresseavisen, startet årets SKUP-prisdebatt da han på journalisten.no 28. mars kritisere at dokumentgraving synes viktigere i SKUP-juryeringen enn for eksempel bruken av muntlige kilder, observasjon og fortellerteknikk.

Hans tidligere kollegaer Knut Gjernes og Eskil Engdal i Dagens Næringsliv hev seg på, likeså Aftenpostens storyteller Kjetil Østli, som fortalte at hans egne metoder er så alminnelige at han nesten har gitt opp å nå opp i SKUP-sammenheng. Bjørn Olav Nordahl, prosjektmedarbeider i Vårt Land og eks DN-journalist er enig med dem alle.

Han hevder også at lengden på dagens metoderapporter gjør at de store redaksjonene favoriseres, og at rapportene er lite etterprøvbare. Samtlige konkluderer med at SKUP- prisen bør erstattes med en Pulitzer-pris som vektlegger storytelling like mye som metode. Engdal sier sågar at SKUP-prisen bør legges ned.

På spørsmål fra Journalisten sier presseforbundets generalsekretær Per Edgar Kokkvold at han er åpen for å ta debatten om sammenslåing av SKUP-prisen og Den Store Journalistprisen.

Metodepris

For å starte med begynnelsen: Storytellerne har rett. SKUP-prisen ER en metodepris. Det var det som var den grunnleggende ideen, da et knippe ildsjeler kom sammen for første gang i 1990. Man ønsket fokus på kritisk og undersøkende journalistikk, og å stimulere til avsløring av maktmisbruk gjennom godt dokumenterte saker.

 Siden 1991 har SKUP-prisen derfor blitt gitt til det beste arbeidet der undersøkende metoder er brukt til å avdekke forhold som tidligere ikke er dokumentert. Juryens hovedfokus er altså på metodikk (muntlige kilder og observasjoner inkludert), men sakens viktighet, avsløringen og nyheten i den og publiseringen i sin helhet tillegges selvsagt også vekt i totalvurderingen. Begrunnelsen for vektingen er enkel. Ved å ha størst fokus på metodearbeidet, konkurrerer alle på like vilkår, uansett størrelse.

En enslig graver i ei lokalavis kan ta like overraskende metodiske grep som ei gravegruppe i en større redaksjon. Sakens skup kan være lite og lokalt – og samtidig genialt.

 Det er mange metoder som bidrar til å løfte fram en god gravesak – og SKUP har gjennom årene viet eksempelvis både storytelling, intervjuteknikk, webpresentasjon og fotojournalistikk plass på konferansen. Men i forhold til SKUP-prisen er det altså det framgravde skupet som får det største fokuset. Og ja, det betyr at det er forskjell på en sak jobbet fram med undersøkende og ofte nyskapende metoder, og en god lesesak jobbet fram ved langvarig kildearbeid og ypperlig intervjuteknikk.

Aprilsnarr

Da jeg 1. april leste på journalisten.no at Engdal ville legge ned SKUP-prisen, trodde jeg først det var en aprilspøk. Det var det ikke. På tross av at flere representanter fra presse-Norge enn noen gang før hadde tatt turen til Tønsberg denne dagen, og på tross av de rekordmange innsendte bidragene fra mindre redaksjoner som skulle kjempe om prisen den samme helga.

Det er vi nemlig ganske stolte av. SKUP har siden starten jobbet for å sette fokus på og spre metoder for undersøkende journalistikk. Vi har jobbet målrettet for å gjøre SKUPs virke mindre høyt og mørkt, og spredt gospelet om at alle kan grave. Vi har hamret det inn, om og om igjen – at det ikke er størrelsen på saken det kommer an på, det er metoden. Det er derfor vi, som en av de få samlingsstedene for undersøkende journalistikk i verden, har klart å unngå A- og B-stempel på prisene – og i flere år har hatt større oppslutning enn noen andre graveorganisasjoner i Europa.

SKUP-prisen har riktig nok vært gjenstand for diskusjon i styret flere ganger tidligere år, men da om hvorvidt det bør opereres med flere kategorier for prisen med utgangspunkt i størrelse på redaksjoner og medietyper. Samtlige ganger har man konkludert med å beholde en kategori, for å gi alle mulighet til å konkurrere på like vilkår. De mange diplomene som gjennom årenes løp er tildelt mindre redaksjoner, senest til Tønsberg Blad, bør være et bevis på at dagens system fungerer bedre enn noen gang.

 Metoderapportene

Til kritikken rundt metoderapportene: SKUP-styret startet arbeidet  med å se på kriteriene for skriving av rapporter lenge før årets konferanse. Innføring av lengdebegrensning på rapportene er ett av temaene. Ikke fordi omfang eller fancy statistikk kan forlede juryen – men rett og slett for å begrense juryens allerede svært krevende jobb. Dette arbeidet fortsetter, og nye retningslinjer vil være klare i god tid før neste innsendingsfrist for priskandidater.

Påstanden om at metoderapportene er lite etterprøvbare, virker tatt ut fra løse lufta. Så langt har det aldri vært dokumentert at journalistene bak rapportene ikke har gjort det de skriver at de har gjort. Det er også grunn til å minne om at samtlige metoderapporter ligger åpent tilgjengelig for alle på SKUPs hjemmesider.

 Og dersom man først skal bruke ressursargumentet av omsorg for små redaksjoner og SKUP, er det vel ikke tida det tar å skrive metoderapport som peker seg ut. Det mest ressurskrevende er utvilsomt å grave fram selve saken. Alternativt, å bruke penger på å sende folk på SKUP-konferansen når kursbudsjettet er lite og stramt, eller å finansiere medarbeideres lange og tidkrevende reiser for at de skal kunne være representert i SKUP-styret. De argumentene hører vi sjelden lenger. Både fordi mange har innsett at det ikke nødvendigvis koster mer å grave – men også fordi man har sett at det å investere i undersøkende journalistikk og journalister, faktisk lønner seg i lengden. Igjen: Årets rekordmange innsendte bidrag fra mindre redaksjoner er et bevis på dette.

 Pulitzer-pris

 Storytelling er utvilsomt en egen metode og kunstform som fortjener oppmerksomhet og å løftes fram i lyset. Som journalist i Dagbladet Magasinet med flere av landets beste storytellere som kolleger, ser også jeg at det hadde gjort seg med en egen storytellingpris.

Jeg sliter imidlertid med å se logikken i at man dermed konkluderer med å legge ned SKUP-prisen – nå som SKUP omsider ser ut til å ha lykkes med det vi har jobbet for i tjue år: Å få flere og flere til å bedrive undersøkende journalistikk, på helt ulike arenaer og med helt ulikt utgangspunkt.

 Den Store Journalistprisen har både blitt delt ut for lang og tro tjeneste - men også for konkrete journalistiske prosjekt med fokus på både grundig journalistikk og fortellerteknikk - som både Bergens Tidenes Helle Aarnes serie om Tyskerjentene i forfjor og Dagbladets Bernt Jakob Oksnes’ sak om Den usynlige i fjor. Det burde ikke være noen ting i veien for å rendyrke nettopp denne kombinasjonen av metoder som priskriterier for Den Store Journalistprisen.

Henger høyt nok

 Med alt dette sagt: SKUP er til for journalistene og journalistikken, og skal og vil være lydhøre for hva folk mener. Spørsmålet er om de fem journalistene som til nå har uttalt seg i saken, er representative for landets journalister som sådan. Så langt har ikke journalisten.no spurt andre enn dem. Heller ikke hva SKUP-styret, som har gitt SKUP-juryen dens mandat, mener.

Konsekvensen av forslaget om å legge ned SKUP-prisen og innføre en Pulitzer-pris der undersøkende metode og storytelling vektlegges like mye, vil i praksis gjøre en slik pris enda mer uoppnåelig en SKUP-prisen noen gang har vært.

Mange vil mene at SKUP-prisen henger mer enn høyt nok i dag.