Byråkratene i Finansdepartementet forsøkte å rokke ved norske journalisters rett til å kreve uttrekk fra offentlige databaser. Denne uken sier Stortinget blankt nei.
Offentlighetslovens § 9 gir enhver rett til å kreve uttrekk fra det offentliges databaser, så fremt opplysningene som etterspørres lar seg hente ut «med enkle fremgangsmåter». Nils Øy, hele presse-Norges offentlighets-far, var selv med i lovutvalget som skapte grunnlaget for bestemmelsen, og har ved flere ganger anledninger fremhevet hvilken betydning bestemmelsen kan få for journalistikken. Ikke uten grunn, vil jeg tørre å påstå.
Denne uken sier Stortinget nei til å uthule bestemmelsens intensjon. Finansdepartementets ønske om å få en unntaksregel spesielt for sitt register blir da avslått blankt av landets øverste organ. Ettersom jeg selv har forårsaket hele spetakkelet, føler jeg ansvar for å dele betydningen av seieren i denne saken med andre journalister.
Hvorfor lages databaser?
Stadig mer av saksbehandlingen i det offentlige flyttes over i den digitale verden. Heldigvis, vil kanskje mange hevde. Databehandling og regneoperasjoner som ville tatt uker med skrivemaskin og kalkulator, lar seg gjøre på minutter med dataverktøy. Innsyn må selvsagt følge saksbehandlingen, uavhengig av hvilke verktøy som brukes.
Nettopp derfor synes jeg at offentlighetslovens § 9 er så smart formulert. Når selve poenget med en database nettopp er å gjøre det mulig å håndtere store mengder datainformasjon med enklere fremgangsmåter, vil det i de aller fleste tilfeller også være opplagt at det offentlige vil kunne trekke ut opplysninger fra basen uten særlige anstrengelser?
Dette var også mitt utgangspunkt da jeg for over ett år siden krevde at Skattedirektoratet utleverte et flatt uttrekk fra aksjonærregisteret, per tidspunkt landets eneste uttømmende oversikt over hvem som eier aksjene i norske aksjeselskaper. Hvert år bruker direktoratet basen til å forhåndsutfylle selvangivelsen til flere hundretusen aksjonærer i Norge.
Jeg regnet med at det å gjøre uttrekk skulle være den smaleste sak.
Problemet med dagens lov
Men, det jeg har erfart både i denne og andre saker om database-innsyn, er at begrepet «enkle fremgangsmåter» er like klart definert av lovgiver, som sikten i Jotunheimen i en middels vinterstorm. Lovens veileder snakker om at uttrekk som krever «meir tidkrevjande operasjonar» fra saksbehandlerne kan avvises. Men lovgiver har overlatt til fantasien å tenke seg til om det i begrepet «tidkrevjande operasjoner» skal forstås operasjoner på fem minutter eller en ukes arbeid.
Lovgiver har heller ikke drøftet om den tekniske kompetansen som kreves for å operere den offentlige databasen også skal være tilgjengelig for den som krever innsyn. Med andre ord: Når det offentlige avslår et krav om innsyn i en database fordi de påstår at uttrekket ikke lar seg gjøre «med enkle fremgangsmåter», kan man aldri være trygg på om påstandens opphavsmann er organets kompetente IT-medarbeider, eller en snart pensjonert vaktmester som akkurat har kommet seg på Facebook.
Og dette lille smutthullet vet selvsagt byråkrater med en innprentet uvilje mot innsyn å utnytte til det fulle.
«Maskinell samhandling»
Da jeg i fjor krevde innsyn i Skattedirektoratets aksjonærregister, hevdet de at innsynskravet måtte avslås fordi det ville ta dem en hel uke å gjøre uttrekk fra databasen. Påstanden falt selvsagt på sin egen urimelighet. Direktoratet har flere hundre utviklere, og noen av dem hadde selv deltatt i utviklingen av aksjonærregisteret. Satt på spissen var det en realitet at hvis et uttrekk ville tatt en uke, ville trolig noen mistet jobben. Direktoratets avslag var i beste fall en fornærmelse mot egne fagfolk, og i verste fall et dårlig forsøk på å slippe unna innsynet.
For da jeg ba direktoratet om å spesifisere hvilke arbeidsoppgaver som var nødvendig og hvor lang tid de tok, ble jobben plutselig redusert til to dager. Direktoratet har forsøkt å skjule helt ordinære database-operasjoner i teknisk kompliserte fagtermer, for slik å sannsynliggjøre at det å gjøre uttrekk fra basen er uhyre komplisert. For å sitere fra direktoratets egen argumentasjon:
«Grensesnittene som er etablert, er rettet mot maskinell samhandling med andre datasystemer. Det er ikke utarbeidet noe grensesnitt beregnet på å gjøre enkle uttrekk av opplysninger fra registeret. For å ta uttrekk fra aksjonærregisteret er det nødvendig å bruke kvalifisert og autorisert personell».
Om formålet med databasen er å avslå innsynskrav etter § 9, høres dette muligens overbevisende ut. Men med tanke på at databasen brukes til ligningsmyndighetenes årlige fastsettelse av aksjonærenes ligningsoppgaver, er kanskje formuleringene egnet til en smule bekymring?
Jeg har da også hele tiden avblåst departementets forsvarstaler for direktoratets arbeidskvaler som det reneste sludder og pølsevev. Jeg vet for eksempel at direktoratets kompetente medarbeidere hvert år leverer en full kopi fra registeret til Statistisk sentralbyrå. Uttrekket gjøres ved hjelp av industri-standarden SQL, som alle operatører av databaser er vel kjent med. Selvfølgelig kan direktoratet gjøre uttrekk. Det ble bare fryktelig vanskelig når formålet med uttrekket var å gi innsyn.
Frekkere enn flatlusa
Innsynsavslaget i saken ligger fortsatt på Sivilombudsmannens bord. Men da jeg i fjor klagde Skattedirektoratets innsynsnekt hit, var det ikke bare fordi jeg vet at aksjonærregisteret inneholder opplysninger som gir meg mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning. Jeg verker etter å få noen tydeligere retningslinjer som forteller hvor grensene går. Sivilombudsmannen er nå i ferd med å sluttbehandle saken og det er ventet at han vil komme med en uttalelse.
Ombudsmannens uttalelser regnes som rettskilder og vil i praksis stake ut kursen for fremtidige database-innsyn. Det er derfor med stor spenning og en smule ærefrykt jeg har ventet på utfallet her. Midt i denne ventetiden skjedde noe jeg håper ingen journalister opplever etter meg. Finansdepartementet foreslo å belegge hele registeret med taushetsplikt.
«I den senere tid har spørsmålet om rett til innsyn i aksjonærregisteret etter reglene i offentleglova blitt aktuelt, og Sivilombudsmannen har for tiden dette spørsmålet til behandling», skrev departementet. Og de prøvde ikke å legge skjul på at formålet med taushetsplikten var å skulle verne Skattedirektoratet fra offentlighetslovens database-bestemmelse:
«Dersom antallet henvendelser om innsyn øker, vil dette være arbeidskrevende og økonomisk belastende for Skattedirektoratet, noe som vil få konsekvenser for andre arbeidsoppgaver. Etter dagens regelverk vil vilkåret om «enkle framgangsmåtar» i offentleglova § 9 avskjære innsynskrav som forutsetter stor arbeidsmengde. Bestemmelsen skaper imidlertid vanskelige avgrensningsspørsmål der direktoratet og departementet som klageinstans må ta stilling til datatekniske spørsmål om hvor kompliserte operasjoner som må utføres for å skaffe opplysningene. En klarere unntakshjemmel fremstår derfor som hensiktsmessig», argumenterte departementet.
Jeg syntes allerede da at de var «frekkere enn flatlusa», men fortsatt var det flere overraskelser i vente.
Viktig seier
Forslaget om taushetsplikt møtte massiv motstand, blant annet fra Kommunal Rapport, NRK og alle presseorganisasjonene. Regjeringen skjønte at dette ikke bar veien. Dermed hørte vi ikke noe mer til forslaget, før det på side 60 i et dokument fra revidert nasjonalbudsjett kom frem at lukkingen av aksjonærregisteret var omdøpt fra innføring av taushetsplikt, til innføring av en ny unntaksparagraf i offentlighetsloven. I en kommentar gjengitt her inne på Journalisten, beskriver Norsk redaktørforening og Norsk presseforbund treffende dette som en «Frekk finte fra Finansdepartementet». Den bakenforliggende argumentasjonen var nemlig uendret; direktoratet måtte fritas fra plikten etter § 9. Konsekvensen var også den samme, nemlig at hele registeret ville lukkes over natten.
Heldigvis ville Stortinget det annerledes. I forrige uke kom det frem at en enstemmig finanskomite setter ned foten for Regjeringens forslag. Det blir verken taushetsplikt eller unntaksadgang etter offentlighetsloven for opplysningene i aksjonærregisteret. Og ikke bare det, Stortinget vedtok i tillegg Regjeringens forslag om å utrede og offentliggjøre et nytt og søkbart aksjonærregister på nett innen 2015. På dette siste punktet fortjener faktisk politikerne honnør.
Fremskrittspartiet skriver seg her inn i historiebøkene som det første partiet som sikret allmennheten innsyn i aksjonæropplysninger på nett. Partiet skal ha æren for at et elektronisk aksjeeierregister vil bli publisert i løpet av 2015. Dette er i tråd med forslaget fra presseorganisasjonene. At det registeret vi har i dag med opplysninger om beskatning av aksjonærene likevel ikke lukkes – og at ikke intensjonene med § 9 undergraves – skyldes utelukkende at Krf og Venstre har fulgt med i timen.
Det som imidlertid er verdt å merke seg, er at man i registeret på nett kun vil finne opplysninger tilsvarende hva aksjeselskapenes aksjeeierbøker inneholder. Opplysningene om beskatningen av aksjonærene befinner seg fortsatt i det “gamle” aksjonærregisteret. Spørsmålet om det skal gis innsyn i disse opplysningene er fortsatt uavklart, og er ikke noe jeg venter at Sivilombudsmannen vil uttale seg om.
Derfor bør vi bry oss
Jeg har hele tiden synes det har vært utrolig viktig og på høy tid at Norge går ut med et samlet register over aksjonærer. I 2008 viste NRK-journalist Espen Andersen oss hva som lar seg gjøre om en kobler offentlig tilgjengelige data. «Maktbasen» var en komplett oversikt over hvilke styreverv landets folkevalgte hadde.
Siden da har Brønnøysundregistrene tatt grep og offentliggjort hele Enhetsregisteret på DIFIs datahotell. Signaler herfra tyder på at dataene vil suppleres med både regnskapsinformasjon og rolleinformasjon i løpet av året. Ved hjelp av organisasjonsnummeret til selskapene kan dermed enhver “idiot” (som meg selv) med Access eller annen database-programvare, koble registrene sammen og bruke dem til vesentlig journalistikk. Helt fantastisk - hurra! Og med aksjonærdataene som snart kommer kan vi få til enda mer, og lage enda mer vesentlig journalistikk.
For min del har likevel arbeidet med saken om Aksjonærregisteret handlet om noe langt viktigere enn bare tilgang på akkurat disse dataene. Offentlighetslovens § 9 gir oss rett til å kreve uttrekk fra databaser. I denne saken så vi norgeshistoriens første eksempel på at et offentlig organ, Finansdepartementet, forsøkte å bruke bestemmelsen som et argument for at de måtte få lukke sitt register og slik slippe unna innsyn.
Jeg håper det er siste gang et innsynskrav blir forsøkt stoppet med lovendring. I stedet kan jeg nå glede meg til Sivilombudsmannens første uttalelse om offentlighetslovens § 9. Og jeg er sikrere enn noen gang: Vi må aldri la vår tids viktigste innsyns-bestemmelse få bli uthulet av innsyns-motvillige byråkrater!
