Frihetskanal

Den panarabiske TV-stasjonen Al Jazeera spiller en nøkkelrolle i mobiliseringen for demokrati som er underveis i Midtøsten. Kabelkanalen har siden starten for 15 år siden vært møtt med mistro i vesten og tilløp til sensur i den arabiske verden. Al Jazeera fortjener nok kritikk for sin tendens til å forenkle konfliktene i området så det gjenstår få andre enn skurker og ofre, en tilnærming som nesten kan virke hardkodet i selve TV-mediet. Men begivenhetene i Egypt bekrefter igjen at stasjonen med hovedkvarter i Qatar, kan være en avgjørende brekkstang for frihet.

Den månedslange protestbevegelsen som endte med at tunisierne jaget sin korrupte president Ben Ali og ble kvitt hans 23 år gamle politidiktatur i midten av januar, vakte kraftig gjenklang i andre arabiske land. Det skyldes en rekke frie kanaler, blant dem sosiale medier, men ikke minst Al Jazeeras intense dekning.

TV-kanalen har åpenbart opparbeidet seg stor lokal prestisje. Den lever som alle virkningsfulle medier i symbiose med sitt publikum og er preget av holdninger som har gjennomslag i Midtøsten. Derfor er det heller underlig at de israelerne som føler seg kringsatt av fiendtlige naboer, er skeptiske til Al Jazeera.

Dekningen av krigen i Gaza for to år siden, var voldsomt partisk. Men den ga samtidig en unik stemme til sivilbefolkning i krig. Og kanalen brakte hver eneste dag under kamphandlingene grundige utdrag fra israelske og vestlige medier, inklusive angrep på sin egen virksomhet.

Dette var ganske uhørt i Midtøsten, og er vel strengt tatt ikke dagligvare i alle frie samfunn heller. Åpenheten demonstrerer at redaksjonen langt fra er noen propagandasentral. Det er tvert imot de forsteinede eneveldene i området som insisterer på at massemediene skal formidle en offisiell versjon av virkeligheten. Antisemittismen har fått godt armslag, inklusive på statlig egyptisk TV, og kritikk av makthaverne har vært systematisk motarbeidet.

Nettopp her demonstrerer Al Jazeera sin store betydning. Satellittkanalen krysser statsgrensene og lufter ut politiske rom som lenge har stengt politikken inne i en nasjonal og statssentrisk ramme, skriver Erik Nisbeth, forsker på arabiske medier og politikk. 

Og samtidig som kanalen tar parti mot Israel, skjer det på en åpen måte som inviterer til diskusjon, heller enn til etniske og religiøse fordommer.

Denne grunnleggende redelige holdningen er årsaken til at mange av oss har fulgt de historiske begivenhetene i Egypt via TV-stasjonen, både de direkte livesendingene fra Tahrir-plassen, der ingen er kommet tettere på demonstrantene, og den løpende dekningen i tekst og bilder. Kanalen har få kunder i Norge, men bruker nett og mobil uhyre effektivt. Selv under Mubarak-regimets forbud og anholdelser, har Al Jazeera holdt verden oppdatert.  

Og aller viktigst nå, holdt egypterne informert. Regjeringen blokkerte stasjonen fra satellitten myndighetene kontrollerer, stengte kontorene, beslagla sendeutstyr og arresterte flere ansatte. Da ryddet minst ti andre satellittkanaler plass for konkurrentens sendinger og gjorde sensurinngrepet kraftløst.

Sammen med modige avisredaksjoner og demonstranter med videomobiler har TV-sta­sjonen slått nye sprekker i demningen de udemokratiske regimene i Midtøsten søker tilflukt bak. Det betyr ikke at kritikk er uberettiget. Men det bekrefter igjen at frie medier er en forutsetning for endring, og grunn til å tenke optimistisk om hva som kommer når de udemokratiske regjeringene i området endelig faller.