Faksimile Bergens Tidende 29. august
Faksimile Bergens Tidende 29. august

Private Aleris har klaget inn Bergens Tidende til PFU for oppslag om at de tok seks ganger mer betalt for øyebehandlinger enn i offentlige sykehus

Sitatsjekkstrid må også avgjøres av etikkrøkterne.

Publisert   Sist oppdatert

I høst skrev Bergens Tidende (BT) at staten har kjøpt øyebehandlinger fra det private helseselskapet Aleris til en pris seks ganger høyere enn hva det koster på offentlige sykehus.

Det offentlige kunne ifølge BT gjort jobben for 33 millioner kroner, mens Aleris har fått 200 millioner kroner fra staten for å gjøre slike operasjoner de siste årene.

Saken ble gjengitt av blant annet Aftenposten og NTB.

Prisfeil

Aleris reagerte på saken og klaget den inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU). Selskapet mener opplysningen om den store forskjellen i pris er feil.

– Vi ga informasjon som viser at det at offentlige sykehus kunne gjort jobben for 33 millioner kroner ikke medfører riktighet, skriver Aleris i klagen.

Selskapet begrunner dette med at de er pålagt å bruke medisiner som er dyrere enn hva offentlige sykehus bruker, og at andre kostnader som lokaler og utstyr ikke er tatt hensyn til.

BT avviser hele klagen, og viser til at oppslaget bygger på to regnestykker som de hentet inn, og dessuten kontrollerte.

– Det er ikke relevant at investeringer i medisinsk utstyr og bygninger ikke er inkludert i de offentlige sykehusenes regnestykker. De offentlige sykehusene har allerede bygninger, og de har utstyret som skal til for å operere pasientene, svarer BT.

Aleris mener avisen har brutt god presseskikk på fire punkter i Vær varsom-plakaten (VVP) om premisser for intervjusituasjon, saklighet og omtanke, tittelbruk og samtidig imøtegåelse.

Sitatsjekkstrid

Partene hadde kontakt på e-post i lang tid før publiseringen i slutten av august, ikke minst fordi det allerede var en dialog i forbindelse med et intervju med tidligere administrerende direktør som ble publisert i april.

Aleris mener BT har trenert spørsmål om sitatsjekk underveis. De skriver i klagen at de ikke fikk svar på spørsmål om sitatsjekk før kort tid før publisering.

– Da fikk vi beskjed om at vi ikke fikk sitatsjekk ettersom BT prinsipielt ikke gjør det når det er skriftlige svar. Det opplyste de oss først måneder etter at vi begynte å gi våre svar, skriver selskapet, som mener det i så fall burde vært opplyst med en gang.

– Grunnen til at det var viktig for oss med sitatsjekk er fordi saken er kompleks, og av en slik karakter at det var et viktig poeng for oss å vite hvilke sitater som skulle bruker og om de, etter det var bestemt hva som skulle brukes i saken, fremdeles sto seg, var korrekte og tilstrekkelig informative, fortsetter Aleris.

BT svarer at de tolker Aleris' klage slik at selskapet ønsket å vite nøyaktig hvilke deler av det avgitte intervjuet på e-post som ville bli publisert.

– Dette er Bergens Tidende grunnleggende og prinsipielt uenig i. Bergens Tidende følger en linje der intervjuobjekter i hovedregelen gis mulighet for sitatsjekk, dersom de ber om det, og når det er avtalt i forkant av intervjuet. Bergens Tidende følger derimot ikke en slik praksis når det gjelder skriftlige spørsmål og svar, heter det i tilsvaret.

Aleris følger i en ny tilsvarsrunde opp med at de ikke mener de ikke har krav på sitatsjekk av skriftlige svar, men at VVPs 3.3 ikke er godt nok ivaretatt fordi BT skulle opplyst om sin praksis første gang de fikk spørsmålet.

Dette svarer BT at de ikke helt skjønner hva Aleris ønsker, fordi deres praksis er ikke å fortelle hvilke sitater de faktisk kommer til å publisere.

– De ville altså ikke vite hvilke sitater fra den skriftlige korrespondansen BT hadde tenkt å bruke? BTs journalist kunne svart at «ja, dere skal få sitatsjekk,» for så, når det nærmet seg publisering, å sende Aleris den komplette e-postkorrespondansen mellom BT og Aleris i retur, med beskjed om at det kunne bli aktuelt å bruke noen av svarene. Men en slik øvelse ville fremstått som meningsløs, skriver BT.

Avisen begrunner sin praksis med at det ikke kan være tvil om hvilken informasjon kildene har gitt, når de svarer skriftlig på e-post.