Skandinavisk metoo-dekning: Svensk aktivisme og norsk ansvarlighet?

Aftonbladets Åsa Linderborg feller en knusende dom over egen og svensk metoo-dekning. Hun mener norske kolleger var mye bedre. Men norske redaktører lister likevel opp flere læringspunkter, tre år etter at det hele startet.

Systematiske overgrep

Hadde Linderborg kastet terning over egen og svensk metoo-dekning, ville det sannsynligvis ikke vært øyne på terningen.

I dagens episode av podkasten Tut & Mediekjør, slakter hun både fremgangsmåten, tenkningen og etikken.

– Mediehusene publiserte saker de ellers aldri ville ha gjort, og det skjedde i den gode saks tjeneste. Det var grove anklager om at menn skulle ha begått voldtekter. De var ikke dømt for noen ting. De var ikke engang politianmeldt. Man plukket opp det som ble skrevet på sosiale medier og gjorde såkalt journalistikk på det. Noen ganger publiserte vi med bare én anonym kilde. Og det skulle vi aldri ha gjort. Det var systematiske overgrep. Mennesker fikk sine liv ødelagt for alltid.

Linderborgs beskrivelser bare fortsetter, og det er en uvanlig hard dom den tidligere kulturredaktøren i Aftonbladet feller. Så ble det også mange fellelser. 24 i tallet, i den svenske varianten av Pressens Faglige Utvalg (PFU) - Pressens Opinionsnämnd.

Hun er samtidig tydelig på at det var stor forskjell på den svenske og norske metoo-dekningen, slik hun så det. Blant annet på identifisering.

– Jeg oppfatter at man i Norge var utrolig mye mer forsiktig med å publisere navn, sier Linderborg, som nå er aktuell med boka «Året med 13 måneder. En dagbok», om svensk metoo-dekning.

Aktivisme

Marius Tetlie, fagredaktør i NRK, er enig med Linderborg. Han mener dekningen var for aktivistisk i Sverige.

– Dekningen fulgte ikke journalistikkens prinsipper. Den ble drevet av meningsbærende redaktører og kommentatorer, og de satte til side helt elementære presseetiske prinsipper. Dette kan settes i sammenheng med at man i Sverige ikke har hatt en sunn samfunnsdebatt. Den har vært for lite preget av fakta, og mer av aktivisme og moral.

Tetlie er likevel tydelig på at det var svært krevende å dekke metoo også i Norge. En av de største utfordringene, var å innhente nok opplysninger og nok fakta, som var balansert.

– Å finne ut hva som hadde skjedd, var en stor utfordring. Og da var det viktig for NRK å slå fast at de ikke skulle gjelde en annen presseetikk for metoo-saker enn for andre områder. Det betyr at vi måtte jobbe systematisk og godt før vi kunne publisere noe.

Anonymt, det holder ikke

NRK slo tidlig fast at de ikke kunne publisere opplysninger mot navngitte personer, fra anonyme kilder. Men heller ikke konfrontere en som var anklaget for for eksempel seksuell trakassering, med opplysninger fra en anonym part.

– Nei, det går ikke. Skal man innhente samtidig imøtegåelse, så må man gi den som er anklaget nok informasjon og grunnlag som gjør at han kan svare godt.

– Hva har dere lært når det gjelder framgangsmåte overfor sårbare kilder?

– Vi har mye lære når det gjelder den journalistiske arbeidsprosessen. Å sette seg inn i kildens situasjon er krevende. Vi må vise større varsomhet. Vi har diskutert det i etterkant. Fordi det kom opplysninger om at dette trøkket ble for heftig.

Faktasjekk!

Journalist Marie Melgård jobbet med metoo-saker i VG, sammen med blant andre Lars Joakim Skarvøy. Nå jobber hun i Dagens Næringsliv (DN). Melgård mener det å dekke metoo, ikke skal være noe særlig annerledes enn å dekke andre type saker.

– I politikken kan jeg for eksempel få høre om politikere som er dårlig likt i sitt eget parti. Det er ikke en påstand som nødvendigvis kan dokumenteres, men du må undersøke det og faktasjekke de opplysningene du får. Det samme gjelder for metoo og anklager om seksuell trakassering. For eksempel kan man faktasjekke om disse personene har vært på samme sted samtidig, er det andre som kan fortelle at de fikk tekstmelding om den aktuelle kvelden, også videre.

– Mange tror kanskje at vi bare får en oppringning om en anklage, og så ber vi om tilsvar fra den det gjelder. Og for all del, det kan av og til skjedd, men det bør unngås. Som oftest får de som er anklaget lese hele teksten og tid til å gå gjennom påstandene før de publiseres.

Tror ikke på noen

I saker der det er ord mot ord, mener Melgård man må vise det i teksten og i språket. Det må gå tydelig frem at det er én parts opplevelse og vurdering, og ikke bruke et konkluderende språk. Det er en viktig jobb.

Vi tror på varslerne, har blitt sagt av flere enn Jonas Gahr Støre, men er det et godt utgangspunkt for den journalistiske jobben? Nei, mener Melgård. Tvert imot.

– Jeg tenker uansett hvem jeg møter, så tror jeg ikke på noe av det de sier. Det er starten. Så må man gå gjennom det kildene sier, kritisk.

Da de første Giske-varslene kom, visste ikke Melgård noe om hvem som hadde varslet eller helt konkret hva det ble varslet om. Bare at det var varsler mot Trond Giske.

– Så der var det ikke noe spørsmål om hva vi trodde eller ikke. Dette var det som faktisk skjedde. Det var varsler i Arbeiderpartiet.

Publisere for å få tips

DN skrev i metoderapporten om metoo-dekningen hvorfor de publiserte de første sakene. Der heter det blant annet at de hadde «klare indisier på̊ at en publisering ville føre til nye tips eller 'modning' av historier vi allerede kjente til». Og at de hadde «indikasjoner på̊ at flere kvinner vurderte å varsle Arbeiderpartiet hvis det viste seg at de ikke var alene».

– Hva tenker du om den arbeidsformen?

– Jeg tenker at når du skriver en sak så får du tips, det er en naturlig konsekvens. Men DNs vurdering må de fortelle om selv.

LES OGSÅ:

Metoo-anklaget i Sverige:
– Presseetikken har vanskelige kår

Som Tetlie i NRK, mener Melgård også at de som utsatt for anklager og som blir bedt om å svare, må vite hvem som fremsetter beskyldningene. Hun sier det skal være tungtveiende grunner for at den som blir anklaget ikke skal få vite hvem som har varslet.

– Hva må vi lære av dekningen?

– Det som handler om varslernes vern. De har ikke søkt offentlighet. De har kanskje meldt fra til et parti, men ikke til pressen. De har ikke bedt om å få privatlivet offentligjort, eller sine verste opplevelsen på trykk. Likevel ble de identifisert som varslere, og telefonen sto ikke stille.

Hun erkjenner likevel at det ikke er noe fasit. Man må skrive om varsler, og det vil gjøre vondt.

Publisere selve varslene

I Giske-saken oppsto etter hvert et enormt sug etter informasjon. Noe kom ut, men ikke alt. Varslerne sa de ikke kjente seg igjen når deler av innholdet ble publisert i Nettavisen. Melgård sier at «alle» ville ha saken om varslene på trykk. Men spør seg hva som er rett vurdering.

– Burde vi fått mer eller mindre informasjon om hva det faktisk ble varslet om?

– Det spørsmålet baler jeg med selv. Det er vanskelig. Men da vi skrev bok (Alle skal ned, sammen med Lars Joakim Skarvøy, red. anm.), så mente vi at på det tidspunktet, ett år etter, var det riktig å publisere varslene i sin helhet, fordi dette ble brukt av begge parter. Noen mente det var verre, noen mente det var mildere. Det å få det faktiske forholdet ut, var ikke til skade da.

– Men hvorfor gjorde dere ikke det tidligere, i VG?

– Men vi hadde ikke de varslene i starten.

– Hvis dere hadde hatt det da?

– Da tror jeg det ville handlet om varslerne, og vi ville sett om det kunne være en idé å publisere i samråd med dem.

I likhet med Linderborg og Tetlie, ser også Melgård klare forskjeller mellom Sverige og Norge.

– Vi oppsøkte ikke kvinner og publisert deres historier. Vi dekket prosessen i partiene, der det var varsler. Vi videreformidlet ikke varsler fra kvinner som ikke hadde meldt dette inn.

Motiv og maktkamp

Ellers avviser hun påstander om at VG ble brukt i en maktkamp. Hun er imidlertid ikke opptatt av motivet for å si fra. Hvis det har skjedd seksuell trakassering, er det ikke viktig for henne som journalist om noen sier fra, for å si fra, eller sier fra fordi de mener at Trond Giske ikke bør ha tillitsverv i partiet. Det har ikke noe å si, mener hun.

– Men når metoo-dekningen i Norge har handlet så mye om maktkampen i Ap, så forstår jeg i hvert fall de som synes det er synd. For da blir metoo-bevegelsen redusert til et spørsmål om Trond Giske skal være fylkesleder i Trøndelag eller ikke.

Til slutt spør vi om Sofie-saken, selv om det viste seg å ikke være en metoo-sak. Spørsmålet er hva hun sitter igjen med når hun ser på den i dag.

Svaret er lite oppsiktsvekkende.

– Vi gjorde feil i den saken. Det har VG beklaget og det har vi som var involvert beklaget. Det jeg sitter igjen med er at PFU behandlet den saken, og VG ble felt. Og det viser at det regelverket vi forholder oss til, det fungerer. Når det blir begått overtramp, så får det konsekvenser.

Dette svarer norske redaktører:

I forbindelse med Tut & Mediekjørs episode om metoo-dekningen, spurte vi flere norske redaktører og kommentatorer om hvilke læringspunkter de mener norske medier bør ta med seg videre etter tre år med metoo-dekning. Her er svarene:

Tora B. Håndlykken, nyhetsredaktør i VG:

– Anonyme kilder er helt avgjørende, de er grunnlaget for mye journalistikk. Så er jobben vår som journalister å søke mest mulig dokumentasjon rundt informasjon vi får av dem. Det vi velger å publisere fra anonyme kilder må være mest mulig etterprøvbare opplysninger, og mindre påstander og meninger.

– Vi må få fram mest mulig fakta i en sak, og i metoo skulle vi evnet å gi leserne innblikk i faktagrunnlaget som lå i enkelte av varslene tidligere.

– Vi må lytte til kildene og vi har et ekstra ansvar overfor utrente intervjuobjekter for å sørge for at de forstår hva det innebærer å uttale seg til media, særlig hvis de deler personlige historier.

– Vi må bli flinkere til å ha balanse i den totale dekningen. Det er ikke en motsetning mellom å drive kritisk journalistikk mot en politiker, idrettsutøver eller en næringslivstopp, og samtidig løfte fram perspektiver som gir støtte eller nyanserer bildet.

Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i Nordlys:

– Sterkt og brennende engasjement for metoo må ikke oppheve journalistikkens tyngdelov. Den er at også varslere, og miljøer rundt varslere, må utsettes for kildekritikk.

– Pressen må skille mellom sannhet og løgn, maktkamp og metoo. Og forstå at det å overholde disse prinsippene, ikke er det samme som å gi aksept for uakseptabel atferd.

Karianne Solbrække, nyhetsredaktør TV 2:

– Det som generelt bekymret meg mest med deler av metoo-dekningen, er det jeg har snakket en del om før; nemlig det rettstomme rommet, som fortrinnsvis menn ble utsatt for. I vår dekning av krimsaker skal det for eksempel svært mye til for å identifisere når noen kun er siktet, og det er krav til dokumentasjon. Sånn må det være i et rettssamfunn.

– Nå er ikke dette alltid sammenlignbart, men i metoo var det vanskelig å stille krav til dokumentasjon og ettergå historien til varslerne. Fordi de eier sin historie. Men det er et dilemma, siden vi vet at denne type seksuell trakassering foregår, men det er ofte umulig å dokumentere.

– Ideelt sett burde metoo i større grad hatt fokus på det overordnete - uten enkeltsakene. Samtidig er det nærmest umulig å la være å omtale personer i maktposisjoner. Og iallfall hvis det får konsekvenser, jamfør Giske.

Hege Ulstein, kommentator Dagsavisen:

– Vi må bli flinkere til å stille systemet, og ikke bare enkeltpersonen, til ansvar. Metoo er først og fremst et oppgjør med en ukultur, ikke individer.

– I Ap/Giske synes jeg stort sett norske medier har vært flinke til å fange opp disse to aspektene. Både Trond Giske selv, men også Johans Gahr Støre, Kjersti Stenseng, Aps kvinnenettverk, Hadia Tajik og resten av sentralstyret, samt Giskes fylkeslag, ble stilt til ansvar og har fått en menge kritiske spørsmål.

– I Kristian Tonning Rise/Høyre og Ulf Leirstein/Frp har vi derimot ikke vært like flinke til å gå etter partikulturen eller til å stille ansvarlige til veggs. Først og fremst partiledere, men også andre ledende politikere, og konfrontert dem med hva de må ha visst. Frps organisasjonsutvalg fungerte som en effektiv lynavleder, og i Høyre var det nesten ikke journalistikk på andre enn Tonning Rise selv.

– Et annet læringspunkt: Vi må bli flinkere til å ta slike problemer og saker på mer alvor.

– Ryktene om Giske gikk i årevis, og flere politiske journalister og redaktører har observert og visst om en lite heldig kultur i politikken, og ellers i samfunnet, over lang tid. Det ble ikke laget journalistikk på det, fordi det ble ansett som «privat». En gedigen feilvurdering. Først når metoo-kampanjen begynte å rulle, tok vi tak i noe vi burde gått etter på eget initiativ for mange år siden. Det har noen likhetstrekk med Nav-skandalen på dette punktet.

– Og så må vi alltid stile oss spørsmålet om vi tar godt nok vare på varslerne.

Siv Sandvik, politisk redaktør Adresseavisen (permisjon):

– Noe av det viktigste vi har lært - i hvert fall bør ha lært - er å opptre med større ydmykhet og varsomhet overfor varslerne. Kronikker fra varslere som følte seg jakta på av pressen har vært vonde å lese.

– Alle vet at en sak blir bedre om vi finner en case, særlig om vedkommende står fram med navn og bilde. Også samfunnsdebatten og forståelsen av hva saken dreier seg om tjener ofte på at varslerne «står fram». Men de må trå ut i offentligheten selv. Vi kan ikke dytte dem ut i flomlyset. En trenger ikke mye fantasi for å se for seg at det å varsle mot en maktperson oppleves skremmende, som om alt raser sammen - da må pressen strekke seg langt for å unngå å gjøre opplevelsen enda verre.

Erik Stephansen, redaktør Nettavisen:

– Du skal ikke løpe i flokk. Mange medier tok for god fisk det VG og DN skrev, og kastet seg på uten å gjøre egne undersøkelser. Uten motstemmer kommer blodtåka.

– Du skal ikke holde tilbake informasjon i «det godes tjeneste». De fleste mediene, alle unntatt vi, unnlot å offentliggjøre varslene. Dermed var det bare fantasien som satte grenser for hva Giske skulle ha gjort.

– Du skal ikke godta at varslere «eier» varselet. Vår jobb som journalister er å undersøke et varsel på samme måte som en anmeldelse eller siktelse. Identitet skal selvsagt beskyttes, men ikke innholdet.

Alexandra Beverfjord, ansvarlig redaktør Dagbladet:

– Det er pressens oppgave å både dekke og avdekke overgrep. Men pressen skal også sikre at den anklagede part får anledning til å komme til orde. Vi skal evne å belyse sakene fra flere vinkler.

– Metoo vekket veldig sterke følelser. Dessverre var det ikke alltid at pressen klarte å holde hodet kaldt. Det så vi flere eksempler på - både Benny Fredriksson-saken i Sverige og Bar Vulkan-saken i Norge, der medier glemte å følge presseetikken.

– Læringspunktene er at mediene alltid må følge pressens etiske regelverk i alle ledd i arbeidsprosessen - og at vi må evne å dekke de ulike sidene i en sak på en faktadrevet måte.

Mari Skurdal, ansvarlig redaktør Klassekampen:

– Jeg syns vi bør reflektere over det totale medietrøkket som oppstår når alle drar i samme retning. Ta politisk journalistikk: Vanligvis spiller mediene ulike roller, og fløyer og aktører har sine journalister/medier å gå til. Sånn var det ikke med metoo.

– I forbindelse med Giske-saken mener jeg det var en utfordring at varslenes innhold så lenge var skjult - ja, til en viss grad er de det fortsatt, selv om de er med i et par bokutgivelser. De ble heller omtalt med adjektiver av kommentatorene, som gjorde at lesere lett kunne tro det var snakk om langt verre forhold enn det var. Å omtale varslersaker i det hele tatt er vanskelig, fordi så mye ikke kan omtales. Men når alle landets medier samles for å gjøre opp dom, er det et problem at tiltale og bevisførsel er utelatt.

– Jeg håper ikke at metoo i Norge førte til noen justismord, men jeg tror det er i slike opphetede klimaer justismord skjer. Kravet til alle som ytret seg var: Vær på rett side av historien!

Sarah Sørheim, nyhetsredaktør NTB:

– Metoo tydeliggjorde hvordan seksuell trakassering har vært en blindsone, også for media. Det er det heldigvis ikke lenger

– Vi har også lært mye om hvordan behandle sårbare kilder