Fra propagandaorgan til suksessavis
Klassekampens historie er drøy kost, med partistyring, intriger og økonomisk amatørskap. Men den handler også om en moderne opplagsvinner.
Fra dødskamp til suksess på få år, i flere omganger. AKP (m-l)-ledelsens detaljstyring av hver eneste side i avisa. Utlevering av kildemateriale til klassefiendene i politiet.
Dramaene presenteres både bredt og dypt i Alf Skjeseths bok «Sykle på vatnet. Historia om Klassekampen». Boka gir en detaljert innsikt i de underliggende prosessene i det 42-årige livet til avisa på ytterste venstre fløy.
«Det har vore blodslit og rovdrift, maktkamp og intrigar, feilgrep og fattigdom, kaos og amatørisme, politisk dårskap og skammelege oppslag», skriver den mangeårige Klassekampen-journalisten.
Overmot
I tillegg til det revolusjonære alvoret krydrer Skjeseth med kuriosa og humoristiske beskrivelser av livet i et avishus drevet av en ytterliggående idealisme.
Ifølge boka er samhold, kameratskap, innsatsvilje og humor motpostene i Klassekampens historiske regnskap.
– Det var mer galgenhumor og selvironi i redaksjonen enn mange skulle tro. Det var viktig for at vi holdt ut, sier Skjeseth.
For det er ingen idyllisk reise han forteller om. Tittelpoenget om å sykle på vannet har han lånt fra Dag Solstads beskrivelse av det politiske overmotet og ml-idealismen, i beretningen om gymnaslærer Pedersen.
Opplagsvinner
Skjeseth begynte å skrive på boka i februar i fjor, omtrent samtidig med at opplagstallene for 2009 ble offentliggjort. Klassekampen ble opplagsvinner, en bedrift avisa klarte å gjenta i 2010. Opplaget er mer enn doblet siden Bjørgulv Braanen tok over som redaktør i 2002 (se grafikk). I 2005 ble Braanen tildelt Fritt Ord-prisen for sin og de ansattes innsats, og i 2009 utnevnte Oslo Redaktørforening ham til Årets redaktør.
Suksessavisa hadde ikke overlevd lenge uten en imponerende gratisinnsats. Slik ble den stablet på beina. Men etter ti års vaklende drift droppet AKP sin motstand mot pressestøtte, noe som reddet Klassekampen etter en periode med katastrofalt dårlig økonomistyring.
Nær døden
Boka skildrer hvor nær Klassekampen var ved å gå inn under de to største krisene: Underskuddet etter overgangen til dagsavis i 1977 og opplagsfallet etter den dramatiske redaktørstriden som endte med at AKP satte inn Jon Michelet som ny redaktør i 1997.
– Ved siden av de to dødskampene synes jeg Klassekampens utvikling rundt 1980 er pressehistorisk interessant. Det som skjedde da er et fantastisk paradoks. Ml-bevegelsen hadde nådd toppen og var på rask vei ned. Mens partiet ble mindre og mindre vokste Klassekampen. Avisa gjennomgikk en profesjonalisering og frigjøring, og klarte å stige opp fra noe som fortoner seg som et håpløst prosjekt. Det var imponerende.
De ideologiske brillene fikk ifølge Skjeseth svakere glass på denne tiden.
– Når ga Klassekampen egentlig opp målet om verdensrevolusjon?
– AKP ga formelt opp marxismen-leninismen i 1990, men mange av utopiene falt nok allerede ved inngangen til 80-tallet. Da ble Redaktørplakaten i praksis innført i Klassekampen, og da startet Sigurd Allerns lange og møysommelige arbeid med å bygge opp en profesjonell redaksjon. Jeg vet ikke om noen andre enn Sigurd hadde greid å bringe Klassekampen gjennom denne perioden. Han og Bjørgulv Braanen er de to viktigste redaktørene i Klassekampens historie.
Partistyrt
Skjeseth beskriver i kritiske ordelag hvordan partiledelsen detaljstyrte Klassekampen på 70-tallet, og hvordan misnøyde, engasjerte lesere tyranniserte en ressursfattig redaksjon som ikke maktet å gi en tilfredsstillende dekning av aktuelle saker. I 1977 tok et såkalt redigeringsdirektiv fra AKPs sentralkomité nesten alt spillerom fra redaksjonen.
Direktivet redigerte Klassekampen – side for side – i de to første årene som dagsavis. Første punkt lød slik: «Partiledelsens stoff skal inn.» Nede på lista het det at «aktuelt stoff prioriteres høyt».
– Direktivet er et fantastisk pressehistorisk dokument. Det var vanvittig detaljert, strengt og ugjennomførbart, og viste hvor ekstremt sentralstyrt Klassekampen var. Det var ikke en vanlig avis, men et partiredskap. Det var vi jo klar over, vi jobbet der frivillig. Men avismessig var det helt katastrofalt. Innholdet ble veldig parolepreget.
Det spesielle i situasjonen understrekes av rutinene med nærmest daglige runder med selvkritikk fra redaksjonens side, etter klager fra parti og lesere. Angeren og selvkritikken blant journalistene stakk imidlertid ikke særlig dypt, ifølge boka.
Politikilder
I dag er det lite kjent at Klassekampen for 25–30 år siden forsynte selveste «klassepurken» med bilder og annet bevismateriale. Ifølge boka ble journalist Per Bangsund fra slutten av 1970-tallet et bindeledd mellom AKP og politiet.
– Dette må da ha vært et alvorlig journalistisk dilemma?
– Det som ble kalt samarbeid begrenset seg nok til ett saksområde, for å forebygge voldshandlinger mot venstresida og rasisme rettet mot innvandrermiljøer. Det oppsto en situasjon der både avisa, AKP og politiet innså at det var om å gjøre å unngå at slike gærninger kunne ta livet av oss. En slik utveksling innebærer en balansegang, men samtidig ga det avisa innpass og eksklusive politikilder, sier Skjeseth.
Bombemann
Det startet med bombeattentatet mot 1. mai-toget i Oslo i 1979. Klassekampen fotograferte nynazistene som sto på fortauet ved Høyres Hus og kunne tidlig avsløre bombemannen Petter Kristian Kyvik.
– Det var Bangsunds gjennombrudd som nazijeger. Politiet takket Klassekampen for hjelpen, på trykk. Dette bidro samtidig til å normalisere forholdet vårt til samfunnet, folk så jo at det ikke var vi som drev med vold. Seinere samarbeidet også Finn Sjue med politiet, for å forebygge stygge episoder i miljøet rundt Folkebevegelsen mot innvandring.
