Viktig anke
(LEDER): Behandling i lagmannsrett blir en kjærkommen anledning til å flytte striden ut av skyttergravene
Dagbladet gjør oss alle en tjeneste ved å anke den sviende dommen i Oslo tingrett, der ambulansesjåfør Erik Schjenken fikk en million kroner i erstatning for grove krenkelser i avisas kommentarer etter feilgrepene i Sofienbergparken.
Schjenken led overlast i den massivt ensporede dekningen av saken de første ukene, og Dagbladet var blant de mest aggressive.
Mediene er ikke hevet over loven, og hvis høyere rettsinstanser også finner at avisa forbrøt seg, vil han få en erstatning nesten alle unner ham.
Den velskrevne tingrettsdommen er samtidig dypt problematisk. Ikke fordi mediene kan «legge ned» hvis den blir stående, slik Lars Helle har antydet. Gjennomgangen av Dagbladets feil er overbevisende. Men dommen lar en rekke spørsmål stå ubesvart.
Ny behandling gir oss en ny vurdering av tingrettens bevisvurdering, lovfortolkning og skadefastsettelse. Samt en god anledning til å diskutere balansen mellom ytringsfrihet og enkeltmenneskers vern mot sterke beskyldninger som ikke kan bevises, eller som etter hvert avsløres som usanne. Slik noen av dem som rammet Schjenken, viste seg å være. Denne debatten er nødvendig både for mediene og for den engasjerte offentlighet.
Den ganske massive fordømmelsen av Dagbladets dekning og avisas reaksjon på dommen, er ikke vanskelig å forstå. Kommentarene som ga fellelse, bærer preg av et syn på etniske og sosiale konfliktlinjer mange er uenige i og noen misliker sterkt.
Men dette er på mange måter Dagbladets grunnholdning og historiske arv. Når avisa tilsynelatende får tilleggsstraff for at hele medieflokken følger det samme sporet og preges av de samme fordommene, er det ganske urettferdig. I slike saker er det nettopp i Dagbladets tradisjon å drive kampanjejournalistikk mot antatt rasisme i det offentlige. At så mange medier og journalister hyler i samme kor at det knapt blir ørenslyd for motforestillinger, er forstemmende og et alvorlig problem. Men det er ikke Dagbladets feil, skyld heller på redaktører og journalister som burde representert motstemmer og balanse.
Avisa har selv antydet at den brutale omtalen av ambulansesjåførene er et ansvar den deler med politikere og konkurrenter. Samtidig har Schjenkens støttespillere lagt nær all skyld på mediene og slik unnskyldt politikere som gikk for langt. Disse ansvarsfraskrivelsene virker mer taktisk enn etisk begrunnet.
Dagbladet mener tingretten systematisk så bort fra viktig bevisførsel som demonstrerer redaksjonens ærlige forsøk på å belyse hendelsen grundigere. Vi som bare har dommen å støtte oss på, men ikke var til stede i retten, vet ikke om denne anklagen holder. Men i diskusjonen etter kjennelsen kan vesentlige argumenter i avisas favør ha gått tapt. Retten har talt, men den gjør ingen krav på å avslutte en åpen kamp om ideer og prinsipper.
Behandling i lagmannsretten blir en kjærkommen anledning til å flytte striden ut av skyttergravene den befinner seg i. Det er avfyrt for grov ammunisjon både fra tilhengere og kritikere av dommen. Noen av medienes forsvarsgrep, som tidligere VG-redaktør Bernt Olufsens sjofle spark til dommer Waaler og advokat Bore, har svekket pressens sak. Men til slutt vil rettsvesenet avklare den juridiske balansen mellom sentrale prinsipper. Hvis konklusjonen begrenser retten til frimodige ytringer, vil den ikke stå til evig tid.
Når avisa nå anker på alle punkter, er det trolig ikke for å vinne popularitet. Heller ikke for å spare penger, selv om erstatningen er voldsom og tingrettens kommentar om at avisa tjente på overtramp, virker besynderlig. Det virker tvilsomt at Dagbladet skal få gjennomslag for hele sitt forsvar, som også må leses som et forsvar for sjusk og selektiv informasjon. Men avisas krav på å få følge egen overbevisning i kommentarene, fortjener en ny dag i retten.
HELGE ØGRIM
