Lagde reportasjebok for barn: Åpne spørsmål og god tid ble nøkkelen

– Jeg tenker at det har en verdi at dette er virkelig. Som journalistikk generelt, så kan historiene hjelpe barn til å forstå verden bedre. Barna vil gjerne forstå denne komplekse verdenen, og er opptatt av virkeligheten.

Frilansjournalist Christina Skreiberg sitter med sin ferskeste bok i hendene.

Den er noe så uvanlig som en reportasjebok for barn. Tolv reportasjer med en magasininspirert stil og layout, der Skreiberg både har skrevet og fotografert.

– Det gikk fra å være et spennende oppdrag til å bli en «baby» jeg er veldig stolt av. I starten var jeg ikke sikker på hvor mye eget preg jeg kunne sette på boka, sier Skreiberg.

Et puslespill

Boka er laget på oppdrag for Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), men ifølge Skreiberg har ikke de lagt føringer på det journalistiske arbeidet eller valget av kilder, annet enn at de hadde en felles forståelse av at boka skulle handle om virkelige barn med et mangfold av funksjonsnedsettelser. Skreiberg har derfor jobba som hun vanligvis gjør som journalist.

Siden sensommeren i fjor har hun møtt og portrettert tolv barn rundt i Norge, med forskjellig bakgrunn, forskjellig alder og som alle har helt forskjellige hobbyer de elsker. Det alle barna har til felles er at de har én eller annen form for funksjonsnedsettelse.

– Jeg var opptatt av å finne et stort mangfold av barn. Det ble litt av et puslespill, sier Skreiberg.

Puslespillet tok enda mer tid enn hun hadde sett for seg, men med god hjelp fra bidragsyter Celia Haran fikk hun den riktige variasjonen, med tanke på bosted, familiesituasjon, alder, hobbyer, og kulturell bakgrunn.

Det er ikke første gang Skreiberg skriver en bok med mangfold som utgangspunkt. Hennes første bok, Hei nabo! var også et mangfoldsprosjekt.

Den gang banka hun på hos naboer i blokka hun bodde i. Denne gangen fikk hun oversikt ved å plotte inn de godt over hundre barna hun fikk tips om, på et norgeskart. Til slutt var det variasjonen som avgjorde hvem som kom med i boka.

Ei bok for alle barn

Aron (12) fra Rindal elsker downhill-sykling, og har ledd- og muskelsyndromet AMC, klumpfot og skeiv rygg – skoliose. Ida (7) fra Skudeneshavn på Karmøy elsker hester og ridning og har muskelsykdommen limb-girdle 2. Ridha (9) fra Råholt på Eidsvoll elsker gaming og har ADHD. Marie (11) fra Oslo elsker å spille håndball og har diabetes. Ea (6) fra Voss elsker å kjøre slalåm og har kabuki-syndrom, som blant annet gjør at hun er litt kortvokst, og hører dårlig.

Det har vært viktig for Skreiberg at boka skal være for alle barn, ikke bare for dem med en funksjonsnedsettelse. Hovedfokuset er på likhetstrekkene og gjenkjennelsesfaktoren, og hun har jobbet med dette som utgangspunkt da hun bygget opp tekstene.

Tidligere har Skreiberg jobbet som reportasjeleder i Aftenposten Junior, så det å skrive for barn var dermed ikke helt fremmed. I boka har hun understreket vanskelige ord, laget faktabokser om funksjonsnedsettelsene, og én annen faktaboks om hver av barna. Nina Ansten har designet boka, mens Hanne Berkaak har laget illustrasjoner.

I tekstene blir en først kjent med barna og hva de liker å gjøre. Deretter kommer det som handler om funksjonsnedsettelsene og hva som kan være vanskelig. Skreiberg håper mange vil kjenne seg igjen, og samtidig at boka vil inspirere barn til å inkludere andre.

– Jeg tror veldig mange kan glemme å se utenfor seg selv og sine venner, så jeg håper jo på å bidra til skape et varmere samfunn rett og slett, og at flere vil se verdien i mangfold.

Sterke inntrykk

Det ble mange sterke møter med barna, og familiene deres.

– Alle barna har gjort inntrykk på meg, sier Skreiberg.

Én familie gjorde særlig sterkt inntrykk. Ei alenemor i Groruddalen med tre døtre, der to av dem har skjelettsykdommen osteogenesis imperfecta (OI). Familien bor i ei leilighet med trapper, hvor den ene dattera bare har tilgang til halvparten av leiligheten fordi hun sitter i rullestol. Sara (12) elsker å tegne, male og lage ting. Det var også Sara som fikk komme på forsida av boka.

– Å ha OI tar mye tid! Å stå opp, gjøre meg klar til skolen, å bære sekken min med bøker – alt blir jeg sliten av, sier Sara i reportasjeboka, men også:

– Uten OI hadde jeg vært mye mer sjenert.

Tittelen «Alle kan!» kom fra Ea (6) fra Voss, som kjører slalåm. Arbeidstittelen var «Forbilder», men denne funker bedre, mener Skreiberg.

– Jeg har vært opptatt av å ikke sykeliggjøre eller svakeliggjøre barna, men heller ikke lage heltebilder av dem. Jeg ville alminneliggjøre. Det kan være mye å bære for et barn å skulle være et forbilde.

Åpne spørsmål

Hvordan snakke med barn om tunge ting? Om å ha en funksjonsnedsettelse, og om hvordan andre forholder seg til dem? I begynnelsen prøvde Skreiberg seg fram med hvordan hun skulle formulere seg og var litt spent på hvordan barna ville reagere på spørsmålene om funksjonsnedsettelsen.

– Min holdning var å stille helt åpne spørsmål. Som «hva digger du med hobbyen din?», «hva drømmer du om?», og «hva er vanskelig?». Det å bruke god tid, og vise interesse for det som er viktig for dem – å tre inn i deres verden – ble viktig, sier Skreiberg om måten hun tilnærmet seg.

Hun skjønte også raskt at hun måtte tørre å være litt stille, for å lage et rom der barna kunne fortelle.

– Alt som er fremmed for en selv kan være vanskelig å stille spørsmål om. Som journalist og medmenneske kan man vegre seg for å spørre om alt det som er ukjent for en selv, og om det som er vanskelig. Men det er jo ikke fremmed for dem jeg snakker med. Åpne spørsmål, og genuin interesse og tillit, kommer man langt med.