Sausen var ikke tynn, men det var saken. På 15 minutter skrev matredaktøren artikkelen om den hemmelige ingrediensen som gjør tomatsausen perfekt

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Christopher Sjuve er matredaktør i Aller Media.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Kaffe. Svart, billig og mye. En kanne går fort. Jeg har for øvrig bare fått kick av god kaffe en gang – i et sirkustelt i København.

– Hva har du på nattbordet?

– Foruten brukerutstyr som sovemaske og snorkeskinne finner du en lampe, vannglass, mobil, en billig, livsfarlig kinesisk lader. Jeg fikk et voldsomt støt her forleden og har fortsatt blemmer ytterst på høyre pekefinger.

– I tillegg en underlig blanding bøker i bestemte kategorier som byttes etter hvert som de er utlest: Jeg må alltid ha to kokebøker der (ellers får jeg aldri sove, selv med maske), en kjedelig biografi (Nikola Tesla), en fagklassiker (Origin of the Species), en romanklassiker (Landstrykere, Hamsun) og noe nytt (Stig Aasvik) samt noen gamle New Yorkere som jeg aldri får lest.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Før jeg tar «runden» i britiske, amerikanske, svenske og danske aviser går jeg aller først til Twitter. Der sjekker jeg hva Elon Musk har twitret om (dette er før morgentoalett), men også hva han har kommentert. Dette kommer det sjelden noe godt ut av. Før noe annet skjer, må jeg fullføre dagens økt på hjernetrim-appen Elevate (der har jeg nå full score på samtlige oppgaver – skulle bare mangle etter syv års bruk). Og så er det Duolingo, der jeg nå har imponert meg selv ved å ha en streak på 1852 dager – og alle ugler er av gull, for de som er inni dette. Ja, dette er vel de morgenrutinene som egner seg best på trykk.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– Historisk: Fred på jord, klimakrisen er over og Sjuve har funnet steinsopp.

– Hva er ditt beste tips for å finne gode saker?

– Postjournalene er og blir en skattekiste, men å prate lenge med folk du ikke kjenner er ofte lurt, snakke med kolleger som er flinkere enn deg (lettere før korona), finkjemme Twitter og dessuten ikke være så redd for å ta steg to på saker som har sprukket andre steder.

– Hva er den tynneste saken du noen gang har laget, og hvorfor ble den likevel publisert?

– Det står mellom en true crime fra i våres hvor jeg til slutt kunne avsløre hva PS på posen med sprøstekt løk står for, en gonzo-sak om sjokolademassasje og en sak om tomatsaus hvor redaktør Roger Aarli-Grøndalen* ba meg vippe opp en sak på 15 minutter: – Det er jævlig tynt på forsida og jeg har sett du gjøre det før.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt, og hvorfor?

– Oldefaren min! Finner ikke ut hvem han er. Selv om jeg innser flere utfordringer knyttet til tilgjengelighet og klikkrate, kunne det også vært artig å lage en serie på dårlig farskap – noe som ser ut til å kjennetegne utallige historiske personligheter (Elvis, Hitler, Napoleon, John Adams, Woodrow Wilson, Trump…).

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Å kjenne på det indre kicket av at saker (de gode, ikke de om sprøstekt løk og sånn’, men for eksempel at Fredriksen skal drive oppdrett på Vega) blir publisert, er avgjørende for å holde driven på nyhetssaker. Det er jo sprøtt, men jeg tipper de fleste lever for den god-vonde følelsen som gjør at man blir varm i kinna når saken er ute.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Siden jeg kan velge, tar jeg noe nytt: I januar, rett før verden slo seg vrang, fikk jeg anledning til å spise på verdens aller, aller kuleste restaurant. Den ligger i København og heter Alchemist. Jeg gjorde et forsøk på å skrive om opplevelsen og lagde Dagbladets lengste artikkel hittil i år.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Jeg lar meg imponere av mine kolleger hele tida, men for ikke å skape for mye trøbbel for meg selv, så trekker jeg heller fram boka The Age of Napoleon i serien som er skrevet av Will og Ariel Durant. Det var ikke det du ville høre, men da peker jeg på hele Masterclass-universet (som åpenbart har hatt gode mediefolk i sving), så var det heller ikke det du ville høre. Men, skal du ha et svar du liker, så er det Epstein-dokumentaren. Epstein har gjort det vanskeligere for alle som driver med fiksjon.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Press på forsidens funksjon, overgangen til video og audio. Forsidenes rolle som portal må tweakes for de største sitene og dermed må tema-trafikken drives fra andre steder, i praksis sosiale medier (inntil vi finner noe bedre). Penga er i video, alle mann til pumpene. Og så kommer det sterkere ønske om mer audio.

– Hva kan journalister og mediehus gjøre for å bedre tilliten til de redaksjonelle mediene?

– Vi er ikke i noen krise her, heldigvis. Medienes rolle er så mangslungen, men i bunn og grunn handler det om å levere kvalitet og være etterrettelig, selv om dette er lite original lesing. Når det er sagt, det er overmodent for mer journalistisk transparens – det er ingen som lenger tror at vi er noe annet enn mennesker. Det løpet er kjørt.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– I can’t breath. Som en amerikaner skrev på Twitter: Siden alle fikk kamera på telefon er det slående hvor sjelden UFO’er har blitt fotografert - og hvor vanlig politivold er å se.

– Når logger du av for kvelden?

– Det har jeg slutta med.

* For ordens skyld: Som det kommer fram av teksten har Christopher Sjuve og Roger Aarli-Grøndalen jobbet sammen tidligere i klikk.no, hvor Sjuve var redaksjonssjef for Klikk Mat.